Trykket i Jul på Eidskogen 1979. Skrevet av Connie Hamre og Sten Uno Rambøl.
Publisert på Vestmarkaboka 27.11.2016
Karen Rambøl ble født 25/10 1888, og Oskar Rambøl ble født 15/5 1881. Til sammenligning kan vi nevne at Vestmarka kirke er fra 1883.
Kan dere huske noe fra da dere begynte på skolen?
O.: Det husker jeg godt. Læreren vi hadde de tre første åra husker jeg. Han hadde rødt helskjegg og parykk. Parykken satt løst, så den holdt på å ramle av når læreren skulle ta opp noe fra golvet. Læreren kunne bli fryktelig sint, og det hendte at han slo oss så hårtufsene skvatt.
Heldigvis flyttet denne læreren i 1891, og da fikk vi «gamle»-Nilssen. Han kom vi bedre over ens med. Han var far til Arvid Nilssen som ble lærer her seinere, og fornavnet hans var Mikkel. Han var læreren min resten av skoletiden.
Jeg hadde ikke lang skolevei, men i klassen min var det elever som hadde opptil 8 km å gå en veg. Vi måtte for det meste gå på beina både sommer og vinter, for det var dårlig med skiutstyret. De som hadde lengst vei kom rett som det var for seint, særlig om vinteren.
Skoledagen var fra ½ 9 til 4. Vi var 3 klasser, og hver klasse gikk 2 dager i uka. De minste, 1. og 2. kl., gikk onsdag og lørdag. De mellomste, 3. og 4. kl., gikk mandag og torsdag og de eldste, 5., 6. og 7. kl., gikk tirsdag og fredag. Det måtte være slik, for vi hadde jo bare én lærer til alle elevene.
K.: Jeg gikk i Grusjø. Vi hadde ca. 1 times gange til skolen, og det var ingen veg, så vi måtte gå skogleiers. Vi ble ofte gjennomvåte før vi kom oss fram til skolen om vinteren.
I Grusjø var vi 2 klasser. 1., 2. og 3. gikk sammen to dager i uka, onsdag og lørdag. 4., 5., 6. og 7. gikk torsdag og mandag. Tirsdag og fredag var læreren vår på Fjellskogen. Om vinteren gikk han på ski fra Grusjø til Fjellskogen.
Jeg opplevde aldri at læreren la hånd på noen av elevene. Jeg tror at vi hadde større respekt for læreren på den tiden enn hva elevene har nå. Læreren tok nok feil av og til, men vi turde ikke si fra om dette. På den måten er det sikkert bedre i skolen i dag.
Kirkehistorien måtte vi lære utenat. De som ikke kunne leksa, måtte sitte igjen til de hadde lært den. En gang husker jeg vi hadde ei lang lekse i kirkehistorie. Jeg lærte leksa utenat bortsett fra de aller siste linjene, for de forsto jeg ikke. Og dagen etter ble jeg hørt i akkurat de linjene jeg ikke hadde forstått og dermed heller ikke lært. Da måtte jeg sitte igjen enda jeg kunne alt det andre på pugg.
Kirkehistorien var ofte vanskelig å lære, fordi mye var skrevet på et vanskelig språk. Norgeshistorien gikk det bedre med, for den opplevde vi nesten som eventyrfortellinger.
O.: Da vi leste for presten, var det en morsk prost som underviste oss. Han tok av og til linjalen og slo elevene over fingrene. Vi las for presten hver tredje uke, og da var vi der 1 1/2 time. Jeg husker at det var en som måtte gå om igjen 4 år på rad. Vi gikk og las her på Vestmarka, og det var noen som måtte gå helt fra Krokstadneset. Det var ca. 12 km.
Men mor mi fortalte at da ho gikk for presten måtte de gå helt til Matrand. Da var det noen som hadde hele 3 mil å gå. Sommerstid gikk de fleste barbeint for å spare på skoene. Mor mi kunne også fortelle om en som leste for presten da han var 23 år. Grunnen til at han var så gammal var at han måtte være skikkelig voksen for å klare den lange vegen.
