Trykket i Jul på Eidskogen 1976. Skrevet av Nils. O. Bakken.
Publisert på Vestmarkaboka 18.11.2016
I førjulstrias travelthet — har det vel alltid underforstått ligget en forventning om å gjøre seg forberedt til å gå en gledens tid i møte.
Derfor passer det vel ikke så bra å fortelle dystre ulykkestragedier denne tid. Likevel vil sikkert mange særlig yngre mennesker — ha grunn til bebreidelser mot meg, hvis jeg av beskjedenhet unnlot å nedskrive slike historier, som kanskje ellers snart blir glemt. Særlig da — som i dette tilfelle — ulykken inntraff hos en kjent familie, som bodde og fortsatt bor lett synlig fra Vestmarkas travleste sentrum. Det var hos tømmermann og husbygger ‘Hans Nilsen Sæteren og hustru Sofia — ulykken ‘hendte i skumring og mørketiden noen få uker før jul. Den tragiske ulykken — som da inntraff — og som rammet familien så brått og hårdt — var ekteparets datter, knapt 17-årige jenta Emma — og deres 14-årige sønn — Olaf druknet i en lumsk råk i isen like nedenfor deres hjem år 1900.
Denne forferdelige ulykken var den tristeste og sørgeligste hendelsen som noen vestmarking husket ha hendt i deres tid. Det hjelper lite å undres over at denne ulykken skulle ramme det så arbeidssomme, snille og hyggelige ekteparet, som var så omgangsvennlige og liketille fredelige mennesker, Hans og Sofia Sæteren.
Mannen og de to eldste sønnene, Emil og Tomas, henholdsvis 20 og 18 år, var borte på arbeide da ulykken hendte. Hjemme drev kona og datteren Emma med hjemmesøm såsom skjorter og annet undertøy av hjemmevevet lerret til de mange i familien, som alle skulle ha noe nytt til jul. Været utover høsten hadde holdt seg rått med regn og slaps, og først de seneste dagene hadde det blitt noen netter kaldt og barfrost.
Samtidig hadde også sjøen «lagt seg», som det heter — og det var blitt skøyteis. Dessverre var isen i tynneste laget ennå, og ujevn, og lite sikker noen steder. Men skøyteføret var førsteklasses, hvorfor alle gutter som hadde skøyter var ute og lekte seg på det fine føret.
En hvit tråsnelle nr. 24
Ute på isen var naturligvis 14 åringen Olaf, som forresten var konfirmert samme høsten. Likeså hans to yngre brødre Laurits 12 år og Håkon 10 år.
Hjemme i Sætren var på ulykkesdagen bare husmoren og datteren. Foruten husets vanlige gjerninger, drev de begge med sying. Det var om ettermiddagen — og denne tiden på året blir det jo tidlig mørkt. Men før mørket setter inn — hadde man før i tiden den såkalte skumringstimen — eller også skreddertime for skreddere. Før de tente parafinlampen brukte skredderne legge seg på bordet å hvile en stund. Denne hvilestund ville også Sofia Sæter benytte seg av denne dagen. (Noe som naturligvis skyldtes at hun følte tretthet.) Men akkurat da oppdaget hun at det var slutt på en snelle sytråd, og så bad hun datteren spenne på seg skøytene og løpe til butikken etter en snelle hvit sytråd nr. 24. Og Emma satte avsted. Det ble siste gang Sofia Sæter så sin datter i live. A. O. Klanderuds butikk var jo alltid åpen til kl. 7 om kvelden, så det var god tid for Emma å kjøpe trådsnella. Men på isen utenfor var det fullt av gutter som lekte seg. Blant disse var da også hennes brødre Olaf, Laurits og Håkon. Trolig var det av denne grunn at Emma drøyet en stund med å dra på heimvegen, slik at hun ble overrasket av mørket før hun nådde heim. Resultatet ble at hun uforvarende kom ut på tynn is, som ikke bar utenfor en liten bekk — like nedenfor heimen hennes. Hennes høye rop om hjelp ble hørt av Olaf, er det etterpå fortalt av kameratene han var sammen med. Om han på forhånd visste om at isen var svak straks nedenfor deres hjem, vet jo ingen. Men av ropene — og spesielt at hans navn hørtes om hjelp, forsto han at hun var i livsfare — og la iveg så fort benene kunne bære ham.
Hvilke forholdsregler han eventuelt tok for sin egen sikkerhet — vet jo ingen. Dessverre gikk han i mørket selv i råka, og hadde da ingen mulighet for å hjelpe sin søster, som på dette tidspunkt allerede var gått ned — ble det antatt i omtalen etterpå. Olaf, som var en god svømmer, holdt seg naturligvis oppe lenger, men det tok så altfor lang tid før hans nødrop ble forstått. Rop og skrål blant ungdom på skøyter hørtes jo også overalt på isen om kvelden.
