Trykket i Jul på Eidskogen 1976. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 19.11.2016
Det er alltid hyggelig å snakke med folk som lever i pakt med naturen, det synes som de er større livskunstnere enn andre. Og Alfred Buviken er ingen unntakelse, det fikk vi bekreftet en novemberdag da vi slo av en prat med denne allsidige karen. Skjærvangen lå som et speil foran den hvitmalte stua og på tunet sto de værbitte uthusene, solid bygget opp av tømmer fra skogene rundt. Stallen i midten, fremdeles med hest, fjøs og låve rundt og fossen bak bua, som var diger etter høstregnet, sang sin jevne sang. Vi ble gjestfrift tatt imot av Alfred og hans søster Dagny i den koselige stua med de vakre stilmøbler. På veggen hang et billede av en tiur, signert Lars Mathisbråten, og vi lurte på om Alfred hadde vært jeger, men det hadde han «i grunnen itte, bære hundekær under elijakta før i tida’. Det var langt mindre elg dengang enn nå, sa han, noe vi syntes var merkelig, men det kommer av, fikk vi oss fortalt, at gruppehogsten i senere år gir bedre beite. Det er rikelig med gras, bjørk og osperenning og DET er godt mat for skogens konge.
Buviken kjenner skogen bedre enn de fleste. Etter han var konfirmert i 1904 hogg han tømmer i tre år, så bar det på sag ved Børli. Der var det rekti trivelig siøl om de gamle sagene var dårlig sikret og slett ikke ufarlig. Men det gikk da noenlunde bra. Det var lang dag, ti timer, og de tjente to kroner og femti øre dagen, siden steg det til HELE tre kroner. Så da var det rene velstanden! Hver fjortende dag var de hjemme og provianterte, mest flesk og litt poteter. Lasskjørerne, som dro til Sanner og Galterud, kjøpte med seg brød. Egentlig var det seks brød for ei krone, men de fikk alltid sju for samme pris! Denne vegen var ikke akkurat noen autostrada nei. Det var bare vinterveg, kjørt opp med hesteplog når myrene frøs. Nedover mot Sanner var det så bratt at kjørerne måtte sette lekkjer på geitdoningen og så bar det over stokk og stein nedetter. Om kvelden, etter dagens strev, «var det godt å bikke seg nedpå ei stønn» og etterpå ble det fortalt historier om jakt og fiske og ellers om livet i skog og mark.
Fra 1926 til 1959 var Alfred Buviken fullmektig for Stangeskovene A/S, en jobb han passet ypperlig, sa en fra samme firma som er godt kjent med forholdene. Med sin innsikt i alt vedrørende skogen, sitt gode humør og sin store ro kom han godt ut av det med alle han kom i berøring med. Han var rettskaffen i all sin ferd, gjorde ikke forskjell på noen og skjøttet sin jobb til fullkommenhet. Og bedre attest kan vel ingen få?
Så fikk han da også Kongens fortjenestemedalje i 1959 og var hos Kong Olav for å takke. Buviken kjøpte seg ny dress for anledningen, «men kongen var i helt alminnelig håndagsdress». De to kom godt utav det med hverandre, noe vi ikke tviler på. Han snakket om skogsarbeide, om Eidskog og at han ofte hadde reist forbi Skotterud med toget og «DET var itte noe rart etter som han dreiv og fridde i Sverige».
Krigen ble ei vond tid for Buvikfolket. De begynte selvfølgelig, hadde vi nær sagt, å ta imot flyktninger straks det ble aktuelt. Og senere kurerer. Med fare for sitt eget liv hjalp de mange forkomne og redde mennesker over Sjærvangen, på isen vinterstid og om sommeren på krøtterstier. Det har aldri vært skikken at skogsfolk sier nei når noen ber om hjelp, og slettes ikke de i Buvika.
Lenge gikk det bra, alle gjorde en innsats både brør og søstre. Men en aprildag da våren så smått gjorde sitt inntog i skogene, slo tyskerne til. Alfred og lngvald kom fra skogen og på Ljøner sto politi og tok imot dem. Konrad og Rolf var arrestert, men slapp heim ganske snart. Broren Sigurd ble en kort tid innlagt på Sør-Odal sykehus for en nyrelidelse og senere fraktet til Møllergata 19. Alfred og lngvald sendtes direkte til Oslo kretsfengsel. Etter noen dager der kom Alfred til Møllergata 19 og videre til forhør på den beryktede Viktoria Terrasse. Og som den «storforbryter» Buviken var satt han så ett år og to måneder på enecelle på Akershus. Det måtte være en tung skjebne for den som var vant å ferdes fri som fuglen, få se dyrene helt inn på skigarden og solnedgangen over Skjærvangen en sommerkveld når fisken vaket. Men klager han? Han gjør ikke DET, han forteller det omtrent i samme tonefall som han fortalte om den hyggelige turen til Kongen. Den eneste gangen han hevet stemmen var da han nevnte en fryktelig gestapo der på Akershus som plaget fangene og spionerte på dem. En gang han var ute på permisjon var det noen som ga ham en svær omgang juling, bl.a. slo de ut tennene. Om dette sa Alfred Buviken, denne fredelige mannen, med dirrende stemme: «men de slo forlite». Og når HAN tok så sterkt i forstår vi hvilken type denne gestapo på Akershus var. Helst vil han nevne de gode sidene hos dem han møtte. Om en tysker som drev forretning i Oslo før krigen og ble fangevokter på Akershus for å slippe tysk krigstjeneste, sa han at det var en bra kar som hjalp fangene det han kunne.
Siste etappe ble Grini. Det ble lettere da fordi de var mange sammen og tar vi ikke feil tror vi at skogsfullmektig og fange Alfred Buviken, holdt humøret oppe hos mange medfanger i deres tunge stunder. I de gamle iulefortellinger dalet snøen ned og la seg som et hvitt teppe over skog og mark da sønnen i huset, som de trodde var borte for bestandig, plutselig kom hjem til jul. Vi vet ikke om snøen dalte over Bolskogen jula 1943, men lillejulaften det året ble en stor dag for alle i Buvika, storebror kom hjem.
Og så vil Jul på Eidskogen fortelle en solskinnshistorie. I Vestmarka kirke trengtes nytt orgel og der kom gaver inn. EN hadde gitt 10.000 kroner anonymt og folk undret seg over hvem som var så gavmild. Kirkebenkene var svært vonde å sitte i, men riksantikvaren kunne ikke gi tillatelse til nye, bare restaurering av de gamle, og da var det at Buviken erklærte, som Marte Svennerud i den gamle Ånrudfortellinga i leseboka: «Je bitaler». Og Vl vil gjerne føye til resten av Martes replikk: «ltte noe knussel». For det er ikke hver dag formannen i Vestmarka menighetsråd, på vegne av Kirken, tar imot 30.000 kroner fra en som før hadde gitt 10.000. Så når vi sitter i de gode kirkestolene og hører vakker orgelmusikk fra galleriet, skal vi i takknemlighet sende en vennlig tanke til han som har gitt kirken så store gaver, Alfred Buviken.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.