Trykket i Jul på Eidskogen1977. Skrevet av Knut Einar Rugsland.
Publisert på Vestmarkaboka 24.11.2016
-har så mye å takke for
HOS ET AV EIDSKOGS ELDSTE EKTEPAR:
Han går i sitt 97. år og hun i sitt 90. Om vi lever har vi vært gift i 60 år til våren 14. april, men vi har bare fått en dag om gangen, sier de begge så inderlig fornøyd.
Huset er velstelt, det hjelper å ha god hjemmehjelp, sier Karen, Randi Hornlie (av Karens slekt) steller svært godt for oss. — Men sannelig, Karen er nå ved full førlighet, bare øynene er ikke helt gode. Kaffen og kakene stelte hun til og fint duket hun på bordet, mens vi to snakket sammen om gammel tid.
Nei, nå har jeg vært for lenge, bryter vi inn. Hvem har sagt det? sier de begge, sitt litt til. Vi legger oss ikke før klokken 10—halv 11. Og det er godt å være hos disse livsfriske gamle med de unge sinn.
Det brenner så lunt i svartovnen, hvem har du til hjelp med veden.
-Hva sa du? Å nei, sannelig får en greie seg litt sjøl. Han hogger og frakter hjem hele vinterveden, og den er fint forseggjort. — Så sent som for noen måneder siden var Oskar på sykkel til butikken, men Karen liker ikke syklinga mi, brummer han mellomfornøyd. Syk har ikke Oskar vært siden 1923, da en blindtarmbetennelse holdt på å gjøre aldeles ved meg, sier han, men omsider fikk han hjelp på rikshospitalet. Karen har også hatt god helse og er så takknemlig. Tenk at vi to gamle kraker kan få være heime, det er stort!
. . I yngre år var Karen tjenestejente både her i bygda og i byen. Hun minnes vel den tida hun var i arbeid hos Olsen på Dal, i Fetsund og Oslo. Første tida hadde hun 10,— kr. måneden.
Da Oskar var 13—14 år var han i fullt arbeid med tømmer og planker. Og snekret og tømret gjorde han i mange 10-år, det vitner mange låver i Vestmarka om.
Det er underlig å høre en som ble konfirmert i 1895 fortelle om prost Ottesen da han hørte Oskar i fortellingen om Rut i det gamle Testamente, «han var streng Ottesen, men jeg kunne mine saker». Oskar la tidlig vekt på ikke å sluntre unna. Han og hun mintes 2. juledag da der var pakkfullt av folk og hester på kirketråkka utenfor Vestmarka kirke og fullsatt inne. Bare 2 år var Oskar da byggmester Johnsen og sønn reiste det prektige kirkebygg på Vestmarka, og husker ikke selve byggingen, men minnes folk fortelle om hvor leit det var at byggmesteren ble trukket 500,— kr. for ikke å ha gjort ferdig alle trappetrinn til sakristiet. Han fikk bare 18.500 kr., og enda holdt han eget virke.
Oskar var viden kjent i Norge og Sverige har vi fått oppspore, for sin kunst som kjører av lokomobil på sagene.
Helt til Hakadal drog han på tømmerkjøring rundt 1904— 1905 og husker som det skulle være i dag da et stort jordskjelv rammet Øst-Norge. «Jeg såg bort på buksene som begynte å gå på veggen i koia, og skjønte at noe var ekstra.»
Billig var det å leve den gang. 18 øre for et brød, — «men så tjente vi ikke mer enn ca. 3,— kr. dagen.» «Du var hjemme i Hornlia i 1905, husker du noe, Karen?» — «Vi var stad og såg på militærene som låg ved grensen, men det gikk fort over. Den gongen skal je seia deg at vi hadde stødig statsminister», bryter Oskar inn, «han satt itte klaka borte i Korlstad, han Mikkelsen, og etter han dog var det i flere år 2—3 minutters stille på dødsdagen hans.»
— 1 1918, godt vaksne, gifte vi Øss og sea har vi itte hatt stønner til å tenkje på skilsmisse», humrer de begge. Og at det er godt forhold der i gården, tviler vi ikke på. — Vi synes folk skulle være skikkelig vaksine før dom gifter se, mener de . . .
Mor til Oskar ble 105 år og var oppe til siste levedagen, Karen tok vel vare på henne har vi forstått. «Er det sant, Oskar, det folk sier at da din mor bortimot 100 år gammel fikk tilbud om skyss til kirken en dag, sa hun i det hun så på et par av sine sønner mellom 70 og 80 år gamle: ‘Je går, men smågutta kan vel få kjøre’!» — «Det er sanninga.»
Hester har alltid interessert n’Oskar, og sannelig lurte han på om han ikke skulle hatt en for noen få år siden, — «men du skjønner Karen mente je var for gammal til å ta på meg kjøring.» Folk bemerket alltid hestene til Oskar om våren, for de var så blanke og godt i hold. — «En lyt ta vare på det Vår Herre har gitt oss», kommer det bestemt fra Oskar.
«Men du er jo heller liten av vekst, kunne du greie de tunge tak?» — «Hva», — hogger han bestemt i, «je som dagstøtt har takka Gud for at je har vøri så sterk og frisk. De store har aldri tie løftet fra meg, og når andre hadde vondt i ryggen var min rygg like sprek.»
Det fortelles at en gang holdt noen sterke karer på med å løfte jernbaneskinner, et par av disse ble for tunge, selv for de største karene; de smilte nok av Oskar da han tok fatt, men da han løftet det de ikke greidde, ble det stille i flokken.
Så har vi godtgjort oss med Karens veldekkede kaffebord, vi har holdt andakt og sunget kjære salmer, det lir mot kveld. «Det eneste vi ønsker», kommer det i kor, «er fred, vei som er farbar og godt grannelag, men det er litt trist at det går lenge mellom hver gang noen banker på døra». Godt selskap har de dog i en fin vakthund. Disse mennesker bor ikke i sentrum, men om de får skyss, blir de så gjerne med til kirke. Begge er de glad i Guds hus, og sist vinter kom de regelmessig til kveldsgudstjenester i Vestmarka. Noen av oss fikk gledestårer i øynene da Karen og Oskar bokstavelig fulgte løftet i vigselsritualet om å hjelpe hverandre fremover mot det evige liv i sommer, da de knelte sammen ved Herrens Nådesbord og fikk del i Jesu Kristi fullbragte soningsverk.
Nå bor de trygt i Vestgar’n de to. Barnløse var de, men tok tidlig til seg en kjekk jente på syv år, Anna, som nå er overlatt den pene heimen, som for henne var den trygge barndommens dal hos «mor» Karen og «far» Oskar. «Men her skal vi bo om Gud vil til vi får flytte heim for evig til hans Nådes himmel», slutter de to i vår førjulsvisitt.
Gud signe livskvelden deres.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.