Trykket i Jul på Eidskogen 1978. Skrevet av Knut Einar Rugsland.
Publisert på Vestmarkaboka 25.11.2016
Vi fikk så mye av barna, sier Åse og Gudbrand Sæther når de tidlig i sin pensjonisttilværelse ser tilbake og minnes.
Vi var heldige begge som fikk arbeid da vi var ferdige med lærerskolen, mener Gudbrand, Åse på Magnor og jeg på Tollefsbøl i henholdsvis 1935 og 1936. — Dengang var der vondt etter arbeid også for lærere, — fortsetter han. Til stillingen ved Fjellskogen og Fjeldbu, som var en vandrepost (14 dager på hvert sted), søkte 92 — og en fra Eidskog fikk posten; årslønnen var da 2160,- kr.
– Ja, vi har vært lykkelige, fortsetter Åse, som har fått ha arbeidet vårt blant barna. Og de har såvisst ikke forandret seg mye, men skolen er vel i forandring ja, nesten for mye, stemmer de i begge. Du vet bevilgningene var små til skolen som til alt annet, men jammen lærte barna mye i forhold til utgiftene . . . Og de ble ikke skoletrette; en dag skole og en dag praktisk arbeid hjemme. Når det gjaldt faget regning tror jeg nok de lærte mer med gråblyant og kladdeblokk og med tavle og kritt enn de gjør i dag med allverdens nye metoder og bøker, det er sant Åse! nikker Gudbrand, men skolerommene er blitt så mye bedre, stråler de begge. Her er jo så mye av det nye som er bra, bare ikke det nye kommer på bekostning av det gamle velprøvede!
Vi fikk så nye av barna, sier Åse og Gudbrand Sæther.
Mange nye arbeidsoppgaver er elevene tjent med; de lærer mer å samarbeide. Men hva skal det tjene til at en f.eks. i kristendomsfaget stadig skifter lærebøker, det virker forvirrende. Her er vi ved noe de er engasjert av — ikke så mye skifting — hverken av lærer eller lærebøker — det skaper bare usikkerhet. Forresten når det gjelder kristendomsfaget må det være et ufravikelig krav at læreren ser ansvaret med å lære rett og ikke så anfektelse og tvil i barnesjelen . . . Vi nikker med takknemlighet, — og vet at de som lærte bibelhistorie, kristenlære og salmevers under deres kateter, mistet ikke sin barnetro. — Ja, i vår tid på lærerskolen var norsk, regning og kristendom de sentrale fag — kanskje det ikke ville være så dumt å la dem fortsatt få være det . . .
Ellers er det fint at barna lærer engelsk i skolen. — Og noe som er så mye bedre det er elevenes helsetilstand og kosthold. Det er gledelig!
Der var mye vondt før og mye skral ernæring blant de små. Så vondt det var, utbryter Gudbrand, å se elever ta opp kålrotskive i stedet for brød under krigen . . . Men på tross av alt dette mener vi utholdenheten var bedre dengang enn nå. Samtalen kommer inn på de harde nødsårene 1940—1954. — Og stundom tenkte jeg, sier Åse, skal dette trellelivet i ufred og ufrihet fortsette, mon om livet er verdt å leve? — Og jeg — ja, vi er så inderlig takknemlige over friheten til å ha mening og å ytre seg. Vi blir aldri ferdige med å takke for friheten; begge fikk de merke «de nye forordninger for lærere i Norge fra 1942». Nå er vi takknemlige for vi er et av jordens frieste folk. Apropos takknemligheten. I dag er der så mye kravmentalitet — for ikke å snakke om all denne protestholdningen, og blant elevene arter det seg som «det er kjett eller vi gidder ikke», det smerter oss at den er på full fart inn i skolen. Skolen trenger arbeidsro nå! slår de bestemt fast. — Kanskje litt mer disiplin og orden — selvsagt forenet med kjærlighet og dyp personlig omsorg trengs i skolen, mener de nypensjonerte. Men jeg var nok for streng mang en gang, mente Gudbrand, du skjønner en kjente ikke alltid elevens bakgrunn godt nok. Det er så overordentlig viktig å kjenne hver enkelt elev. — Her på Vestmarka har klassene vært oversiktlige. Så var det Vestmarka som fikk nyte godt av de to tro skolemestere for hvem hver enkelt jente og gutt betød så mye. Om du var streng var du iallfall rettskaffen og lik mot alle, og mange elever du har hatt, takker deg i dag Gudbrand, skyter vi inn. — Apropos forholdene i skolen, har ikke du en historie? — Og med glimtet i øyet forteller «gammellæreren»: Det var gutten som snakket med moren sin før han skulle på skolen om morgenen. Plutselig sier han, «Nei, i dag har jeg ikke lyst til å gå på skolen. De sparker meg, de slår meg, de erter meg, jeg får ikke være i fred på noen måte.» Moren ser alvorlig på ham og sier: «Jo, jeg synes nok du må gå, for husk på du er 38 år og lektor . . .» Tidene skifter . . .
