Trykket i Jul i Eidskog 1981. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 18.01.2017.
Fra gammel tid var ei grend heldig som hadde ei elv og en foss som kunne skaffe drivkraft til en eller flere aktiviteter. Det var tilfelle ved Rambølfossen på Vestmarka. Fra før 1830 sto der ei gammel kvern ved fossen, og dit kom de fra Vestmarka og fra grender lenger unna og fikk malt kornet sitt, hvis de hadde noe å male. Det var slett ikke årvisst og otten for uår var tung å bære. Høsten 1826 f.eks. var været så dårlig at mye av kornet ikke ble berget før etter at snøen kom, så det mugnet. Året etter ble det misvekst på grunn av tørke, og så kom frosten og tok den vesle avlinga som var. For de fattigste, de som ikke hadde noe fra før, ble det atter barkebrødtider. Også barna måtte være med og flekke bark av ungfuru som ble felt, og mens de flekket la de seg ned og slikket sevje under barken. Det var de fattige og svoltne barnas «godter». Selve barken skar de opp i små biter før det ble malt og bakt til «kaku» sammen med litt mel når det fantes. Men så langt tilbake hadde de også sans for vitaminer, selv om ordet var ukjent, for de plukket nesle på forsommeren og kokte suppe eller tørket til senere bruk.
I bra somrer, når avlinga kom godt i hus og etter at kornet var tresket med slyull på låvene, var det trivelig på Rambølkverna. De som hadde hest kom kjørende og de fra husmannsplasser og små bruk fikk sitte på med hesteskyssen.
Rundt Harstasjøen og Klanderudtjernet bruke de båt. Men noen hadde bare en liten bylt på ryggen som var lett å bære. De ville helst komme etter skumringen.
Hestene tjoret de ved planker som var oppsatt til det bruk, og mens kverna malte med sin enstonige låt satt karene på «kvernkammaren» og delte nyheter med hverandre. Ellers var kirkebakken datidens avis, men dit var det langt for vestmarkingene selv om de brukte de gamle kirkestier.
Spikerbruket
Å tjene noen skillinger i rede penger var fåfengt å tenke på for mange, derfor var det store forventninger da brukspatron Daniel Vännerström fra Skillingsfors startet et spikerbruk ved Rambølfossen, så vidt en vet det første i Eidskog. Det var i 1833 han satte opp smie, jernbu, et tømret kolhus og låve av reisverk. Senere kom der også fjøs, stall, bryggerhus, stabbur og et hus for spikersmedene. I hovedhuset som ble reist, bodde bruksforvalter Forsberg og der var det så overlag fint kunne de berette som var så heldig å ha ærende dit.
Bruket hadde 3 spikerhammerer og en kniphammer, og både disse og belgen ved essen ble drevet av fossen. Men unge karer fra Vestmarka, med håp om å bli spikersmeder, ble skuffet. Til det trengtes fagfolk, da yrket hadde gått i arv fra far til sønn i generasjoner, og det var en kunst å bli en god spikersmed. I Sverige hadde de lange tradisjoner, og derfor kom smedene til Rambølbruket. Men fortjeneste ble det fra bruket likevel, bl.a. ved kjøring. Alt jern ble hentet fra Skillingsfors, og spikerkassene som skulle til Christiania kjørtes over Aurskog og Blaker, så det var lange avstander. Smågutter sorterte spiker og la de i kasser, og det var nok tungt for andre barn å se at noen tjente litt og de aldri i sitt liv hadde eid en skilling.
Spikerbruket var av stor betydning for grenda, og da det ryktes i 1867 at Hans Olsson fra Boda-Edet, som var den siste eier, så seg nødt til å avvikle fordi det ikke lønte seg, ble det en stor skuffelse. Utgiftene med lange transporter av jern og spiker ble for store, så han rev bruksbygningen og satte opp ei rammesag på tomten.
Og Rambølfossens historie fortsatte. Saga kom i drift og den gamle kverna sang sin enstonige melodi. Men en månemørk kveld med sterk vind, rundt 1887, var ulykka ute. Folk så en svær lysning mot himmeIen. Mølla sto i brann og var ikke til å redde. En søndag i høst fortalte Oskar Vestgar’n Rambøl oss om brannen, som han var øyenvitne til, og tross sine vel 1()() år husker han godt hendelsen. Han var liten da, men noen år senere, 15 år gammel, begynte han som assistent hos selveste møllesjefen Oskar Wilhelm Kindberg fra Hangstad i Värmland. Og det var «hårda bud» for en femtenåring. På «kvernkammaren» var det uråd å få en blund. Det sto opp til 15 hester utenfor og karene gikk til og fra mens de ventet på mjølet. Helt fra Austmarka kom de for Rambølkverna hadde så godt ord på seg. I blant, fortalte Oskar, var han så trøtt at han stupte på golvet og sovnet. Og fra lørdag kveld til grytidig mandag sov han i ett, som regel. Etter fem år sa han opp, han syntes vel han hadde vært våken nok.
Vi har spurt eldre folk om det under siste krig var mulig å få malt mer på kverna enn den tilmålte kvote. Vanskelig var det, men Birger Bruket, som han ble kalt, forsøkte å hjelpe så godt han kunne, for han var en snill mann som forsto når det var nød, der det var mange å mette. De som hadde gamle handkverner malte hvete på dem og tok ofte med skallet for å drøye melet. Det var hard kost og ble kalt Hitlerstomp.
Birger var den siste som drev mølla. Saga ble nedlagt i 1954 og i 1955 gikk møllestenene rundt for siste gang. Det ble stille ved Rambølfossen.
Etterskrift
Den 14. september i 1881 kom kona til Hans Olsen med sønnen August, 18 uker gammel, flyttende til Vestmarka fra Jernskog i Värmland der de eide en gard, fortalte Arnold Rambøl. Senere fikk de sønnen Brynte, og etterkommerne etter disse to er det som driver de to Bruksgardene. «Kvernkammaren» har A. Rambøl tatt godt vare på, til minne om en av sine forfedre som bygget den, og familien bruker den til hytte. Men heller ikke mølleren Kindberg vil bli glemt, for i en av tømmerveggene har han grovskåret navnet sitt. Det står der som et ettermæle etter en fagmann som sto på sin post døgnet rundt når det krevdes.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.