Trykket i Jul på Eidskogen 1979. Skrevet av Juel Stubberud.
Publisert på Vestmarkaboka 29.11.2016.
Hans Børli er eidskogingen som er i ferd med å få sitt navn kjent langt utover landets grenser.
Hans iherdige kamp har gitt resultater han får høste fruktene av også mens han lever. Mange geniale kunstnere oppnår ikke det.
Årsaken til hans seier er å finne i hans absolutte lojalitet, hans usvikelige tro og tillit til det som er sant og ekte.
Det siste året har på mange måter vært en springflod for dikteren vår. Han feiret 60 år den 8. desember 1978 og ble behørig feiret med fest av kommunen og store oppslag. Det ble utgitt stor antologi til jubileumet i både innbundet og heftet utgave, «Dag og drøm» ved Geir Vestheim. «Kont-Jo» kom i nytrykk på Tiden, «Det small et skott» i nyutgivelse på Arbeidernes Forlag og «Hvem drepte den lille blå fuglen», et lite 20-siders særtrykk av Axel Ekvall. Videre arbeides det med en oversettelse til svensk. En LP-plate med 22 dikt hvorav 19 er tonesatt og sunget av Svein Ole Rundgren og Juel Stubberud, mens Hans sjøl leser 3 av diktene.
Vi som har fulgt med i Børlis utvikling har opplevd noe nytt de senere år. Det er blitt en slags konkurranse om hans diktning. En rekke komponister og visesangere har tonsatt diktene hans.
Til og med kunstverk har han gitt tittel til med «Skogens sang», som Edwin Maria Steindl malte til Flyktning —79.
Og nå i høst utkom han med sin 17. diktsamling, «Kvelden står rød over Hesteknatten». Selv om dette ikke er ment å være en bokanmeldelse, er det riktig å ta utgangspunkt i denne boka, fordi den på mange måter er en slags vareopptelling, eller et testamente om vi vil. Det er i alle fall et slags stille oppgjør vi er vitne til og trekkes med i, og nettopp dette syns jeg det er riktig å røre ved. Tonen i denne samlingen er en annen, en dypere liksom. Som om den bærer en stille sorg i seg.
«Kvelden står rød over Hesteknatten» vil kanskje for mange bli oppfattet som et poetisk påfunn, men her dreier det seg ikke bare om realiteter, men blodig alvor. Blodig i ordets sanne mening. Det er sant at det både ved pinsetider og ellers er en helt spesiell sjelden rød himmel i vest fra kjøkkenglaset hans Hans som gjør Hesteknatten til noe mye mer enn en lurvete bergskalle. For dere som har sett boka og ser Kåre Tveters tegning på forsiden vil se Hesteknatten. I nærheten av de to enslige granene til høyre på bildet var det Hans en gang satte hele økseviggen inn i benet «og blødde som en støkkin gris», så han måtte rive tøystrimler av skjorteflaket for å få forbundet såret. Her har han slitt mange usle dager med silregn, blautsnø og sprengkulde.
Ingen av Børlis dikt er lettfødt. De er tilkommet under de ugunstigste forhold man kan tenke seg. Alle som skriver om hans diktning er opptatt av hans utvikling og modning, men de færreste spør seg eller tar opp omstendighetene diktene er tilkommet under. Det fantastisk fine diktet «Louis Armstring» er tilkommet på heimtur fra skogen en gang under det styggeste høstvær en mørk kveld, blaut til skinnet. Mange av diktene har tatt form sittende på en stubbe i skogen under en hvileløs rast, med klaka kaku og 30 minusgrader. Diktet «Detalj fra et liv» fra hans siste samling vil mange oppfatte som overdrevent dikt, men Hans kan fortelle at han har brent av fire livremmer fordi han har «tåkka» seg for nære bålet i sprengkulda.