Var det lettere å samle folk om aktiviteter tidligere? — Du tenker kanskje på kristne møter? — Det også. — Iallfall husker jeg mange stappfulle hus på Skotterud bedehus i min ungdom, erindrer Gudbrand, og folk hadde mer trang til å komme sammen. Men i dag er jo alle så opptatt. — Ja, der var en som ba «Frels oss fra travelheten». Men om der samles lite folk i kirker og bedehus er der i hvert fall ingen annen aktivitet som samler flere, kvitrer optimistiske Åse til oss.
Ja, dere har hatt deres lange skoledag blant deres eget folk i Eidskog i forskjellige skolekretser Magnor, Tollefsbøl, Skotterud, Vestmarka. — Og det har vært en veldig fordel mener de begge, som er vant og veltilfreds med at hele bygda er på fornavn med dem — og det på en oppriktig og hengiven måte, det har vi erfart.
Her har vært gode arbeidsforhold. Det er godt for en lærer å kjenne det folk hun og han skal virke blant. Og samarbeidet med foreldre og myndigheter har vært fint og trivelig. Det er forresten mye gild ungdom i Eidskog, samstemmer de begge.
Så går høstkvelden, — den sene mørke mot tidlig vinter, som bringer tanken hen mot jul. — Jeg synes de gjør vondt, de som er redde for å vise barnet i seg — jeg gleder meg som en unge til den store høytid; nynner Åse. Tenk at vi skal få feire jul igjen, men i år blir juleforberedelsene mer på det hjemlige plan. I skolestua har nye tatt over. Tjenesten er den samme, men tjenerne skifter. Vi har fått så mye mer av barna enn vi har gitt, men du vet vi håper vi har gitt noe, sier de stille — så glade, men litt vemodige.
Vi vil helst tro de fikk gitt mye til mange små forat de når de ble store skulle ha god ballast i livet — til kommende slekter.
Åse kan så mange sanger og salmer bryter Gudbrand inn, ja, får jeg foreslå denne av Jørgen Moe, avslutter hun.
Barnas Julekveld
Til den gamle simple stuen vil min tanke gjerne gå. Ilden spraker høyt på gruen, røken stiger lett og blå. Og det lange furubord hvitt er skuret alt av mor; gulvet sopet er til festen, strødd med brisk for himmelgjesten.
Godt jeg minnes alt som hendte på den kjære julekveld, lysene som faster tente, og det blanke kobberstell. Hjertet barnlig var og bløtt, sang «En frelser er meg født», tenkte bak de lune vegger: «I en stall de Herren legger.»
Og var julegrøten ferdig, og vi satt om glade bord, reiste far seg opp og verdig leste høyt om englers kor. Og jeg syntes at jeg så lyse stråler fra det blå, og jeg hørte ganske nære skarens «Fred» og «Ære være».
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.