K.: Vi hadde sju års skolegang, men det hendte at enkelte dumpet og måtte gå om igjen. Men det var slik at foreldra kunne nekte å la barna gå om igjen. 1 7. klasse, da vi leste for presten, var det mer vanlig at noen måtte gå om igjen. Fikk dere mye lekser på skolen? Det verste var det vi måtte lære utenat, for det tok mest tid. Ellers hadde vi regning og stil heime. Vi måtte nesten lure oss til tid til leksene. Vi måtte jo arbeide heime de dagene vi hadde fri, og også om kvelden de dagene vi hadde vært på skolen. Dessuten kunne det være dårlig med leselys utover kvelden, for vi hadde bare parafinlamper. Disse lampene ble slokt ganske tidlig, for det skulle spares på parafinen. Prisen på parafin var den gang 10 øre literen. Etter dagens pengeverdi tror jeg det ville bli over 10 kroner. Det vi hadde som arbeid heime var å bære vann, ta opp poteter, bære ved, rake høy, sette poteter og å hjelpe til i fjøset.
Hadde læreren noe spesielt undervisningsutstyr?
Han hadde en krittbit og ei tavle på veggen. Kuleramme hadde han også. Den syntes vi var veldig fin.
Hvordan var elevenes utstyr?
Vi hadde store trepulter der vi satt to og to sammen. Det hendte også at vi måtte sitte tre på én pult fordi det manglet pulter. Pulten var slik at bordet og benken hang sammen. Øverst på bordet var det flatt, så der hadde vi skrivesakene. Der var det også borret hull til blekkhuset. Resten av bordplata var litt skrådd. Under bordplata var det et rom der vi kunne legge bøker o.l. Det hendte ofte at blekkhuset gikk i golvet, og da ble læreren veldig sint. Og den som reiv ned blekkhuset, måtte hente bøtte og klut og vaske bort blekksølet. Det var samme størrelse på alle pultene, så det ble ikke mange elever som fikk riktig sittestilling. De minste satt og dingla med beina. Når de minste stod ved siden av pulten, nådde pulten helt opp under armene på dem.
Hver elev hadde ei tavle som han brukte som kladdebok. De siste åra vi gikk ble det forresten mer vanlig med kladdebøker, men i disse bøkene var det så dårlig papir at blyanten rett som det var skar seg gjennom.
Tavla brukte vi bare på skolen. På tavle skreiv vi med griffel. Den var veldig skjør, og den rauk lett om vi var så uheldige at vi mista den i golvet. Griffelen var laga av bløt skifer, og tavle var laga av hardere skifer. Det var ett-øres og to-øres grifler. To-øres griffelen var tykkere og sterkere, og den måtte vi betale selv. Vi hadde også en liten svamp til å pusse av tavlene med. Bøkene måtte vi ofte kjøpe, og de kostet 5 øre stykket. Bøkene var uten linjer. Til boktrekk brukte vi avispapir.
Når vi hadde skjønnskrift, skreiv vi med blekk og penn. Det var aldri snakk om personlig skrift. Bokstavene skulle kopieres mest mulig nøyaktig.
Hva slags prosedyre hadde dere når læreren kom inn i klasserommet og når dere ble hørt i leksa?
Når læreren kom inn til første time, måtte alle reise seg og hilse pent. Når vi skulle si fram leksa i kirke-historie, måtte vi stå. Ellers kunne vi sitte.
Hvordan var skolehuset?
Før var skolehuset omtrent som de andre husa i bygda, men kanskje litt større. Det ble kaldt i skolestua om vinteren. Det var enkle vinduer, og de fraus det is på. Ovnen var på ene sida, og på den sida satt som regel jentene. Der ble det nesten altfor varmt. Men guttene, som satt lengst fra ovnen, hadde det i kaldeste laget.
Guttene måtte bære ved, men det var læreren som fyrte. Det hendte ofte at guttene hogg ved også, men dette var frivillig. Læreren hadde leilighet i skolehuset.
Hva gjorde dere i friminuttene? Sparket dere fotball?
Å nei, men vi hoppet litt høyde og lengde på kirketråkka. Vi hadde ikke noe annet sted å være. Om vinteren hoppet vi litt på ski, hvis vi kan kalle det skier da. Men det hendte ofte at bindingen gikk i stykker. Fotball, nei, det visste vi ikke hva var den gang.