En kritiker gjorde en gang et nummer av at Hans skapte et dikt mens han krabbet heim fra skogen med kuttet hælsene og voldsomme smerter. Men han sa ikke hvorfor og hvordan det gikk til. Opplysningen er riktig nok. Det dreier seg om diktet «Svarttrosten synger i regnet» fra boka «Kyndelsmesse». 1971 hadde Hans noe vindfallhugging, og ulykka var ute, farlig som dette yrket er. Rota falt tilbake, og innhugget i stokken tok mot hælsena med hele treets tyngde, med den følge at sena og leggbeinet rauk, og hele foten holdt på å gå. Den dagen kunne han blitt i skogen hvis han ikke med en kraftanstrengelse hadde kommet seg løs og begynte på den smertefulle krabbingen heimover, alene som han var. Det var ikke fordi han var så inn i alle skoger tøff at han tenkte diktet om svarttrosten, men fordi smertene var så intense at han måtte tenke på noe annet for å døyve smertene.
Ingen annen norsk lyriker har diktet så lenge under ekstreme forL hold som ‘n Hans Børli. Både Hesteknatten og andre døss og bergskaller har i sannhet vært en realitet for han.
Da jeg sa at jeg ville ta utgangspunkt i Børlis siste diktsamling, så er det ikke for å gå så mye inn på de enkelte dikt. Det har så mange førsteklasses anmeldere gjort i løpet av høsten, til eks. Arve Lillevold, Thorbjørn Bakke og mange andre. Mitt utgangspunkt er at nettopp denne samlingen som er blitt Børlis absolutt beste, ikke er blitt det bare fordi han stadig blir en bedre forfatter, men fordi de nære ting i dette miljøet han kjenner så uendelig godt både på godt og vondt, har gjort denne boka bedre enn noen av hans tidligere. Men heller ikke dette alene er avgjørende. Det er også en annen aftenrøde vi synes å spore i dette bildet, hans egen høst.
I tillegg har samlingen alle disse ordene og ordbildene som bare er Børlis. Heller ikke de kommer seilende på ei fjøl. Han får ikke noe gratis. Det er arbeid og arbeid.
Da et nytt uttrykk eller ordbilde fødes, er det som oftest etter kamp. Det nytter ikke å gå på leting etter dem eller tro at de kommer av seg sjøl. Visst kan selve bildet, ordet, komme fort, men da er det som oftest etter lang «ruging».
Børli er ingen modernist. Derfor kan han ikke fuske i faget. Det han lager må stå på egne bein og stå for angrep og kritikk. Hadde han vært maler ville vi karakterisert ham som en moderne naturalist. Og han er jo en slags maler. Ikke fordi han ønsket å bli tegner eller maler som ung, men fordi han skriver sine dikt i bildespråk. Hans yrkesattributt er nok øksa, men bildene tegner han med kvist og kvae. Den kunstneriske opplevelsen får vi ved det poetiske strøk. Han er ikke bare forfatter, dikter, men fram for alt poet.
Jeg har innledningsvis subjektivt nærmest antydet at Hans Børli er Eidskogs største sønn, og storheten ligger ikke bare i hans genialitet som forfatter. Storheten ligger i hans absolutte lojalitet. Han har vært lojal mot skogen og skogsarbeidet siden han begynte sin fulle dag i skogen og brakka som tolvåring. Alle fristende tilbud om buksebak-jobber på en kontorkrakk har han avvist.
Han har også vært lojal mot det miljø, den gruppering og de menneskene som formet ham.
Romsligheten hos ham er enestående og uten reservasjoner. Finner han noe som er bra utover det alminnelige, så sier han det. Bl.a. har han sagt om sin kollega Martin Vestliens dikt «Skogsarbeider», at det er det beste som noen gang er skrevet fra skogsarbeidermiljø. Eller da han sier om den ulykkelige Carl Vestaberg fra Sør-Odal (i dag en nesten glemt forfatter) at «ingen norsk forfatter har noen gang skrevet så fint og riktig om skogen og dyrene i skogen. Han har maktet det alle forfattere drømmer om, — å gjøre ordene overflødige. Selve hendelsen, situasjonen står fram av seg sjøl».
Det er dette jeg kaller storhet, og som gjør ham stor også som menneske, og ved en avgjørelse eller et vendepunkt er kanskje det vel så viktig.
