Trykket i Jul i Eidskog 1982. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 19.01.2017.
I den korte skumringen, en av de fine sommernettene i år, gikk minnene etter en god arbeidsplass på Vestmarka gjennom mange, mange år, opp i flammer. Det var endestasjonen etter den gamle taubanen på Almenningen inne ved svenskegrensen som sendte flammer mot sommerhimmelen. De som så brannen på lang avstand, ottes for at det var et bebodt hus som brant, og at folk som sov kunne omkomme i flammene.
Så forfallen som den gamle trebygningen var, og farlig for barn som lekte der, syntes mange det var godt den ble borte. Men de eldre, de som hadde sitt levebrød der gjennom mange år, tenkte med vemod tilbake på årene da der var liv og virksomhet med folk og hester. Nå var alle spor etter virksomheten utslettet.
Vi har hørt at ingeniør Oskar Haneborg var den første som kom på tanken om en taubane. Han kom til Sundshagfors fra Aurskog rundt 1907 og, antagelig, i 1909 begynte han, sammen med eidskoginger, tresliperi og sagbruk ved Asksjøn hvor han bodde. Også et elektrisitetsverk ble bygget som skaffet strøm til sliperiet og til noen familier som hadde hus i nærheten.
Tremassen ble kjørt med hest og vogn til Skotterud st., to mil hver vei. Det ble lange dager for hest og lasskjører. Dessuten var det nok ingen «autostrada» de kjørte på med tremassen. I regnfulle perioder sank vognene ned i hjulsporene, og hestene slet vond. Men fortjenesten var bra etter den tids målestokk. Imidlertid ble det problemer for sliperiet på flere måter. Det gikk nedover og ble tilslutt slått konkurs. Men det lysnet igjen.
En driftig forretningsmann fra Drammen, godseier Johan Christensen, hadde en stor eiendom ved Filipstad i Sverige. Den solgte han og kjøpte konkursboet i 1912 for rundt en kvart million, en stor sum i de dager. Christensen slipte for en stor del tømmeret fra egne skoger, og han sysselsatte mange kjørere. En hel del ble også fløtet ned Buåa fra Fjellskogen der han hadde store skogstrekninger. Vi har hørt at det i Harstadsjøen lå store mengder tømmer iblant, før det ble ført videre gjennom Bitikselva, Klanderudtjernet, Norsjøen, Asksjøen og endte i Sundshagfors.
Christensens eneste sønn døde tidlig, men hans tre døtre overtok skogene her på Vestmarka, og er fremdeles eiere. To av dem er mellom 80 og 90 år. Den yngste som bare er 78, har nylig vært her til konferanse hos Håkon Sørli, familiens tidligere skogsfullmektig på Fjellskogen. Det er spreke damer for alderen!
Johan Christensen var en ivrig talsmann for sidespor av jernbanen fra Skotterud til Vestmarka, men det var lenge små utsikter til det. Imidlertid ble den 17. juli i 1913 en stor dag for dem som ivret for banen. Stortinget vedtok at banen skulle bygges, og den ble påbegynt i 1913, men ferdig først høsten 1914. Ikke alle var like begeistret. For mange som hadde tjent hardt tiltrengte penger på hestekjøring til Skotterud, ble det en tung dag, men de fleste syntes nok det var et stort fremskritt for Vestmarka å få denne banen. Den driftige Christensen gjorde samme høst alvor av planene sine om en taubane fra Sundshagfors til Almenningen på Vestmarka, en strekning på ca. 7 km. Han kjøpte grunn til soklene som skulle bære de store stativene for taubanen, og satte folk i gang med bygging.
Det var mange, særlig eldre, som ristet på hodet av dette vågsomme foretagende, men ingen ting kunne stoppe den foretagsomme Drammenseren. Banen hadde tilsammen 56 stativer, og høsten 1914 stod den ferdig, samtidig som den store, såkalte verdenskrigen begynte. Såvidt vi har hørt, fikk den ingen innvirkning på driften av taubanen.
Det var en stor dag for folk på begge sider av grensen da taubanen startet, og skuelystne møtte opp for å se første vogn med tremasseballer dra avgårde. Det hele gikk over forventning, og selv pessimistene måtte innrømme at det gikk «knirkefritt».
Å «aka» med taubane var selvsagt forbudt, men noen ganger, når tiden var knapp, ble fristelsen for stor. En kar fra Fjellskogen som gikk bort for noen år siden, hadde «bråttom» en efta og satte seg oppi. Dessverre stoppet banen for dagen, og der ble han sittende over Hangstad, 22 m over sjøen. Heldigvis endte det godt. Folk hørte omsider rop om hjelp og kom til unnsetning, men først etter et par timer. Det var få som tok den skyssen etter hendelsen.
Årene gikk og hele tiden var det arbeide på Almenningen og ved Sundshagfors. Men eieren begynte å merke alderen, og da hans eneste sønn døde, var det et hardt slag for den aldrende mannen som hadde skaffet levebrød til så mange. Han begynte å avvikle sine bedrifter i Norge og Sverige, og høsten 1939 solgte han det hele til Rotneroskonsernet. Det ble stille ved grensen.
Jul i Eidskog takker Håkon Sørli, Arvid Klanderud og Frank Klanderud for hjelp til å skrive dette. Og spesielt takker vi Lars Rambøl. Han har sine kilder fra Erling Johansen, Arvid Klanderud, Rolf Rambøl, Erik Krog, Adel på Bakkenøstet i Hangstad og J. Christensens datter, fru Bugge.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.