I nabohuset nord-Sæteren bodde ekteparet Anders og Marthe, begge over 70 år gamle. Sønnen Albert var borte på arbeide (vissnok som vanlig sammen med karene i sør-Sæteren). Det er fortalt at gamle Anders ‘lå på sofaen og dormet, da pleiedatteren Minda kom springende inn og ropte at noen må ha gått ned gjennom isen nedenfor jordet her. Begge sprang ut, og hørte tydelige høye rop om hjelp. Om Anders da hadde tanke på å besvare ropet er aldri nevnt. Men begge sprang så raskt de kunne ned til båten — og hvelvet den ut på isen. Men det fantes hverken årer eller andre hjelpemidler i farkosten, hvorfor Anders befalte jenta springe opp til låven og hente en fløterhake som hang på et nærmere angitt sted. Men dette måtte nødvendigvis ta noen tid, så når Anders og Minda kom seg utover isen i mørket, hørte de ikke ropene lenger. De kunne heller ikke se råka, hvorfor redning ikke lenger var muIig. Hvorvidt den ulykkelige barnas mor ble alarmert mens Olaf ennå holdt seg oppe, er det ikke mulig å ha noen formening om nå så lang tid etter. Men budstikken gikk raskt, så snart ble det folksomt ved sjøkanten i Sæteren.
Sokning fra båten med fløterhaken ble umiddelbart satt igang, og det lykkedes også å få tak i Olaf, men da var det gått så langt tid at livet ikke kunne kalles tilbake. Ved denne tid viste ingen av de tilstedeværende at søster til Olaf også lå i råka. Først da moren ble underrettet om at sønnen Olaf var druknet, ble hun forskrekket — og spurte etter Emma. Dessverre var det ingen av de tilstedeværende voksne som hadde sett noe til datteren. På dette tidspunkt var også sønnene Laurits og Hakon kommet hjem — og på morens engstelige spørsmål om de hadde sett noe til Emma, var svaret ja. Begge hadde sett at søsteren dro på heimveg østover isen ved mørkrets frembrudd. Og dermed sto det hele i all sin gru temmelig klart for den så hårdt rammede moren, at også datteren var gått igjennom og druknet. Sokning ble straks gjenopptatt i samme råka, men uten resultat. Dette ble fortsatt så snart det lysnet neste dag, og da ble også Emma funnet, og morens nesten sikre anelse og tro på at datteren også brutalt var revet vekk fra henne — ble bekreftet.
Det ble noen sorgtunge dager, ja netter også for familien i Sæteren. Og medfølelsen var naturlig stor hos naboer og bygdens befolkning for øvrig.
Naboene var som vanlig raske med å komme til hjelp ved slike anledninger. Sina Øverby, som for øvrig var forlovet med eldste sønnen Emil, kom først som rimelig kunne være. Dessuten Eli Bråtan, kona til maler og altmuligmann Martin Bråtan. Det første disse hjelperne fikk ta fatt med, var å kle av og stelle de døde. Under dette arbeidet falt en hvit tråsnelle ut av Emmas kåpelomme. Synet av tråsnella førte til at moren ble stående stiv og stirre alldeles redselslagen på gjenstanden, som om et spøkelse var dukket frem. Denne adferd hos Sofia virket kanskje litt uforståelig hos de to hjelperne, men da de ante at det måtte ha en sammenheng med ulykken, unnlot de å spørre. Den hvite tråsnella var for moren en ubarmhjertig anklage mot henne. En anklage som i høyeste grad minte henne om at det var hun som hadde sendt sin datter avsted i mørkingen i går — for å kjøpe en hvit tråsnelle. Synet av snella tålte hun ikke nå. Hun vaklet bort til sengen, kastet seg oppi og gråt bittert og lengde.
Da hun litt senere sto opp og satt benket rundt et kaffebord, ble det forsiktig ordet frempå om at Gud tilsynelatende rammer noen hårdt og brutalt. Ja, dette har jeg i hele dag tenkt på — ytret Sofia. Er dette som nå har rammet Hans og meg ment å være straff for begått synd — vi har gjort oss skyldig i — ja, da må den være meget grov etter mitt begrep. Det er dette jeg nå går og tenker på, når var det vi begikk så store synder, at straffen måtte bli så hård? Martha Fransrud — en annen nabokone som også var kommet til hjelp, ga kanskje det riktige svaret, når hun trodde svaret kanskje var å finne nærmere enn vi begrep og ante.
La oss tenke på alt maset og slitet vi alle husmødrene gjør oss skyldige i nå som alltid før jul. Alt vi maser og strir med er nesten bare for å leve materielt godt i julen. Julegaver til hverandre i vår familie forbereder vi, men hvem av oss er noe særlig rause med gaver til noen som vi vet har det dårligere enn vi? Og først og fremst, hvem tenker i alt maset på hvorfor vi har den glede å feire jul? Alle så ned og satte koppene stilt fra seg. Svaret var kanskje funnet.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.