I dag hører vi så mye om mobbing i skolen. Hvordan var det da dere gikk?
O: Nei, det kan jeg ikke huske at det var noe av.
K: Noe småerting kunne forekomme, men aldri noe alvorlig.
Hva med klærne på den tiden?
K: Vi jentene gikk nesten bestandig i skjørt eller kjole. Det var vanlig at vi fikk ny kjole en gang i året. Og det var da den eneste kjolen vi hadde.
Det hadde nok vært mer praktisk med bukser i mange tilfeller, f.eks. når vi måtte vasse i djup snø til skolen, men det passet seg liksom ikke at jentene gikk i bukser. Ellers hadde vi et par strømper. Men slike plagg som golfjakker o.l. hadde vi ikke den gangen. Derimot hadde vi noen strikketørkler som vi hadde over bringa. Disse kunne holde ganske godt på varmen. Dessuten kunne vi bruke ei gammal jakke eller kåpe. Men det var ikke alle som hadde det engang, så de måtte ha et sjal over seg.
Klærne ble fort skitne fordi vi ikke hadde noe skift. Vi hadde jo ikke noen vaskemaskin den gangen, så det var tungvint å vaske klær, især om vinteren. Det var ikke slik med rensligheten som det er i dag.
Fantes slikt som radioer da dere var små?
O.: Å, langt i fra. Første gangen jeg hørte på en radio var jeg 50 år gammel. Den hadde Ole Rud kjøpt. Vi syntes det var et enormt framskritt.
Var det mye penger blant folk da dere var unge?
O.: Så og si ingenting. Hvis vi vr borte og jobbet hos folk, plukket poteter o.l., fikk vi aldri betalt. Vi måtte jobbe for maten, dt var alt. De hadde jo ikke noe å betale oss med. Men vi syntes det var moro å gå bort likevel. Det var den eneste adspredelsen vi hadde. Nei, vi tenkte ikke så mye på penga den gangen.
Var det store familier den gangen?
O: Ja, det skal jeg si deg. Det var ganske vanlig med 10-12 unger i hver familie. Vi var jo bare 7 søsken, og det var regnet for å være lite den gangen. Far min døde da den eldste av oss var 13 år.
K: Vi var 5 jenter.
Var det noen likestilling mellom kvinne og mann før i tiden?
K.: Å, jeg vet ikke, je. Mannen skulle i hvert fall være herre i huset, han skulle ha mest å si. Var det noe viktig som skulle avgjøres, så var det mannen i huset som ble spurt. Det hadde ikke kjerringa noe med. Det kom heller aldri på tale at mannen i huset skulle ta oppvasken.
I og med at dere har blitt så gamle, må dere vel ha spist mye sunn mat?
O.: I gamle dager var det mest poteter og sild, og for å få litt forandring i kosten hendte det at vi spiste litt sild og poteter.
K.: Vi slaktet en gris om høsten. Men den varte jo ikke hele året. Derfor måtte vi spe på med poteter og sild.
Vi hadde jo ikke noen fryseboks heller den gangen. Skulle kjøttet holde seg, måtte vi salte det. Vi saltet både grisekjøtt og sauekjøtt om høsten, og det ble veldig salt utover vinteren, især sauekjøttet. Vi kokte suppe på kjøttet, og den ble så salt at det var rart vi ikke spiste oss ihjel. Men jeg husker det ble sagt den gangen at det var sunt med mye salt.
Det var ikke noe som het vitaminpiller den gangen. Vi drakk ikke tran engang.
O.: Det ble ikke nevnt tran før vi var 50 år gamle.
Var dere mye ute og reiste da dere var i skolealderen? Hvor ofte var dere f.eks. på Skotterud?
O.: Det var veldig sjelden, knapt en gang i året.
K.: Vi måtte først bli så store at vi klarte å gå til Skotterud. Det var ingen annen måte å komme seg fram på den gangen, bortsett fra hesteskyss da.
Hadde dere noe å leke med da dere var små?
