Trykket i Jul på Eidskogen 1975. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 13.11.2016
Her kan du se TV-programmet «Lørdagskveld med Erik Bye» fra 16. oktober 1971 hvor Lydia og Josef Bodding og Magna og Konrad Bergerud fortalte sin historie. Intervjuet med dem er innslag nr 10 som kommer 32 minutter ut i programmet.
Da Josef Bodding en vakker sommerdag i 1924 kom med sin brud fra Skjärneset i Sverige til Fisketjernmoen på Vestmarka tenkte vel Lydia knapt på at hun flyttet til «utlandet». I de store skogene på begge sider av grensen møttes grannene både i sorg og glede. Noe skille var det ikke i fredstid. Så kom krigen og folka på Fisketjernmoen oppdaget at de bodde ved en riksgrense.
En sen høstdag i år satt vi i Lydias stue og snakket om sist vi var der. Også da var det strålende sol og gul bjørkeskog som speilet seg i tjernet. Josef og Lydia satt i solveggen og sorterte kålrot. Nå var han borte. Et nytt kapittel av grenselosenes saga var endt.
— Jo du vet, sier Lydia, da hun hadde lovet å fortelle litt til «Jul på Eidskogen» , det var harde og spennende år. Men det var ikke noe å gjøre med det, slår hun fast. Vi hadde knapt summet oss etter okkupasjonen før det sto flyktninger ute på tunet her. Dette var en av de første losrutene som ble opprettet og i «början» var det kaotisk. Folk kom til alle døgnets tider, alle slags folk, men vi kunne ikke gi oss til å sortere dem. De bad om hjelp og vi hjalp så godt vi kunne. Det høres enkelt ut når Lydia forteller. Å, det var nok ikke så greit bestandig. Når nattemørket senket seg over storskogen og det tuslet rundt husa på Fisketjernmoen visste de lite om det var venn eller fiende, det kom så mange slags folk. Det var politikere og jøder, spreke karer som ville fortsette kampen og folk som rett og slett var redde. Og kanskje en og annen eventyrer.
Utover sommeren ble det mer plan i flyktningsarbeidet, men også farligere etter hvert. Mat ble det knapt om. Familien tellet første krigsvåren, foruten foreldrene, ei jente og tre gutter, utpå sommeren kom fjerde gutten. På småbruket hadde de fire kuer, hest og noen sauer, de var ved god helse og syntes de hadde det bra. Men nå da det ble mange flere munner å mette meldte problemene seg, hvor skulle de ta maten fra. Kjøttet fra saltedunken gikk med, melka, fisken fra Tannsjøen, alt måtte deles. Og ble delt. Noen måtte bli både en og to dager før grenselosen fant at veien var trygg. Ja, det var til og med noen som bodde der i tre uker en gang. Heldigvis leverte noen sine rasjoneringsmerker da de var velberget over grensen og andre hadde med en liten matpakke da de kom. Men de fleste var tomhendt, motløse og trette. Det var nok også Lydia ofte, men slikt ble ikke nevnt. Problemet var ikke bare hvor en skulle ta all maten i fra, den skulle stelles også. Det var ikke så mange knapper å trykke på som nå.
Dager og uker gikk i spenning og strev og det lakket mot jul i 1941. På Fisketjernmoen håpet de på en fredfull julekveld. Treet sto pyntet. Skogen lutet av snø under en stjerneklar himmel. Det var duket til høytid i skogsheimen. Så hørtes knirk i snøen og før de fikk summet seg sto 13 flyktninger og to flyktningeloser i døra. Vi fikk det ikke bekreftet, men kan tenke oss at det sto mange tomme fat på Fisketjernmoen den julekvelden. Ja, så måtte Josef og eldste sønnen ut i julenatta og tømmerveien over Tannsjøen var atter god å ty til. Om sommeren brukte de båt eller loset over skogen.
-Ja, ja, sier vi, det var hardt, men så fikk dere vel stor takk og bra erstatning. -Nei, erstatning, sier Lydia, -vi gjorde da bare vår plikt. Hun sa virkelig bare! -Og angående takk, så var det mange, kanskje de fleste, som ikke visste hvem vi var. De er jo helt unnskyldt. Noen har da vært her og takket, noen har sendt hilsner så vi ble da ikke helt glemt. Det skulle også bare mangle, tenker vi. -Av dem som har vært her og takket husker jeg i farten professor Wilhelm Aubert som jeg senere så bilde av da han ble æresdoktor ved Edinburg universitet. Han måtte rømme da hans bror, som en av de første, ble skutt av gestapo. En dag kom her en kar og bar på noen gammelt «tral» som han hadde rasket med seg i farten. Det var Aksel Sandemose, forfatteren. Han med Janteloven du vet. Men som sagt vet vi lite hvem de var, de fleste. To av kurerene som stadig kom her og var våre gode venner vet vi den dag i dag ikke annet om enn dekknavnene Baby og Hansemann. De lå i kammerset så det var lettvint å hoppe ut når elghunden varslet.
