Trykket i Jul i Eidskog 1984. Skrevet av Yngresmusikken
Publisert på Vestmarkaboka 16.02.2017.
En mørk senhøst-kveld var redaksjonsutvalget for Jul i Eidskog samlet for gjennomgåelse av manus og opplegg til årets blad. I en slik stund er det naturlig at vi ønsker å få med hilsener og innlegg fra bygdas forskjellige kanter så langt som mulig. Helst skal stoffet være varierende og det må ikke glemmes at julens budskap skal være midtpunktet. Dette kan være både direkte og indirekte, og her var plutselig et konkret forslag godtatt: Vi må ha med en presentasjon av en kulturspreder fra Vestmarka.
Gunhild Rastad Svendby, tenkte vi, for hun har i mange år gledet sine sambygdinger med både julesanger og det som ellers har med julens budskap å gjøre. Fra tidligere visste vi at Gunhild var av den beskjedne type som neppe setter pris på å komme på trykk. Først tenkte vi å spørre om tillatelse, men så hendte noe som totalt endret våre betenkeligheter. Det kom redaksjonsutvalget i hende et manus som direkte er tiltenkt vår påtenkte Gunhild. Hva kan være mere naturlig at hennes egne glade musikere får komme til orde? Disse vet langt bedre enn noen hva Gunhild Rastad Svendby står for når det gjelder kulturlivet på Vestmarka, og så kan redaksjonen slutte seg helhjertet til, og vi håper på tilgivelse for at vi tar den beskjedne kulturspreder inn blant julebladets permer . og så lar vi det innkomne manus fortelle resten: Forfatterne stiler sitt innlegg til «En avholdt og kjær venn»:
Når vi ber om å få spalteplass i i Eidskog», er det fordi vi mener det er en person i bygda vår som fortjener omtale, og det er Gunhild Rastad på Vestmarka.
De fleste i Eidskog kjenner henne kanskje. Men ettersom vi vet at dette bladet når mange utenfor Eidskogs grenser, passer det fint at også andre får dele våre synspunkter, for vi i Yngresmusikken synes vi har så mye å takke Gunhild for.
Nå til dags blir det snakket så mye om fritidsproblemer, men vi som vokste opp i 60-åra visste ikke hva det var, for vi hadde ‘a Gunhild. Vi skjønte vel ikke dengang hvor mye hennes innsats betydde for oss, men etterat vi er blitt voksne har vi forstått å verdsette den jobben hun utførte.
Gunhild har alltid vært glad i barn og har likt å jobbe med barn. Hun ledet søndagsskolen, og etterhvert startet hun opp med Yngresmusikken. Og det er mange opplevelser og minner fra forskjellige anledninger vi sitter igjen med. De beste minnene vi har, er kanskje fra alle de julekveldene vi gikk oppover kirkegulvet med hvert vårt levende lys og sang julesangene våre. Da syntes vi det var en helt spesiell stemning, og det er en opplevelse ingen av oss vil være foruten.
Det sier seg selv at hun må ha vært og fortsatt er i besittelse av en stor porsjon pågangsmot. Og en annen egenskap hun har, er hennes fantastiske gode humør. Hun er virkelig en gledesspreder.
I fjor høst da Vestmarka kirke feiret sitt 100-års jubileum, fikk vi spørsmål fra Gunhild om vi kunne tenke oss å være med å synge og spille i kirken i den anledning. Alle var nok veldig spent på oppslutningen, ikke minst Gunhild selv, for det var jo 16 år siden vi sang sammen sist. Men det viste seg at det hadde vi lyst til, for oppslutningen var overraskende stor med tanke på at mange bodde langt unna. Og gjett om det var morsomt. Vi syntes det var så artig, at vi bestemte oss for å fortsette med dette. Og vi har det så koselig, at når vi øver, vil ingen slutte. Vi holder på til seint på kvelden.
Da vi var små ble nok tålmodigheten til a’ Gunhild satt på prøve titt og ofte, og slik er det vel ennå. «Nå får di væra stille da onger», er noe Gunhild må gjenta ganske ofte i dag som for 20 år siden.
Det er en spesiell atmosfære der Gunhild befinner seg og der liker vi oss så godt at vi håper hun vil være lederen vår lenge, lenge, slik at vi «gladgjengen fra 60-åra», som hun kaller oss, kan fortsette å synge sammen.
En hilsen og en stor takk fra Yngresmusikken.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.