K.: Nei, vi hadde absolutt ingen leker. Det var å skrive på ei tavle. Det hendte at vi skreiv spørsmål og svar og hadde spørrekonkurranse. Kortleik hadde vi ikke lov til å bruke. Det var bare voksne som hadde lov til å spille kort. Kortspill var jo både synd og skam. Jeg husker spesielt ei jente som hadde laget seg noen kort av ei papplate som hun hadde tegnet noen figurer på. Men det endte med at gubben i huset tok korta fra jenta og brente dem opp.
Hvordan var det julekvelden? Fikk dere gaver?
O.: Det var litt finere mat den kvelden. Og vi fikk en litt større porsjon enn vanlig.
K.: Men noen gave kan jeg aldri huske at vi fikk. Det kunne hende at ho mor hadde stelt i stand ny kjole til oss, men det skulle vi jo fått i alle fall. Nei, julegaver ble aldri nevnt. Det var ingen som hadde råd til å gi julegaver.
Hva slags muligheter hadde dere da dere var ferdig med skolen?
K.: Det var ingen muligheter i det hele tatt. Først måtte du være hjemme for å hjelpe til der. Det var nok av gjøremål i et hus før i tiden. Vi måtte blant annet spinne, veve og sy våre egne klær. Så var det vanlig at man var hjemme og jobbet noen år før man reiste hjemmefra.
O.: Ja, jeg husker at jeg måtte være med å slite og jobbe det jeg orket fra første dagen etter at jeg sluttet på skolen. Jeg jobbet for det meste i skogen. Det var hardt enkelte ganger. Men vi var jo ikke vant til noe annet.
Hvordan var det med militærtjenesten den gangen?
O.: Den slapp jeg fordi jeg hadde meslingene da jeg var på sesjon. Vi måtte gå til Skotterud, og vi var 22 år da vi ble innkalt. Først var man ute i 48 dager. Linjen kalte man det. Etter de 48 dagene kom de som hadde vært ute året før også. Og så var man sammen med dem i 24 dager. Man var altså ute 72 dager det første året. Så ble man kalt ut 2 år på rad og var der 24 dager hvert år. Deretter var det opphold i 3 år. Så var det innkalling i 24 dager igjen. Det ble kalt landvern. Alle måtte reise til Gardermoen. Det var aldri snakk om perm.
Du husker vel unionsoppløsningen med Sverige i 1905 og du da?
O.: Ja, men da var jeg ikke hjemme. Jeg var oppe i Hakkadalen og hogg tømmer. Så jeg hørte ikke noe om det før jeg kom hjem ut på høsten. Det viser hvor dårlig kommunikasjonen var på den tiden. Det var ingen av oss hom hadde noen radio, og de folka vi snakket med i Hakkadalen nevnte aldri noe om det som hadde hendt.
K.: Det var ingen trefninger her, men det var likevel en veldig spent situasjon. Det var ei spennende tid for oss som bodde så nær grensen. En periode var det stasjonert norske soldater her på Vestmarka. Det kom stadig høgere befal hit for å inspisere forholdene ved grensa. Og de nordmennene som jobbet i Sverige ble straks sendt over til Norge. Så det er helt på det rene at trafikken mellom Norge og Sverige ble meget strengt overvåket i den kritiske perioden.
O.: Jeg husker det ble sagt at folk fikk beskjed om at det var muligheter for krig mellom Norge og Sverige. Men heldigvis ble de svenske og norske politikerne enige i Karlstad.
Kan dere huske når den første bilen kom hit til Eidskog ?
O.: Ja, den første bilen som kom hit, den kom i 1914. Da var det Karl Tuhus som kjøpte en Pedal-Ford. Men den gikk ikke fort! Jeg husker en gang vi kom med tog fra Oslo til Skotterud. Og der sto han Karl med bilen sin. Men det var så mange av oss at vi var tre stykker som ikke fikk plass på den første turen. Da begynte vi å gå mot Vestmarka. Og vi møtte ikke han Karl før vi kom til Høgåsbakken. Men da gikk vi like godt resten av vegen også, for innen han hadde klart å snu, så hadde vel vi vært ved Rastad.
Ja, det var tider det!
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info