Trykket i Jul på Eidskogen 1976.
Publisert på Vestmarkaboka 19.11.2016
SLAGET PÅ JERPSET I VESTMARKA
Trond Jerpset hadde søkt permisjon dagene etter bataljene ved Mobekk og Skansgården. Han hadde streifet om i norske og svenske grensestrøk under kampene hele våren, og nå sist hadde han snappet opp at en stor avdeling Upplandske jegere av brigaden Schwerin, som hadde hovedstyrken sin tett innenfor grensen, hadde tatt stilling ved Jerpset; det var omtrent hundre mann, med en vaktpost på fem mann på Jerpsetøgarn og 12 mann på Harstad. Ellers streifet det småavdelinger stadig med kurs vestover mot Mangenfjell eller hvor de nå skulle hen. Det var ikke lett å komme nær husene heime på gården, for vaktene var årvåkne og plassert slik at alle husene på gården hadde skarpe øyer mot seg. Foruten bolighuset var det låve, stabbur og badstue. Trond var finne, av dem som hadde flyttet til Vestmarka i seinere år. Han hadde kone og visstnok tre barn da dette hendte. Hun hadde måttet avstå så godt som alt hun eide av slakt og mjølk og smør den tiden svenskene holdt til der. Til seg selv og barna hadde hun lite som det var næring i, for det hadde vært barkebrødstid et par år og lite modent korn. Potetene var det god hjelp i, men så tok svenskene dem også. Alt dette kunne ikke Trond få visst av henne selv, han kunne ikke treffe henne enda han forsøkte 3 netter på rad. Men han var innom hos naboer som kjente forholdet på Jerpset. Han fikk også vite at løytnanten, som het Georg Ulfsparre, hadde sine folk ute på gårdene for å kjøpe eller rane (begge deler har forekommet) de beste hestene på gårdene. Ei jente, Anne Vesleenga, som senere ble svigerdatter til Trond, har fortalt at hun så den svenske løytnanten ri på den hvite hesten fra Kulblik. Drengen på Øgarn – det var enda Erik Karterud – ble kommandert til å kjøre tross for den samme løytnanten. Svenskene opptrådte som herer der de for.
Enn om Staffeldt kunne sendt et kompani for å slette denne svenske avdelingen?
Det tok Trond i alt 4-5 dager før han var i Kongsvinger med sin rapport. Han stilte opp for Staffeldt og gjorde full rede for alt han hadde sett og hørt. Derimot tok det ikke obersten lang tid å fatte sin beslutning. Han ga ordre til kaptein Jürgensen som hadde sitt kvarter på Fulu, at han skulle gjøre seg klar straks med kompaniet sitt og en avdeling åmotske skiløpere og med Trond som fører med opp- gave å tilintetgjøre løytnant Ulfsparres detasjement på Jerpset. De har herjet der i bygda lenge nok nå. Dette var først en oppgave for iltre og stridslystne kapten Jürgensen og de temperamentsfulle lærdølene. Han buldret på sitt platt-tyske språk og kommanderte guttene som han på kort tid fikk samlet fra gårdene i nærheten. Geschwint – geschwint! Jürgensen var dansk-tysk og hadde sin militære opplæring i Tyskland. Norsk kunne han dårlig, men guttene forsto ham like godt.
I morgen gryet 23. mai satte kompaniet over Glåma til Spetalskroken, hvor de straks tok opp lia vestover, forbi Bæreia og inn i de veldige skogene om Børja og Fjellskogen. Snøen lå igjen det meste av veien, så mange brukte ski; de gikk foran og gjorde vei for de skiløse. Trond var kjentmann og fant fram til glenner og dalfører hvor det var lettere å komme fram.
Skralt med klær og sko
Et sted overnattet de i snøen, uten kapper og med skrinn kveldsmat. Trolig gjorde de seg båI, for inne i storskogen var det ikke større fare. Det var skralt med klær og sko for lærdølene. De hadde slitt av seg nesten til skinnet på hitveien over Filefjell. Så frøs de i forhold. Men spør om guttene syntes synd på seg selv og knurret? Om det skinte hvitt av kroppen der buksa var spjæret, det ble lite påaktet, og stompen fra bakeriet i Kongsvinger var ikke så verst når de fikk tørrfisk til pålegg.
På ettermiddagen den 24. nådde kompaniet ned til halvmilen fra Jerpset, og her stoppet de for å nærme seg gården når mørket kom. Det gjaldt å gripe vaktene uten å vekke dem som sov inne i husene. Jürgensens anvisning på framgangsmåten ved angrepet er så morsomt gjengitt i krigshistorien at vi må få den ordlydende: «I har nun drei Ding at gere – I vet hvad det gelder. – -Førstens skal I bum schtill stehen, når I en uhu høren – nun was heter den Fogel ? – en ugle altso. Zweitens skal I alle som en mann schtå bum schtill, wenn de svenske poster anropen. Und so drittens gehen wir Jerpset und schlår ned for fote. – aber geschwindt, geschwindt, wir haben hast -. Nun, du Trond geth foraus, so mik, und so I andre i hælene på eiander, der sersjant sist». (Vi må lese denne ordstrøm med forbehold, da det sikkert ikke var stenograf med, men morsom er den.)
