Sto på trykk i Jul på Eidskogen 1972. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016
Den 1. februar 1973 slutter fru Menny Tuhus som poståpner på Vestmarka etter 42 års tjeneste. I den anledning slår vi av en prat med henne om poståpneriets saga, i en liten grend, fra 1883 til nå. I 1973 er det altså 90 år siden den første poståpner ble tilsatt her. Det var Hans Hågensen Rambøl i Nystu’n som hadde posten de første år. Det var nok ikke så stor postmengde dengang. Aviser var det få som holdt, men noen var det, for 93-årige Einar Rambøl kan huske at da han var så stor at han mestret skrivekunsten, hjalp han til med å merke aviser. Da det etter en tid ble bestemt at posten også skulle utdeles i helgene, sa Hans Hågensen opp stillingen, og naboen, Ludvig Syversen Rambøl i Nestu’n, overtok. Imidlertid døde han få år etter og postkontoret kom atter til Nystu’n, hvor det var fram til 1. april 1903, da Karelius A. Rambøl, eller K.A. som han kaltes, ble tilsatt. Han hadde da gått underoffiserskolen i Halden. Så når Menny Tuhus går av med pensjon etter nyttår, har poståpneriet vært i samme familie i 70 år. K.A. hadde mange kommunale verv, så det ble barna som tok seg av postarbeidet etter hvert som de vokste opp, og da ’a Menny, som hun populært kalles på Vestmarka, overtok etter farens død i 1930, var hun godt forberedt. Hun ble konstituert i stillingen, 19 år gammel, av postmester G. Larsen i Kongsvinger, fram til hun fylte 21 år. Da måtte hun, ifølge reglementet, søke om fast ansettelse, og hun var da landets yngste poståpner.
«Posten skal fram», heter det, men sannelig kom den fram i gamle dager også om ikke så lettvint som nå. Oskar Vestgar’n Rambøl, snart 92 år, forteller at en kar ved navn Herman Rosenberg bar posten fra Matrand over Rudberg og helt fram til Högsäter i Skillingmark, der poståpneren hette Kyllander på den tid. Denne Rosenberg måtte være en kjempe. Postsekken var så stor at den dekket hele ryggen, og lange stykker småsprang han for å komme fort fram, alt mens han tutet i posthornet for å meddele at her kom han. I alt slags føre, i varmt solskinn såvel som i djupsnø, tok han seg fram på øde stier hvor det ofte kunne føles utrygt å ferdes. Frykten for postrøvere var nok ikke liten bør, den heller, og for uten postsekk og -horn bar han alltid bandolær og revolver. Han skulle nok ikke være god å komme nær.
«Je huser’n væl,» sier han Oskar. «Han kom til øss iblant og bad ’n Josefus, en eldre bror av meg, om å gjøre turen for han inn til Skillingmark. Joda, bror min tok imot hele utstyret, inklusiv bandolær og revolver og la i vei, fire kilometer hver vei. Imens fikk han Rosenberg hvile seg før tilbaketuren. Det var «hårda bud», som grannene våre sier. Første avisa vi holdt i Vestgar’n var «Ugens Nytt» som kom ut i Kristiania fra 1889, men det var først etter at je var vaksin.»
Minda Arnesen er også et postbud det går frasagn om. Hun bor den dag i dag, snart 83 år gammel, alene på ei lita øy ute i Skjærvangen, men har slektninger på fastlandet som hjelper henne. Mens broren Andor levde fôret de to kuer og hest foruten at han drev i skogen og hun var postbud. Om vinteren når isen lå trygg på sjøen var det bra lettvint, verre var det vår og høst. Da måtte Andor slå råk foran båten. Etter morgenstellet i hus og fjøs dro hun den lange veien ned til Vestmarka etter posten som hun delte ut på hjemveien. Når høstmørket sto som en mur eller når snøen drev og kulda bet var det hardt mange ganger, men Minda minnes bare de gode stundene og snakker med glede om at folk var så hyggelige mot henne.
Høydepunktet i hennes liv var dengang hun var i audiens hos kong Haakon på Slottet og takketfor Kongens fortjenstmedalje. Kongen snakket livlig med henne, og eneste skår i gleden, fortalte hun til Menny Tuhus som fulgte henne til Oslo, var at hun for anledningen hadde kjøpt seg for små sko som klemte. Nei, Mindas jobb som postbud gjennom 37 år var ikke slik at det nyttet med sko som passet på Slottet og det ville vår gamle Konge vært enig i, om hun hadde fortalt det.
Rundt 1890 ble postruta fra Matrand avløst av hesteskyss fra Skotterud. Hos Amund Tuhus drev de skyss-stasjon og han kjørte også post tre dager i uka til Vestmarka og to av dagene helt til Skillingmark. Da poståpner Kyllander sluttet ble det kjøpmann Olofson som overtok og Tuhus-karene kjøpte ofte med seg varer derfra, som var billigere i Sverige, minnes Karl Tuhus. Det var ikke akkurat noen autostrada de kjørte på, nei! Brøytinga gikk på omgang og hesteplogen klarte ikke de store skavlene når snøen føk som verst. Og i vår- og høstbløyta sank hjulene nedi. Men posten kom fram. Etter faren overtok Hans Tuhus i 1908. Så kom 1913 som ble et merkeår i distriktet. Da skjedde den «historiske begivenhet» at Hans Tuhus tok sertifikat nr. 1 på Kongsvinger. Bilens tidsalder var begynt. Vi har hørt eldre folk fortelle at i oppveksten ofret de gladelig en middagshvile i travleste slåtten og gikk til hovedveien for å se om det kom en bil forbi! Senere ble det Karl Tuhus som overtok, så fra ca. 1890 og 70 år framover hadde familien Tuhus postkjøringa, avbrutt av tre år da et privat buss-selskap kjørte (1934– 1937). Da kjøpte Karl Tuhus bussen og så var det hans tur til å formidle kontakten mellom «Nerbygda» og svenskegrensen, til han gikk av med pensjon i 1960. «Jo, mange ting har nok forandret seg gjennom disse årene,» sier Menny Tuhus, «men den gode kontakten mellom folk i grenda og postkontoret er den samme. Og ikke bare i bygda her har vi forbindelse, men også over en landegrense. Enten det er svenske eller norske er de selvfølgelig like velkommen til å bli ekspedert av oss og mange er det i årenes løp fra grannelandet som kommer innom for å sende «vykort», brev eller pakker til slekt og venner i Norge. Vi er gode naboer her i grenseland. Det var nok litt vemodig den februardagen i 1960 da vi flyttet fra Rambøl, etter 77 år i tre forskjellige tun der oppe, men kunder, postbudene og poståpner, alle syntes vi det var hyggelig i det nye kontoret som ligger så vakkert ved Harstasjøen.
Du vet, fra 1883 til nå har det gått mange både gode og triste bud gjennom posten. Men en vil helst minnes de glade tidene. Tenk bare på da alderstrygden kom, det var vel et framskritt. Der satt så mange gamle med krøkte rygger av slit og gikt rundt om i stuene og ikke visste sin arme råd til livberging. I deres øyne var de få kronene de med skjelvende fingre kvitterte for en formue. Og kaffekjelen kom fort på vedkomfyren etter turen til posthus og kremmer.
Nå stunder julen til, årets travleste, men hyggeligste tid for oss, for da får vi være kontakt mellom alle dem som, mer enn ellers i året, tenker på hverandre og sender en hilsen «fra fjord og fjære, fra fjell og dyben dal».
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.