Trykket i Jul på Eidskogen 1978. Skrevet av Leif Høiby.
Publisert på Vestmarkaboka 25.11.2016
Da ekteparet Askerud mistet sine fem første barn under en difteriepidemi.
Jo, det var nok i siste halvdel av forrige århundre at en lumsk, smittsom sjukdom herjet som verst over landet vårt. Difteri. Dødligheten ble skremmende stor, især for de helt yngre. Som vi vet slo basillene til i svelg og strupe. Etter hvert så bygget det seg opp et giftstoff som kunne lamme de nødvendige livsorganer, også hjertet.
Grensebygda Eidskog fikk føle en stor del av den grusomme farsott, og jeg skal i få ord forsøke å dekke noe av det som hendte i en skogsheim, tilliggende den vesle Grusjøgrenda.
Sitt fredelige liv levde Thea Haagensdatter, født Høgda, og Berger Olsen Askerud. De bodde i Harstadsetra. Som det het, ble Berger tilskikket og godskrevet plassen i det Herrens år 1883. Datteren Minda så også dagens lys for første gang i samme årstall. Så omsider ble det fem livsglade unger der inne i skogriket. De smilte mot lyset og de nye dager, — leikte om digre steinrøyser, vokste til mellom «blommer og strå» i sommertiden.
Thea og Berger var to strevsomme sjeler. De levde og ånder for sine kjære, la duggfriske planer om framtida, selv om det ikke alltid var så lett i de tider. Berger, siden kalt Stor-Berje, stammet jo fra den vidt kjente og beinsterke Askerudslekta, — og Thea ga heller ikke etter da det trengtes. Men, planer kan oppløses og drømmer mørkne. Jo, det fikk foreldrene i Harstadsetra så sårt erfare …
Ole og Haagen var tvillinger, født 10. oktober 1887. I april året derpå sovnet førstnevnte inn for godt. Sorgen var slem og grusom, allerede da. Det skulle så gå noen tid, — men 30. juni i det mest bistre år 1892, døde så brått broren Haagen. Difteri! Kristiane var kommet til verden 16. januar 1885, og åndet ut 1. juli 1892. Og Minda, den førstefødte, fikk samme harde skjebne 3. juli 1892. Da var det «bare» veslejenta Olivia igjen, og hun var født 3. august 1890. Også dette Gudslånet ble revet med 7. juli 1892.
Det var som om sola sakk for godt, ytret mor Thea først noen år senere. Og julekvelden … De to skoginger i Harstadsetra følte seg bunnløst fattige på alt, ribbet i sjel og sinn. Snøen lavret ned over mektige vidder, — vinden bar liksom med seg en knugende klagesang om det uforståelige.
Så hører det heldigvis med til beretningen at seks «nye» verdensborgere skulle vokse opp i Harstadsetra. Og «Moder Tid» har aldri ligget på latsiden. Nei, urgammel og klok prøver hun med snikende, ydmykte hender å dekke over alt som er trist og slemt.
Det skulle bli Olav, en av de etterfødte, som med sin familie tok over gården, omsider. Også den karen er blitt 75 år. Sammen med sin utvalgte Holga — går livet sin stødige gang.
Jo, lunt og godt kan Olav berette så mangt fra svunnen tid, — også om de småsøsken han aldri fikk se.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.