Trykket i Jul på Eidskogen 1977. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 13.01.2017.
Som et blankt øye i skogødet ligger et lite tjern som kalles Steringen, og dit gikk mange stier i farne tider. Ennå er det en og annen enslig meiter som søker fred der en sommerkveld når fisken vaker og sola gyller tretoppene før tusmørket. Fra liene rundt høres av og til bjeller fra sau som beiter, men ellers rår den store stillheten.
En vårdag i 1850-årene kom et ungt par gående langs en krøttersti på østsida av tjernet. Han var mørk og middels høy med sterke blå øyne og et dårende blikk som jentene ikke kunne stå imot, ble det sagt. Hun var velskapt og vakker med åpent ansikt og høvisk ferd av god ætt, denne jenten. Eli het hun og var bare 16 år, Ole het han. Nå skulle de «brøyte seg rydning i svartaste skog», og de måtte ha stort pågangsmot som kunne tenke en slik tanke.
Disse to hadde det. De gruet ikke unge, sterke og nygifte som de var. Først måtte de tømre seg en liten stue. Når vinteren satte inn for alvor var den ikke nådig der oppe på høyden, og ved juletider ble de tre. Ole arbeidet om dagen hos bonden han fra nå av var husmann under, og i de sene kveldstimene og de lyse netter la han opp gråstein til grunnmur. Eli, den unge kona, hjalp trofast til. Han felte tømmer og økseteljet til vegger, hun spadde torv og flekket never til taket. Det var et kappløp med tiden mens det ennå var sommer, og ved høstjevndøger hadde de tak over hodet, hva mer kunne de ønske seg? Det var ingen storslagen bygning, men det var et hjem, og en dag fikk Ole til og med tak i en brukt dør som han bar på ryggen til skogs. Nå kunne stormen ule, de kunne lukke døren, de kunne åpne den og be folk se innom, og det var ikke så få. Snart var det en hesteleiter, snart noen som ville se etter sauene, og når det høstes og kuene rendte skogleies etter sopp kom konene nedi grenda i kveldingen for å få dem hjem til mjølking. Og da hendte det at de hadde med litt i et knytte som de stakk til den unge kona i Steringjordet, de skjønte at det ble heller smått med maten etter som flokken øket.
Inntil stua hadde de en liten sjå hvor de berget noen sauer, gras slo de bortetter alle tuer og i liene. De tok lauv og bant kjerr, men mot våren ble det skral levemåte for dyra også. Ulla fra sauene var god å ha, ja uunnværlig. Eli karet og spann i lyset fra peisen om kveldene og utover lange nattetimer. Når tyrien på peisen sloknet, bant hun hoser og votter i skinnet fra et talglys. At hun ikke segnet under byrden! Og hun segnet nok ofte, men rettet seg opp igjen fordi hun måtte.
Som husmannsfolk hadde de pliktarbeide på garden, og for å tjene noen skillinger slet de lange, varme sommerdager i slåtten, og i vår- og høstonner. Verst var det å forlate de små når vinden ulte og frosten knaket i de gisne tømmerveggene, og otte for varmen gnaget. Senhøstes, i slaktestria, vasset Eli i snø og sørpe den lange stien til bygds og samme vei tilbake lenge etter at vintermørket sto som en mur rundt henne. Trøtt og sliten fomlet hun seg fram mellom trestammene, men tanken på at hun hadde med mat til de som ventet drev henne fram. Og ongekrokene trøytet tiden, og ble det for kaldt krøp de sammen rundt gråsteinspeisen og holdt små blåfrosne never mot varmen. De eldste rettledet og trøstet de yngste når det var smått med mat og snakket om hvor fint det var om sommeren når det var bær på tuene og fisk i tjernet, og så sang de salmevers som den eldste lærte i omgangsskolen. Når det led mot dugurdsleite og det fantes mel hengte den eldste gryte på skjæringen og kokte grøt, og i takknemlighet over matbiten slikket de treskjeene godt, som fattigfolk flest.
Men innimellom lysnet det. Når snille folk sendte flesk, klubb, lefse eller annen god mat med mor ble det test i stua. Motgangen måtte de bære, men de små gleder ruvet stort. De var ikke bortskjemte der i marka. Og på blanke soldager før snøen kom og isen lå trygg var det ingen sak, da gikk leken lystig på tjernet. De hadde ikke gromme skøyter eller kjelker, men de var oppfinnsomme og brukte alltids en råd.
Sist i 1860-årene grodde kornet på sneisene flere år på rad, så det ble lite igjen etter treskinga med slyull på låvene, og da ble nøden større også i de små grå stuene. Vintrene var harde med sterk kulde. Skogfolket som drev med snarer etter hare og storfugl sto tomhendte ved kjerr og skigarder og stirret sorgfulle på tom redskap i solrenningen.
En morgen så folk nede i grendene en rar lysning over skogen, og røk som grånet over tretoppene. Steringstua brant. Det var ikke noe gromt som gikk opp i flammer, men for mor, far og fem fattige barn var det stedet på jord hvor de hørte hjemme. Alt var borte. Småting som barna gjemte på, mors fine blomstrete silketørkle som lå i et skrin og søljen hun bar da hun sto konfirmant for presten Ole Gaarder Rynning i Eidskog kirke, og senere da hun sto brud. Så måtte de starte på nytt, men nå hadde ikke Ole det samme pågangsmot som før, skuldrene lutet og han hadde noe håpløst i blikket, lagnaden hadde stått for hard. Nå flyttet han så langt ned at de kunne se tjernet, han måtte kjempe videre. Så skriver vi litt om på prestens tale i Peer Gynt: «Og før den neste vintersne var føket sto reist for annen gang hans ringe hus.»
