Trykke i Jul på Eidskogen 1979.
Publisert på Vestmarkaboka 27.11.2016
Sigurd Thorsen (93 år) minnes og ser fremover.
En høstdag med sol over blankt vann der lauvskog i strålende farger speilte seg, syklet en kar med stø kurs langs Harstadsjøen på Vestmarka for å se «nyveien». Syklisten var Sigurd Thorsen og siden han ikke er mer enn 93 år gammel, var det ingen grunn til å legge opp, syntes han, og kjøpte seg likegodt ny sykkel av siste modell. Det kunne være interessant å snakke med denne hederskaren som er så fornøyd og takknemlig fordi han, også i alderdommen, har det så godt. «Jul på Eidskogen» tok en tur og ba han fortelle litt fra et langt liv. Han er født på Rasta i 1886. Barneårene var som for de fleste. De måtte arbeide fra de var små og de største barna passet de minste. I fristunder og i helgene kom barn fra stuene bortetter sammen og lekte. De hadde det moro med små hjelpemidler, kjøpte leker var utenkelig. Men det som de ikke visste om saknet de ikke heller. Når de gikk til skolen på Vestmarka var de flere i følge, da var skoleveien ikke lang. Det var Gamle-Nilssen, som han senere ble kalt, de hadde til lærer, og han var ikke streng, sa Sigurd, men vi har en mistanke om at det var lettere å holde disiplin i gamle dager, og at respekten for de eldre var større. Han gikk og «las» for presten Moses i Vestmarka kirke, og det er rart å tenke på at han nesten er like gammel som kirka, den ble bygget i 1882. Såvidt han vet er alle lesekameratene borte nå, sier han litt vemodig.
1905 var en spennende tid her i grensetraktene. Folk ottes for krig med svenskene, og beretninger fra kriger før hadde holdt seg levende på begge sider av grensen der mange var granner og slektninger. Gleden var derfor stor, husker nittitre-åringen, da telegrammet fra statsminister Michelsen kom. Han forhandlet med Sverige i Karlstad, og det var avtalt på forhånd hvis krigen ble avverget skulle han telegrafere «Send mig min grå kappe». Og folk flest pustet lettet ut.
Sigurd Thorsen husker, stort sett, med glede tiden da han var skysskar hos dr. ‘Lundeby på Skotterud og skysset legen i sykebesøk over hele distriktet, i sol og i regn, vinter som sommer. Han holdt to hester som måtte stelles godt, men var det svært langt og hestene var slitne, leiet han skyss på Tuhus. Legen var budsendt fra Austmarka og fra Bolskogen, fra Matrand og langs mange sideveier. På Vestmarka var det kontordag hver onsdag. De kjørte med karjol, med spisslede og med noe de kalte breiakaren, den hadde bremser som ble satt på i brattlende, og så gikk det «over stokk og stein», berettet Sigurd med et smil. Ofte var veiene så dårlig at legen måtte gå til fots og det tok tid. Da falt tiden lang for unggutten som passet hestene med høy og havre. Og dr. Lundeby kom alltid fram? spurte vi. Det gjorde han, men ofte gikk det dager før han kom til siste pasient, men kom gjorde han. Det var da det, og itte nå, som det heter.
Fast plikt for Sigurd var henting av post etter siste tog. Åttetimers dag var nok ikke «oppfunnen da». En gang satt han og ribbet gjess til sene kvelden, og fru Lundeby ga han fri for dagen. Men da ropte doktoren: «Du har å hente posten hver kveld». Han var ofte humoristisk og som regel snill. Og vi legger til for egen regning at vi tror Sigurd også som regel var svært snill.
Nærmeste apotek var på Kongsvinger, men Lundeby laget det meste av medisinen selv. Og han hadde stor tro på urtemedisiner. For Eidskog var han en god mann som gjorde mye for de syke, og særlig var han kjent for alt han gjorde for de tuberkuløse, en sykdom som var svært utbredt på den tid.
