Skrevet av N. O. Bakken i Jul på Eidskogen 1973.
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016.
I fjor hadde vi et stykke, kalt Gammelvegen – vi lovet fortsettelsen i år. Da kom vi frem til Vestmarka kirke ved Harstadsjøen.
Harstad skole som er omtrent like gammel som kirken, gjemmer på mange gode minner fra den legendariske skolelærere M. Nilsen’s tid. Neste sted er gården Harstad. Navnet har sannsynligvis tilhørt en mann som er kommet langveis fra. Kanskje var det en av kong Olav’s menn som under kongens ferd «Gammelvegen» til Sverige og Gardarrike 1028 ble tilbake på dette sted, når han nå forstod at det han var ut av landet. Mannen var kanskje fra Herstad fra Hov i Vestfold, hvor kongen fortrinnsvis rekrutterte sine stridsmenn fra. Og så har kanskje mannen blitt tilbake her med den vakre glitrende sjøen under. Vi går så «Harstadgutua» nordover og over Hagabekken hvor det en gang var vadested. Videre går vi forbi Hagastuene og ned til Bjuråa og bøyer av langs elvebredden nordover til rett vest for hovedbygningen på sør Brustad. Her var det i gamledager vadested. På østsiden av åa starter Jerpset grund. Først har vi gården Brustad, og navnet er som naturlig avledet av brustedet. Når Brustadgårdene er avdelt fra Jerpset er ukjent for meg, men etter hva der kan avleses av historiske beretninger var Brustad neppe bebygget så lang tilbake som 1643. Det heter nemlig i krigshistoriske skrivelser at sommeren 1643 var Norges statholder, den danske adelsmann Hannibal Sehsted på en inspeksjonsreise til Vestmarka, og da stakk ut et defensjonsverk, en skanse til vern mot de «grausambe» svensker, som til stadighet trengte inn over grensen fra Skillingmark. Det mest passende strategiske sted i terrenget for en skanse fant statholderen, i samråd med norske offiserer, bak, altså nord for Bjuråa, det nåværende Brustad. Oppsynet med skansens oppførelse ble overlatt til den kjente, energiske presten Kjell Stubb, som også ble tillagt myndighet til å utskrive arbeidsfolk, og alle slags materialer som trengtes til arbeidet, samt det ikke minst viktige, matvarer. Utpå høsten 1644 lå kaptein Mathias Hirsch i Jerpset skanse og i slutten av oktober bad han Kjell Stubb sende proviant til hans garnison, 117 mann. Eller også penger til kjøp av proviant. Samtidig bad kapteinen for sitt eget kjøkken om å få «en god Kalkunsk Hane, eller en fet Gås, til Martini aften, som jeg og min kone på Eders Gesundtheit måtte fortære». Mortensgåsen var altså også dengang et kjært begrep.
Gården Jerpset er en av de eldste på Vestmarka, og han som bosatte seg der hette Jarpi. Navnet lyder fremmed, og mannen var kansje en nomadiseende veidemann fra vestre Dalarne, eller nordre Finnskoga i Sverige, hvor Jarpi navnet finnes på kartet. Sannsynligvis var det også her at pelsdyret beveren som sterkest bidrog til fast bosetting. Enkelte har fundert på om endelsen «set» i navnet Jerpset skulle ha noo med «seter» å gjøre, men så er sikkert ikke tilfelle. Navnet kan komme av noe så enkelt som at veidlemannen Jarpi «satt» på et bestemt «sete» i lyse netter med pil og bue og voktet på beveren, som arbeidet i bekkeoset like utenfor hans bosted. Siden kan dette ha blitt utvidet til åsetet Jerpset. Krigsmonumentet som står her, minner om kampen her, natten til 25. april 1808. Vi forlater nå Jerpset og begir oss «Gammelvegen» østover høgda mot Rastaddalen, som danner grense mellom Eidskog hovedsogn og Vestmarka anneks. Straks søndenfor Vestmarka’s idrettsplass (Måsamyra) overstiger vi «nyvegen» og på østsiden av høgda i den bratte nedstigningen til Rastaddalen passerer vi den nedlagte jernbanelinjen. Bekken i dalen her danner rådelet mellom Jerpset og gårdene Stangnes og Tobøl på østsiden. Her på østsiden hår vi Rastadgrenda med 8 småbruk, samlet i klynge. Fra den lille steinbrua fortsetter vi rett østover til «Rastestedet» en stor flat stein, ca. 4 m i firkant, som nok opprinnelig var et hvilested for pilegrimene på sin ferd til og fra Nidaros. Vi fortsetter herfra rett mot nord, og igjen over jernbanelinjen, deretter langs denne til tunnelåpningen. På venstre side har vi her fjellet Høgåsknappen som skiller seg godt ut og synes langt øst i bygda. Den 17. mai 1895 var jeg sammen med min mor og andre mødre og smågutter og feiret dagen med bål og lek på toppen av «Knappen». Der ved bålet fortalte mor at for lenge siden hadde en konge som het OIav HelIig kommet ridende nordfra i spissen for en hærstyrke, og strevet seg opp de bratte kleivene på nord-østsiden av berget. Og så, antagelig der vi satt, hadde soldatene bundet hestene og satt seg til å hvile og spise. Men ikke kongen. Nei han klatret opp i ei høg furu, satt der og speidet lenge. Det var nok Andreas Grasmo, skolelærer på Matrand og TollefsbøI, fra 1870, som var min mors beretter fra Olav den Helliges saga, om hans flukt fra Norge.
