Det følgende er et utdrag fra en lengre artikkel skrevet i Jul på Eidskogen 1976.
Publisert på Vestmarkaboka 02.12.2016.
Krigen ble ei vond tid for Buvikfolket. De begynte selvfølgelig, hadde vi nær sagt, å ta imot flyktninger straks det ble aktuelt. Og senere kurerer. Med fare for sitt eget liv hjalp de mange forkomne og redde mennesker over Sjærvangen, på isen vinterstid og om sommeren på krøtterstier. Det har aldri vært skikken at skogsfolk sier nei når noen ber om hjelp, og slettes ikke de i Buvika.
Lenge gikk det bra, alle gjorde en innsats både brør og søstre. Men en aprildag da våren så smått gjorde sitt inntog i skogene, slo tyskerne til. Alfred og lngvald kom fra skogen og på Ljøner sto politi og tok imot dem. Konrad og Rolf var arrestert, men slapp heim ganske snart. Broren Sigurd ble en kort tid innlagt på Sør-Odal sykehus for en nyrelidelse og senere fraktet til Møllergata 19. Alfred og lngvald sendtes direkte til Oslo kretsfengsel. Etter noen dager der kom Alfred til Møllergata 19 og videre til forhør på den beryktede Viktoria Terrasse. Og som den «storforbryter» Buviken var satt han så ett år og to måneder på enecelle på Akershus. Det måtte være en tung skjebne for den som var vant å ferdes fri som fuglen, få se dyrene helt inn på skigarden og solnedgangen over Skjærvangen en sommerkveld når fisken vaket. Men klager han? Han gjør ikke DET, han forteller det omtrent i samme tonefall som han fortalte om den hyggelige turen til Kongen. Den eneste gangen han hevet stemmen var da han nevnte en fryktelig gestapo der på Akershus som plaget fangene og spionerte på dem. En gang han var ute på permisjon var det noen som ga ham en svær omgang juling, bl.a. slo de ut tennene. Om dette sa Alfred Buviken, denne fredelige mannen, med dirrende stemme: «men de slo forlite». Og når HAN tok så sterkt i forstår vi hvilken type denne gestapo på Akershus var. Helst vil han nevne de gode sidene hos dem han møtte. Om en tysker som drev forretning i Oslo før krigen og ble fangevokter på Akershus for å slippe tysk krigstjeneste, sa han at det var en bra kar som hjalp fangene det han kunne.
Siste etappe ble Grini. Det ble lettere da fordi de var mange sammen og tar vi ikke feil tror vi at skogsfullmektig og fange Alfred Buviken, holdt humøret oppe hos mange medfanger i deres tunge stunder. I de gamle iulefortellinger dalet snøen ned og la seg som et hvitt teppe over skog og mark da sønnen i huset, som de trodde var borte for bestandig, plutselig kom hjem til jul. Vi vet ikke om snøen dalte over Bolskogen jula 1943, men lillejulaften det året ble en stor dag for alle i Buvika, storebror kom hjem.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.