Utferdstrangen vokste med årene, og sammen med Ole Vestli, som hadde vært der før, dro han til Amerika. «Eskimo» het skipet de fulgte over Nordsjøen, og videre over Atlanteren med «Megantic». «Og sjøsjuk var je itte», sa Sigurd. Reisen endte i Minnesota, på en farm i nærheten av en liten by som het Sufalls. På farmen hadde de kuer, hester og griser. Til grisene dyrket de mais. Selv om det etterhvert ble en del maskiner på farmen, bl.a. slåmaskin, var det lange, travle dager. I Sufalls var det tre kirker, og alle var fullsatt søndagene. De tilhørte forskjellige trossamfunn, det var den Lutherske som de fleste norske tilhørte, så var det Frikirken og Synodekirken. Folk kom gående, kjørende med hest og det var til og med noen som brukte det nye «vidunder» bilen. Etter gudstjenesten servertes der is i en sal under kirken, og der det kjærkomment å få møtes og utveksle nyheter (som ikke alltid var så helt nye) fra gamlelandet.
Iblant kom lengselen etter Norge, etter lyse kvelder med spirende lauv i vårskogen, der Sigurd alltid hadde likt å ferdes sammen med «harabikkja» si. Da han hørte om den store utstillingen som skulle holdes i Kristiania sommeren 1914 bestemte han seg for å ta en tur hjem. Samme høst brøt krigen ut, og da den sluttet hadde han påny slått rot i Norge. Kanskje han hadde sett en jente han ikke ville forlate, og etter en tid giftet han seg med Emma fra Vestli og flyttet dit. Han bygget nye hus, og sammen med kone og barn hadde de et godt og harmonisk hjem der i skogstillheten.
Vi bad Sigurd fortelle litt om arbeidsforholdene på den tid. Han drev blant annet i skogen ved Rakeie. De var flere karer sammen som bodde i annen etasje i et nytt hus, så der bodde de godt. I nærheten var der til og med en liten butikk hvor de handlet kaffe, brød flesk og annet. Det var ikke noe «supermarked», men fint å gå til når provianten hjemmefra ikke strakk til. Hestene skulle fôres kl. fem om morgenen, og i grålysningen bar det til skogs. På den mørkeste tiden drev de på mens de så, når det lysnet ut på vinteren ble det lange dager. Annen hver helg dro de hjem over Bjerknessjøen og Bjerkneshøgda.
Senere arbeidet han sammen med byggmester Laurits Sæter. Av de større bygg de satte opp var Forbruksforeningen på Vestmarka og den store låven på Ingelsrud gård. De satte opp det utvendige om sommeren og innredet når det ble vinter. I harde vintrer var det ofte kaldt så fingrene mine stivnet av leddgikt, men tidene var ikke slik at en kunne skofte, om en skulle livberge seg. En jobb de hadde var å skifte skiférheller på Vestmarka kirke når de gikk i stykker. Det var fin utsikt der oppe fra, og redd var de ikke om det var høyt, for én lå oppe på mønet med et tau rundt livet mens den andre reparerte nederst på taket. De gikk i «husulesten», så det gikk hardt ut over husuene, sa Sigurd med et smil.
Når vi snakker om kjerka, sier han, så var det her som i Amerika at folk likte å treffes etter gudstjenesten og prate sammen. Hestene sto bundet i rad og rekke ved planker som var oppsatt til det bruk. I fint vær og snøføre ble det ofte kappkjøring hjemover, og spesielt minnes han en hest som tilhørte Reidar Karterud på Bolskogen, den var vanskelig å slå.
Som han sier, han har det godt, Sigurd, hos sin svigerdatter Thora og sønn Alvin i deres hyggelige hjem. Andre perioder bor han hos en annen sønn og svigerdatter, Tor og Åshild i Vestli. Om han vil kan han lese uten briller, han hører radio og ser på fjernsyn hvis det er noe av interesse. Og slumper han bort i engelske ord er han ikke opprådd for det. Iblant går han ned bakken til verkstedet som Alvin driver sammen med to brødre. Alvin Thorsens oppfinnelser er kjent langt ut over distriktet, og gamlefar følger interessert med.
En kunne snakke lenge med en så hyggelig kar som har godt å si om alt og alle, for et langt liv som hans må vel også hatt skygger? Om så er nevner han det ikke, han snakker bare om det positive, det gode han møtte på sin vei. Og han ser fremdeles på verden med blå, klare øyne som hos en ungdom. I grunnen så er han en ungdom, Sigurd Thorsen, 93 år gammel.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info