En kald vinterdag møtte Josef fjärdingmannen (underlensmannen) i Skillingmark sammen med en høyere svensk offiser nede på tjernet her. Han var ikke snauere enn han bad de to opp på kaffe og tross risiko for begge parter ble de med. Men Josef fikk en støkk da han så et par fine ski med stålkanter stå ved husveggen, for han kjente skiene. Svenskene spurte skarpt hvem som eide dem. Jo, sa han, uten å blunke, de tilhørte en slektning fra Strømmen som hadde skifabrikk og han var på besøk. Slektningen ble høytidelig presentert og de drakk kaffe sammen i beste forståelse. Men da måtte jeg ut på kjøkkenet og le, sa Lydia. «Slektningen» var flyktningelos og lege Per Wåge. En av dem som stadig kom hit med folk i ytterste fare. Så en dag var det hans tur til å flykte for livet, gestapo var på sporet. Sammen med sin kone tok de seg nom skogene og hit og videre til Olof på Mørkerud. Han var en av dem som var til stor støtte for oss. Uten gode granner og slektninger på svensk side hadde vi ikke kunnet hjelpe såpass mange. Som sagt, noen som ferdes her vet vi ikke mer om, andre har vi så og si råket borti gang på gang, personlig eller nom andre. 1 1959 dro svenske og norske FN-soldater som var stasjonert i Kongo, på elefantsafari. En kveld ved leirbålet kom to av karene i snakk. Jeg er fra Drammen, sa den ene, og du? Fra Värmland, en liten ort som heter Skillingmark. Men da kjenner du vel folka på Fisketjernmoen og Olof Olson på Mørkerud. Jo, Göte Adolfson kjente dem godt. Det er underlig hvordan sporene krysser hverandre, sier Lydia, for når vi denne gangen fikk hilsen fra Per Wåge var det fra Afrika.
Det gikk på et vis i to år, men angsten lå stadig på lur. Dagene i strev fra morgen til kveld med fjøs, hus og flyktninger var ingen ting mot nettene. De vonde nettene når mannen og de to eldste sønnene forsvant i mørket på sine farlige veier kunne hun aldri vite om hun fikk se dem mer.
Sommeren 1942 kom tyskerne til Fisketjernmoen, de var oppdaget. Olav, eldste sønnen, hoppet ut fra vinduet i annen etasje, og trenet som han var reddet han seg ved vill flukt over grensen. Etter en vinters skolegang kom han til Den norske legasjon i Stockholm hvor han arbeidet til en måned etter freden. Og det var den lengste måned i hans liv! Josef ble ført til Kongsvinger Festning hvor han satt helt uten klær i tre uker. Så var han innom Møllergt. 19, Bredtvedt og havnet til slutt på Grini hvor han var til krigens slutt. Lydia slapp fri ganske snart. De tenkte vel at en småbrukerkone i ville skogen ikke var så farlig. (Tyskerne burde ikke være så sikker på det.) Så satt da Josef sammen med mange andre i angst og sult. Tankene kretset vel for det meste om sine kjære, om de noen gang fikk se dem om de sultet og var redde. Det var en mengde tunge tanker å velge mellom der de lå på brisken. De har ikke fortalt så mye om det. Folk som arbeider illegalt er som regel ikke av den pratsomme sorten.
Nå ble Fisketjernmoen holdt under stadig oppsyn og det var ikke annen råd for Lydia og de fire barna enn å ta seg over til Sverige. En udramatisk flukt i forhold til mange andre, bemerket hun. Kuene tok hennes svenske slektninger seg av da de forsto at noe var hendt.
En vårkveld tre år senere, da kveldsol gylte de høyeste grantoppene, kom en liten buskap ruslende rundt tjernet. Og nå blinket en tåre i Lydias klare, blå øyne, når hun forteller at de fire kuene deres tok hver sin bås som om de ikke hadde vært borte en dag. Jordveien lå brakk. Huset var brukt til vaktstue av tyskerne og der fantes ingen ting igjen. Jo, en ting. Boddingslektens gamle bibel hadde tyskerne «lemnat».
Bitterhet og håpløshet måtte vel fylle familien der de sto tomhendt etter fem lange år? Tvert imot, det var en takknemlig og lykkelig familie som tok fatt. De var sterke og arbeidsvante. Alle var i live og de var hjemme. De syntes de hadde alt. Aldri hadde fuglesangen lytt så festlig som denne våren rundt Fisketjernmoen.
Vi satt og så på det friske ansiktet og det våkne blikket til Lydia Bodding, grenselosens hustru, 80 år til våren og vi tenkte at det er slike landet trenger når det røyner på. Vi nevnte det ikke. Skogens folk bryr seg lite om gromme ord, men hjelpe når det trengs det kan de.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.