Mange er i dag interessert i Børli på en ny måte. Ikke bare for å lese hans bøker, men for å kjenne personen. Noen er forskere og er i behov av konkrete og autentiske opplysninger.
Hans Børli er født i Børli på Fjellskogen den 8. des. 1918. Foreldre Bollette og Nils Børli. Heimen en steinete og bakkete oppsitterplass under Stangeskovene, med finnskjegg som den omfangsrikeste vekstligheten. Hans er nr. 5 av 6 søsken, med 5 gutter og ei jente.
Skolegang, folkeskole med 14 dager skole og 14 dager fri. Han «sleit ut» 16 lærere på den vesle skolen under primitive forhold i Fjeldbu. Senere underoffisersskole.
Var med under krigsdagene i 1940 og var en kort tid i fangenskap. Senere under krigen sammen med sin bror Ole (eller Ola som vi sier i det daglige) en betydelig flyktningelos med hundrevis av fylktninger av de mest forskjellige slag fulgt til Sverige. Ingen har gitt noen påskjønnelse for dette, og heller ingen annen form for oppmerksomhet til noen av dem, selv om, særlig Ole ødela helsa si i denne trafikken hvor han stadig risikerte livet. I dag har han en snau uføretrygd, uten krigspensjon som så mange andre har oppnådd etter dette vanskelige og krevende oppdraget i en vanskelig tid.
I dag er Hans bosatt på Børrud i eget hus. Gift med Magnhild 1946. En datter i ekteskapet, Beathe-Kristin, f. 24.09.48, nå gift på Austmarka og har to barn, Ellen Margrethe og Ole Christian, henholdsvis 9 og 7 år. Bestefarunga må nevnes, for de er hans stolthet.
Det siste året har vært «en springflod for dikteren vår» sier jeg innledningsvis, noe som er myntet på alle utgivelser og all aktivitet omkring Børli. Ikke alt er positivt, og noe er ikke nevnt. Hans har fått et varsel. Han «ok inn» på sjukhuset i all hast i høst. Nå har han gått som rekonvalesent resten av høsten. Legene var ikke «snille» (men sikkert flinke). De sier det er slutt med skogsarbeidet for ham, og de skjønner ikke hvordan han har klart å gå til skogs med så utslitte og smertefulle hofteledd.
Dette er en diagnose — det er et preta compli, men hva med dikteren, mennesket, inspirasjonen, hva med ordblomstene og de sanne og nye uttrykkene og bildene, hva med vilje, vekst og ny kraft?
Forresten har jeg sjøl så mange ganger brukt Børlis egne ord fra diktet «Louis Armstrong» hvor han sier: «hvor hentet du kraften fra – -»
Ja, hvor hentet Hans kraften fra til så rik vekst fra et skrint miljø? Og denne veksten synes ikke å avta. Den dypere tonen og pustet fra en «annen virkelighet» gjør spennvidden større og opplevelsen sterkere. Hos Børli finner vi ikke spennvidden mellom hans forskjellige dikt, men i hvert enkelt dikt.
Litteratur om Børli:
Geir Vestheim fra Eidskog har skrevet særoppgave på Hans Børli, noe tre andre norske studenter også har gjort til embetseksamen. Ellers utallige artikler og omtaler i aviser og tidsskrifter. Videre i leksika og andre oppslagsbøker.
Oversettelser:
12 dikt utgitt i Budapest, Ungarn. 4 dikt i «Norsk lyrikk», Universitetet, Wisconsin, USA.
Flere dikt i tidsskriftet «Stjernen», Sovjet.
Diktsamling under arbeid med oversettelse til svensk.
England har flere oversettelser, antallet ikke stadfestet.
Jugoslavia det samme.
Oversettelser til en indisk dialekt som snakkes av 70 millioner mennesker.
Medarbeider i:
«Vers fra skogen», 1975, diktantologi.
«Skogsarbeiderdikter», 1978, anto• logi utgitt i Sverige.
«Jul på Eidskogen», kommer årlig.
«Kvekua», kulturtidsskrift utg. i Kongsvinger.
«Arbeidern», litteraturtidsskrift utgitt i Askim.