Og slik marsjerte de til Jerpset langs Buåa og ned bakkene til gården. Svenskene måtte ha et nyss om et forestående angrep, for en del patruljer ble sendt ut på ymse leier for å snuse opp norske avdelinger. Lærdølene var nær blitt overrasket av en av disse oppe ved Finnland, men i den tette skogen som sto der den gang gikk det godt, takket være Trond som varslet med ugleskriket, så kompaniet sto bum schtill mens svenskene passerte.
Klokka gikk mot ett og mørket var tett da de nærmet seg Jerpset. Tyst og stille. Trond gjorde tegn til holdt, for nå måtte vaktene ikke bli alarmert. Jürgensen ba Trond om å ta seg av vakten på steinen nede ved myrkanten, 50 meter fra husene. Han ble anholdt da han var nær ved «Halt, wer da?» I neste øyeblikk var vakten grepet, så han ikke kunne rope an.
Nå hørtes wer da – fra de andre vaktene ved gjerder og bakkekammer. I samme nå var svenskene ute av sine nattebusuer både i framskjorta, andre i bukser og hengende seler, alle med våpen i hånd. Mørkt som det var, kunne venn og fiende knapt skilles fra hverandre, men nordmennene hadde da munderingene på seg, bare det hadde vært råd å se. De som var inne i huset skjøt vilt ut gjennom vinduene og fra glugger i loftsveggen.
Løytnant Baron Ulfsparre
Føreren for vaktstyrken på Jerpset var den unge løytnanten, baron Ulfsparre. Han hadde lært krigskunsten og reglene for hederlig krigsførsel bedre enn lærdølene. Han gikk ut i møte med angriperen for om mulig å vise hvitt flagg for overgivelse. Men slik situasjonen lå an misforsto en av lærdølene det hele og i bataljen døde Ulfsparre. Det var en stygg flekk på tapre soldaters ære, for krig er en ting, men mord på en slått fiende er æreløs ferd. Svenskene har hatt stor klander å, føre fram overfor dette – men etter senere tiders gransking er svenskene mer til- bøyelig til tilgivelse.
Svenskene måtte overgi seg og erkjenne tapt kamp
Så var det for Jürgensen å samle folkene, ordne med fangetransport og erobrede våpen og proviant. Det var andre og bedre greier enn de selv hadde å tære på. Etter marsjene og kampen var de trette og sultne. Og litt hvile og mat – inne huset og uthusene kom vel med.
Gnyet fra kampene på Jerpset hadde vekket postene på Øgarn og Harstad. De satte seg hurtig i bevegelse for å hjelpe til i striden. Men de kom for sent.
Om den hvite hesten fra Kulblik bl brukt til kjemføringen av byttet, forteller ikke historieskriverne fra denne bataljen, men det må holdes for sannsynlig.
Det var svensker overalt på den norske siden av grensen
Hurtigst mulig satte Jürgensen seg i bevegelse samme vei han var kommet; det gjaldt å unngå vakt- styrker som fantes over alt i trakten. Kompaniet hans hadde ikke nådd mer enn opp mot Haget før det hørtes svensk skrål av detasjementer som var stasjonert ved Paradis og Stangnes. De kom skog- leies og kunne lett komme i ryggen på lærdølene. Dette måtte avverges. Jürgensen delte opp flokken så en passelig avdeling ble stående å vakte på fangene. Selv satte han seg i rask helomvending med de øvrige tilbake til Jerpset. Svenskene ble drevet tilbake til Paradis og Stangnes. En fenrik Winblad, en av dem som var ute på rekognosering fra Jerpset, mens kampen pågikk, berget seg selv og sine 25 mann over grensen ved Skjærvangen, hvor han sluttet seg til sentrumsstyrken av Lejonstedts brigade ved Adolfsfors.
Han kom ikke mer tilbake til Vestmarka. Det var et snes falne svensker etter slaget, foruten en fallen lærdøl hadde kompaniet 2 sårede. 24 svensker var tatt til fange. For lærdølene med avdankede geværer, nesten ubrukelige fra det 17. årh. var det en fryd å få de fine fra svenskene. På hjemveien til Vinger-Odal skal lærdølene ha gjort mytteri, fordi Jürgensen sa at krigsbyttet hørte hæren til, ikke dem, slik de hadde håpet. De omringet kapteinen, som imidlertid var en modig mann. Han svarte behersket: «Vent litt, mitt bryst må I gjerne gjennombore – men respekt for kongens uniform!» Dermed knapte han uniformsfrakken opp og blottet brystet. Lærdølene ble avvæpnet ved dette og fant seg i det uunngåelige.
Hva med beboerne på Jerpset?
Trond Jerpsets kone holdt til i huset da det ble skutt ut gjennom rutene så det var stor livsfare. Hun grep i hast en stol – eller to – og satte dem opp i murgrua. Her stilte hun seg selv og småjentene og berget livet. Kilma Ødegård,75 år, bosatt på Jerpset som har lånt ut stoffet til denne beretningen, husker hun så skytehull og kuler i de gamle husvegger på Jerpset. I dag hersker fred i grenda på Jerpset og få tenker på den vonde og blodige dagen 25. mai 1808. Men svenskesteinen minner oss om at fred i landet ikke alltid er en selvfølge og vil heller ikke bli det. Her hviler etter sagaen støvet av de falne fra dette slaget. – Også vi når det blir krevet om dets fred slår leir.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.
En kommentar om “Slaget på Jerpset 25. mai 1808”
Det er stengt for kommentarer.