Trykket i Jul på Eidskogen 1978.Skrevet av Lolla Øiseth.
Publisert på Vestmarkaboka 26.11.2016
Det var en fin septemberdag i 1944. Jeg stod i det vesle potetlandet vårt og grov poteter. Det hadde minket stygt i det siste. Hvad skulde vi leve av til vinteren? — Men det ble vel en råd, en fikk ta en dag om gangen.
Dagen hadde begynt litt uvanlig — og tidlig. Vi ble vekt ved 3-tida om morgenen. Noen banket på døra og ropte på mann min. Jeg vart så redd, «nå er du ferdig,» hvisketjeg. Han kom seg op, drog på seg noen klær, jeg hørte en svak lyd av metall, så blev nøkkelen vridd om i døra, — så dørgende stillhet. Jeg holdt pusten — kom det ingen brautende ord på tysk? Så hørte jeg noen satte sig ved kjøkkenbordet og en stille, rolig samtale begynte. Da jeg kom op, fikk jeg se at den fremmede var en stor, kraftig kar. Foran dem på bordet lå revolverne. Han var kurer, kom fra Sverige for å sjekke hvor vi hadde de folkene vi måtte passe oss for på norsk side. Han hadde en stor ryggsekk med mat og klær. Mann min fikk nye støvler, og det kunde trengs. Og tenk, så fikk vi sjokolade, hadde nesten glemt hossen det smakte. Og mann min slapp å røyke heimavla en stund.
Vi spiste frokost i stua, for jeg syns dette var storfremmen. Bordet stod foran sydvinduet, vi så utover sjøen som var blikk stille. Plutselig flommet sollyset utover, ja det var et vakkert syn! Det sa vår gjest også. Og denne stunden der ved frokostbordet forekommer meg enn i dag som et lysstreif i en vanskelig tid.
Litt ut på formiddagen fikk vi enda en gjest, men han kjente vi godt. Det var los-kameraten til mann min. Han fortalte at han hadde 36 flyktninger oppe i skogkanten, sultne, slitne og blaute på beina. Vår gjest fant ut at vi greide oss han foruten, så han drog til skogs for å sove under en gran. Og jeg stod altså i potetlandet og grov poteter, kara kom med vann, de blev vasket og hatt i en stor sinkdonk. Så var det å fyre i svartovnen og få potetene kokt. Vi hadde vært så heldige og fått fatt i en hel tønne med grov spekesild, såkalt «gråbeinsild», så vi hadde da «suggel». Ikke nettop selskapsmat, men hunger er som kjent den beste kokk. Det vart litt ståk og stri med å få brakt maten ut til dem. Det var noen kvinner med, de fikk komme inn for å tørke og varme sig. Men allikevel måtte alt gå så stille for sig som mulig, det var jo så lytt over vannet —
I kvellinga stod jeg ute trampen og så de vel avgårde. En lang rekke oppover åsen mot øst, kjentmann først og sist. Jeg var alene igjen. Jeg ryddet litt ute og inne, bar inn ved og vann. Og jeg tok mig en tur borti skogen der flyktningene hadde holdt til. Det måtte ikke være noe spor. Jeg fant en dessertskje i rosemønster og en gaffel som det stod «Hardanger hotell» på.
Om litt kom får morgengjest inn fra skogen. Han hutret og frøs, så etterat han hadde fått sig noe varmt i livet, gikk han til sengs. Han hadde nok søvn til gode. Han lå uti stua, og jeg visste at revolveren lå på nattbordet hans. Om jeg kunde føle mig noe tryggere av den grunn, tror jeg ikke, snarere tvert om. Men jeg sovnet i hvert fall den kvelden som jeg pleide, noe jeg har undret mig over i de senere år – at jeg virkelig kunne sove? – Jeg våknet i grålysninga neste morgen. Det var det samme som hadde vekket mig så mange ganger før: det pratet utved veggen! Jeg kjente stemmene, losene var heime igjen. Ja, Gud skje lov og takk så hadde det gått bra denne gangen også. Flyktningene var i sikkerhet i Sverige — kanskje noen liv var reddet? — Ja, så var det op igjen, fyre op i svartovnen og koke surogatkaffe. Jeg visste at kara både var sultne og slitne. Og en ny jobb ventet mann min, han skulde være kjentmann for vår gjest i det opdraget han hadde fått. Siden skulde han følge og delvis ro ham til Sverige — det måtte spares på kreftene. På samme tur skulde han hente papirer som skulde fraktes til Seterstøa.
På nytt må jeg undres — at jeg kunne sove? Men jeg var ung den gangen.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.