«Finnbygden», kvartalsstidsskrift som ble utg. i Torsby, men nå inngått.
«Vinduet», norsk litteraturtidsskrift.
Bidrag i en rekke aviser og ukeblader, samt i en rekke fagtidsskrift.
Han har ellers bidrag i mange andre sammenhenger. Bl.a. i bokverket «Norge vårt land», i flere lærebøker, visebøker, diktantologier o.l. Har skrevet teksten til «Eidskogsangen».
Grammofonplater:
«Hans Børli» leser egne dikt på en singelplate, utgitt av Bokklubben.
«Skogenes Sang», LP 1975, viseplate Børli/Vestlien av Rundgren— Stubberud, EMI Forlag.
«Ved kvilvarmen», LP 1979, 22 dikt hvor Børli sjøl leser 3 av diktene. 19 tonsatt av Rundgrenstubberud. Flere melodier har vært sunget inn på div. p later av bl.a. Erik Bye, Thorbjørn Tangen, Ivar Simastuen, Finn Kalvik, Alf Cranner o.a.
Hans Børlis forfatterskap:
«Tyrielden», 1945, dikt.
«Han som valgte skogen», 1946, roman.
«Villfugl», 1947, dikt.
«Det small et skott», 1948, noveller.
«Men støtt kom nye vårer», 1949, dikt.
«Sølv og stål», 1951, roman.
«Likevel må du leve», 1952, dikt.
«Under lomskriket», 1953, roman.
«Ser jeg en blomme i skogen», 1954, dikt.
«Kont-Jo», 1957, dikt (Tiden).
«Dagene», 1958, dikt.
«Jeg vil fange en fugl», 1960, dikt.
«Ved bålet», 1962, dikt.
«Hver liten ting», 1964, dikt.
«Brønnen ved Nacors stad», 1966, dikt.
«Som rop ved elven», 1969, dikt.
«Isfuglen», 1970, dikt.
«Kyndelsmesse», 1972, dikt.
«Vindharpe», 1974, dikt.
«Vinden ser aldri på vegviserne», 1976, dikt.
«Når kvelden står rød over Hesteknatten», 1979, dikt.
Nytrykk :
«Kont-Jo», 1978, dikt.
«Det small et skott», 1979, noveller (Arbeiderns Forlag. Tidl. Aschehoug).
Antologier:
«Når menneskene er gått heim», 1969, dikt, Bokklubben v/Harald Sverdrup.
«Av en sliters memoarer», 1978, dikt, Arbeiderns Forlag v/Rolf Opås.
«Dag og drøm», 1978, dikt, Aschehoug, v/Geir Vestheim. Innbundet. «Dag og drøm», 1978, dikt, Aschehoug, v/Geir Vestheim, som heft. billigbok.
«Hvem drepte den lille blå fuglen», 1979, dikt. Særtrykk v/Akels Ekvall.
Komponister til Børli-lyrikk:
Bjarne Amdahl
Alf Cranner
Finn Rallvik
Bjørn «Barney» Larsen
Finn Luth
Svein Ole Rundgren
Ivar Simastuen
Juel Stubberud
Svensk folkevisemelodi
Øivind Vestheim
Johan Øian
Dette er de som hittil er registrert som tonsettere.
Utmerkelser og priser:
«Aschehougs jubileumspris», 1951. «Sarpsborg Arbeiderblads kulturpris», 1962.
Gunnar Larsens Minnepris», Dagbladet, 1963.
«Eidskog kommunes æresgave», 1963.
«Glåmdalens Kulturpris», 1964.
«Eidskog kommunes æresgave», 1965.
«Kritikerprisen», 1970, for «Isfuglen».
«Landslaget for Språklig Samlings pris», 1972.
«Doblougprisen», 1972, utgis av Svenska Akademin.
«Mads Wiel Nygaards Minnepris», 1974.
«Ønskediktprisen», 1977.
«Eidskog kommunes kulturpris», 1978.
Han har vært Norges kandidat til Nordens Litteraturpris. Videre har han fått Statens Kunstnerstipend 4 ganger, d.v.s. tilsammen 12 år.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.