Sto på trykk i Jul på Eidskogen 1972. Skrevet av N.O. Bakken.
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016
Været høstmånedene utover mot jul kan ofte være meget omvekslende med regn og snøslaps, – og med kuldeperioder innimellom. Slik var det visst også førjulsvinteren 1881, da dette hendte som denne historien handler om. Ved elvelandet nedenfor husene i Nord-Mangen holdt et arbeidslag på med kølabrenning. Laget besto av tre mann, nemlig Nils Johannesen Bakken og sønnene Johannes og Ole. Den siste som senere ble min far, og som fortalte denne historie noen år før århundreskiftet.
Nesten alltid var det i forbindelse med beretninger om at noen hadde gått seg ned gjennom den usikre høstisen og druknet, at far gjentok denne historie som han med en viss stolthet mintes å ha vært aktiv med på. Hendelsen det her berettes om foregikk en søndag omtrent en måneds tid før jul i 1881. Familien i Nord-Mangen hadde nettopp spist middag, da mannen i huset, Hans Kristiansen var gått ut et nødvendig ærend. Været som i lengre tid hadde vært grått og ustabilt og med usikker is på sjøene, hadde nå slått over til en kaldere type. Mannen sto ute på gårdsplassen og myste mot sola og den gnistrende isen sørover Mangen-sjøene, som var hans kjære heimtrakter. Nede på kølatomta ruslet «kølarn» Ole Nilsen og inspiserte at mila oppførte seg som den skulle, det var nemlig hans tur til å holde vakt utover ettermiddagen. Han la også merke til at mannen der oppe ved huset oppførte seg litt uvanlig. Med begge hendene bak ørene sto han med ansiktet vendt ut mot sjøen og lyttet spent, som om han anstrengte seg til det ytterste for å oppfange lyd der utefra. Plutselig rev han armene fra ørene, trakk pusten og ropte alt han orket, så det ljomet, ja-ja-ja-a: Hjelpen kommer. Samtidig ropte han til Ole som ennå var ute, at han øyeblikkelig måtte bli med og redde en som har gått gjennom isen og ligger å roper på hjelp.
Hans N.-Mangen hadde sikkert kjennskap til hvor nødvendig det er for en som er i livsfare og roper, at han får svar. Et svar da, har sikkert reddet manges liv. I full fart bar det ned til sjøen med begge to. Mangen-mannen fata med seg et langt rep og ei øks, og Ole sine skøyter som han raskt tok på. Vær nå forsiktig, ropte han til meg idet jeg gikk forbi ham. Det var jo klart at jeg kom til å være før ham dit ut, jeg som hadde skøyter på bena. Men Hans sprang fort, så han brukte ikke lang tid på den over to kilometer lange isflaten sørover mot Haveråtangen, der den forulykkede, Hans Haveråen, var gått igjennom. Det første Mangen-mannen gjorde da vi nådde fram var å si noen oppmuntrende ord til den ulykkelige som lå der å «trog vatten», og med bare armene og hodet over iskanten. Og så, med kraft hugg han øksen i isen, tok så raskt et halvstikk helt oppe ved skafthullet på øksa, hvorpå han kommanderte meg å sette meg nedpå, og nå ikke under noen omstendighet stå opp, så lenge dette står på. Andre enden av repet knyttet han deretter om seg selv, hvoretter han med forsiktighet nærmet seg mannen som nå tilsynelatende var mere død enn levende. At vottene hans var frosset fast i isen, var kanskje medvirkende til at han ble reddet. Når vi i fellesskap hadde dradd mannen opp fra råka, meldte andre vanskeligheter seg. Den gjennombløte, stivfrosne mannen kunne da hverken stå for seg selv eller gå. Men da fikk jeg en ny ordre, sa far. Du som har skøyter, gå så hurtig du kan tilbake og hent en kjelke, og si samtidig til dem hjemme at nå må de fyre kraftig på peisen, samt varme tepper. Og jeg var ikke den som sparte meg, sa far.
Det tok ikke lang tid før jeg var tilbake med kjelken. Om ikke lenge hadde vi mannen i hus, og rev av ham de stivfrosne klærne, som raskt ble erstattet med varme tepper. Men vi var jo ikke ferdig med dette. Så snart mannen var noenlunde tørr, var det å ta fatt med massasje for å få blodsirkulasjonen igang igjen. Mannen kom seg likevel merkelig fort. Det varte ikke lenge før han kunne sitte på soffelokket foran peisen, og drikke noen slurker varm melk. Frost- riene hang likevel lenge i, og det låt rent uhyggelig hver gang skjelvende utstøtte hubroens hu- hu-hu-lyder, så det rent grøss i oss. Nå da det verste var over var vi alle så glade for at vi greide å redde mannen. Og gleden og takknemligheten hos den reddede var naturligvis størst. Men hadde jeg ikke hørt svarropet ditt Hans, da jeg lå og kavet i råka der ute, så tror jeg ikke jeg hadde greid å holde meg fast til du kom og drog meg opp, var det første Hans Haveråen sa, da han igjen fikk måIet tilbake.
Rykte om denne redningsdåd kom også avisene for øre, hvor redningsmennene ble omtalt med heder. Hvem det var som berettet hendelsen til Carnegie’s Heltefonds styre, kjenner jeg ikke til, men da Hans Nord-Mangen tilhørte, og bodde i Aurskog, er det sannsynlig at det var myndighetene der som besørget dette. Året etter ble da ganske riktig Carnegie’s redningsmedalje med diplom, sammen med en passende sum penger, ved en tilstelning tildelt Hans Kristiansen Nord-Mangen. Hjelpemannen ved redningen, Ole Nilsen Bakken var visst glemt, han ble i alle fall ikke nevnt.
Da Vestmarka kirke var ferdig og innviet i 1883, var Hans Nord-Mangen ofte å se der. Da bar han alltid medaljen. I mange år, på kirkesøndager, det være seg sensommer eller solblank vår, kunde der i flokken ved porten til kirken plutselig bli tyst. For derborte på «Tråkka» med lange seige skogmilsteg, og framstrakt hånd, til hilsen, kom han, Nord-Mangen- mannen, med Carnegies redningsmedalje i sølv på sitt bryst.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.