EN TRAGEDIE I VILLMARKEN
Midtsommers 1870 kom enda en jente til verden. Hun fikk i dåpen navnet Emilie. Da hun var tre år hendte noe som det gikk frasagn og gjetninger om i lange tider til det omsider dovnet bort. Men i stuene bortetter ble det pratet om hendelsen i årrekker når folk kom sammen. Ole Steringjordet kom ikke hjem en mørk kveld i 1873. Han kom aldri hjem. Hvor kunne han ha tatt veien? Såvidt folket visste var det ingen som ville ham til livs. Kanskje kom han i vilske og ble utsatt for en ulykke, eller orket han ikke mer? Og skogen suste sin evige sang rundt Steringen, som før.
Barnet, det syvende, som Eli ventet da mannen ble borte, fikk navnet Ragnhild. Nå ble det en kamp på liv og død for den enslige mor. En dag hun gikk ut i skogen for å drøye det vesle grøtmelet med bark, kom han som eide plassen forbi og han slo henne til hun segnet, for barkens skyld. Men denne rike mannen døde fattig og uten etterkommere. Hun krek seg omsider hjem til stua og ség ned på slagsbenken. Tok så en slitt salmebok med messingspenne ned fra hylla og sang med brusten stemme «Hvo ene lader Herren råde og setter all sin lid til Ham». En salme av Georg Neumaruck, d. 1681 . Hun lutet hodet i hendene og tårer dryppet mellom fingrene. Så rettet hun seg opp. Hun hadde tatt den tyngste beslutning en mor kan ta, å sette barna sine bort til fremmede, her var det ingen berging lenger. Alle fikk det bra dit de kom, og selv tok hun seg til Lillestrøm for hun håpet det var lettere etter fortjeneste så de kunne samles alle. For enda var hun en ung kvinne.
Og så undres en vel over hennes videre skjebne, som i korte trekk ble oss fortalt. Hun giftet seg etter en tid, men mannen ble syk og døde før hun fikk samlet familien. Som så mange andre på den tid bestemte hun seg for å fare til Amerika. Der, i ekteskap med en svenske, kom hun i romslige kår og ville ta sine over til seg, men årene hadde slitt båndene over og de ble i hjemlandet. Her slutter vi Eli’s saga og følger sporene etter en av småjentene.
MIDTSOMMERDAGEN 1970
Det var en varm og solfylt dag etter årets lyseste natt da ingen riktig har hjerte til å gå til ro før dagen gryr pånytt. På østsida av Harstasjøen sto svenske biler parkert denne dagen. Der steg vakre og velkledde folk ut, som sammen med kjentmann dro til skogs, unge og eldre. Det var familien Korp, etterkommere etter vesle Emilie. Nå ville hennes to sønner og resten av slekten hedre hennes gode minne ved å feire 100-årsdagen for hennes fødsel i gråsteinsmurene etter barndomshjemmet der ved tjernet. Og i takknemlighet over ættens gode arv stelte de istand fest der oppe, under en blå sommerhimmel.
Så satt vi ved løvfallstider i et koselig hjem ved Asksjøn i Skillingfors og pratet med Joel, Emilies sønn, en intelligent og hyggelig kar. Korp, sa vi, er et sjeldent navn? Ja, det hadde seg slik at da Spikerverket startet her inne trengtes spesialarbeidere, og disse kom fra Valonien i Belgia. Disse valonerne slo seg til og tok seg nye etternavn som Korp, Ugle, Ståhl, Jern o.s.v. Og snart kom praten inn på hans mors lagnad.
Da det lakket mot høst i 1873 gikk to jenter stien, som synes den dag i dag, fra Steringen mot Rasta. Det var Anne fra Austun, 17 år og vesle Emilie 3 år. Veslejenta holdt den eldste trygt i hånden, og fra denne dag var Anne en gild storesøster som tok seg av den ensomme småjenta og sammen med sine foreldre ga henne en god barndom, for det var så snille folk der i Austun. Emilie ble ei klok og vakker jente som svarte godt for seg da hun ble konfirmert 1884 i den nye Vestmarka kirke.
Årene gikk. En frostklar juledagsmorgen klang dombjellene lystig fra hestene som kjørte til juleotte i Skillingmarks kyrka, som skikken var. En etterkommer etter valonerne, Anders Korp, kunne ikke få øynene fra en lyslett jente med rødt tørkle og roser i kinnene etter sledeferden. Og slik bar det til at etter at Emilie hadde vært «pige» noen år i Skillingfors mens Anders bygget hjem for dem, giftet disse to seg en vårdag i 1901 . Og på høyden, vest om kirken med utsyn over Bjørklången og blånene innover mot Koppom, fikk de mange og lykkelige år sammen. De fikk se en ny ætt vokse opp som hadde fått det beste i arv fra strevsomme forfedre. Men Norge glemte slektens mor aldri, og hun snakket og skrev norsk til siste stund. Kontakten med Rasta holdt hun alltid vedlike og stien til Steringheimen gikk hun ofte. Siste gang var i 1920, da følte hun kanskje var siste turen, og mens himmelen rødmet i vest satt hun på en sten der ved tjernet og gråt stille.
Så reiste hun seg og tok stien fatt som hun gikk 47 år tidligere, tre år gammel, med en uviss fremtid, som, tross alt, ga henne mange lykkelige stunder.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.