Ved nordre ende av jernbanetunnelen delte «Gammelvegen» seg før i tiden i to grener. Den vestre grenen som kanskje var den eldste gikk rett mot nord vestenfor Nordparadis og vestenfor Tempelberget og til gårdene Tobøl. Den østre grenen derimot gikk forbi eiendommen Høgåsen, over «Nyvegen» likeså over jernbanelinjen ved «Vesleparadis». Deretter fulgte den rett nord og parallelt med jernbanen, omtrent tl der Olof T. Nllsson’s hus står. Her bodlde til 1898 den meget omtalte smeden Syver Trondsen. Denne Syver var sønn til den navngjetne Trond Jerpset. danebrogsmann og med heder omtalt etter slaget på Jerpset i 1808. Her bøyde «Gamlevegen» av rett mot øst til gården Stangnes. Denne gården er en av de eldste i Eidskog. Skolelærer Gunnar Mandt sa i et foredrag for bondeungdomslaget «Varden» på Skotterud engang i tredveårene at gårdene Ljøner, Stangnes, Gaustad og Magnor, bevislig var bebodd så langt tilbake som før kristendommen ble innført på våre kanter i Norge. Stangnes gård tror jeg vi trygt kan betegne som en av do vakreste i Eidskog, og mange andre bygder. Den ligger ikke så svært høyt i terrenget, men likevel med en så dominerende utsikt til alle kanter. Vender vi først blikket mot syd over den glitrende, blide Stangnessjøen, så ser vi først Ingelsrud, nå kommunegård, stor og ruvende, og videre en halv mil lenger mot sør den høye skogsåsen, Læsserudskogen, på svensk side. Mot øst over sjøen det vestvendte smilende ÅstebøI, og lenger nord det like vakre Tollefsbøl, begge med ryggen mot de grønneste granlier østenfor. Mot nord som nærmeste naboer ligger de veldyrkede Tobølgårdene, med solid og vakker bebyggelse ruvende i solskinnet. Lenger mot nord helt ut i synsranden skogåser i Vinger og med brannvakttårnet på Hornkjølberget som siktepunkt. Jo, fra Stangnes er det utsyn til alle kanter. Ennå har vi ikke nevnt det nærliggende Tempelberget. Hvordan kan dette forholdsvis lave berget ha fått navnet «Tempel». Det ligner nærmest en båt med kjølen i været, bevokst med furuskog. En pekepinn kan vi kanskje ha deri at en arm av «Gammelvegen» mellom Tobøl og Rastad Jerpset går langs foton av det langsmale berget. Det kan kanskje ikke utelukkes at kong Olav Haraldsson kan ha ridd denne vegen på sin ferd til Sverige, enten på sin første tur år 1015, eller kanskje andre gangen, år 1028 da han også brukte «Gammelvegen», over Eidskog, Vestmarka til Sverige. Tempelberget er lett å bestige fra vestsiden der vegen gikk, og går, så kanskje han kan ha tatt en visitt opp på berget og uttalt noe som at «her skulde det passe å bygge et tempel». Et slikt utsagn fra en konge ble sikkert lagt merke til og husket, og selv om det vel aldri ble bygget noe tempel, kan likevel navnet ha festet seg til fjellryggen. Hva navnet Stangnes kommer av, har til dels vært omstridt. Min teori er at de mennesker som fra først av bosatte seg ved bredden av den gang så fiskerike sjøen, mer levde av fisk og fangst enn av jordbruk. Det stikker et langt smalt nes utover sjøen bevokst med gras og siv, hvorfor fisken alltid har søkt hit for å finne si næring. Jeg antar derfor at det var her ved dette neset at folket plasserte sine faststående remedjer, som var slik innrettet at fisken lett kom seg inn, men ikke ut igjen. Navnet på denne fiskeplass har så med tiden blitt «Stengneset», og så etter hvert til Stangnes. Fra Stangnes gård gikk «Gammelvegen» nord over jordet til Nordgarn Stangnes. Denne gård er der ikke lenger. Husene ble i sin tid flyttet opp på berget til det nåværende Nystuen Stangnes. Men vi vet hvor vegen gikk over en bekk til Tobøl grunn. Det naturlige ville da være om vegen hadde gått rett til Bjarne Taugbøl’s hus. Men i stedet svinger den i nord- vest retning til gården Tobølhagan. Herfra gikk den i nordøstlig retning gjennom et bjerkehag rett til brua over Tollefsbølbekken. Her løper «Gammelveger» sammen med gårdsvegen opp til Nordstuen TobøI, og de andre tobølgårdene. Vi går nå over brua og fortsetter vår veg nordover til Børrud (egentlig Børgerud). Ved kjøpmann Grønnerud’s butikk svinger «Gammelvegen» rett til venstre, vestover et stykke, men går deretter igjen mot nord og over den nedlagte jernbanen fram til brua over Børrudåa og videre herfra fylkesvegen nordover til Bjørnstad, Rudberg, Skulstad og Matrand. Og hermed får vi anse oss ferdig med gjenoppdagelsen av den delen av pilgrimsvegen fra Skillingmark til Børrudåa, som mange steder er nesten forsvunnet i terrenget. Men «Gammelveg»navnet vil likevel bli husket lenge.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.