Trykket i Jul På Eidskogen 1975. Skrevet av Svein Hjerpset.
Publisert på Vestmarkaboka 15.11.2016.
I ufredsåra 1808—09 lå det svenske tropper flere steder i Eidskog, og mangt et drabelig slag ble utkjempet. Gjennom søndre del av bygda gikk en gammel vinterveg over Krokfoss fra Skillingmark i Sverige.Den vegen ble mye brukt som innfallsport når svenskene tenkte seg fram til Høland eller nord over Mangenfjellet til Aurskog, og videre mot Oslo.
Også i 1809 ble vegen benyttet av svenske tropper. Kommet fram til Godtjernet, ble soldatene en gang skremt av Godnesgubben med at nordmennene lå lenger nord og ventet på dem. En offiser svingte da sverdet sitt og truet med å hogge hodet av gubben i fall han for med løgn. Men Godnesgubben var ikke skvetten og bad dem dra videre og se etter sjøl. Svenskene hadde forresten alt sett spor etter nordmennene, for straks sønnafor Godneset var det felt tre i vegen som stengsel og vern. Det heter Svenskefallet der den dag i dag.
Svenskene dro nordover til Bolfoss, der de slo leir. Den unge kona hans Lars Fossen, ho Anne, var aleine heime. Lars var innkalt til krigstjeneste og lå på Kongsvinger, men svenskene for sømmelig fram.
Soldatene lå i leir rundt et stort bål, offiserene holdt seg for det meste inne i stua. Når de skulle hente ved til leirbålet, gikk hele flokken bort i skogen og hogg seg digre tørrgraner, som de bar fram hele. Iblant skjemtet de med kona og sa: «Nu skall vi fara till Kongsvinger og skjuta gubben, och så skall ni få kvar en av oss i ställe.»
En av offiserene var en gudfryktig mann, som syntes det var ille å ligge ute i krig, og han sa ofte: «Herre Jesus, geve att kriget snart tok slut, och att jag kom levande åter till mina kära i Malmö.»
En dag behøvde den svenske offiseren en linjal til noe han skulle sette på papiret. Han fant seg et rettkløyvd furuemne og spikket seg linjal. Linjalen forærte han Anne som et minne, og han skrev med prydelig skrift noen minneord på den ene sida, og på den andre sida tid og sted og navnet sitt:
FOSSEN PÅ EIDSKOGEN DEN 8DE SEPTEMBER 1809. De første bokstavene i navnet ser ut til å være HAW.
Den 14. september 1809 ble en på Magnor enige om våpenhvile, og svenskene forlot Bolfoss. Men da de hadde reist, var linjalen også borte.
Mange år seinere da Anne og Lars var blitt gamle og stua deres revet og flyttet, ble linjalen funnet. Den svenske offiseren hadde gjømt den i veggen mellom tømmeret og bordkledningen i det låge stuerommet. Svensken hadde sikkert ment at fredsminnet om han skulle ligge godt bevart til kommende ætter.
På den gamle stuetomta hans Lars Fossen ble skolehuset i Bolfoss reist. Den store dørhella der svenskene gikk inn og ut, ble ikke flyttet sammen med stua. Den ble liggende jordfast foran skoletrappa, og de yngre generasjoner på Bolskogen benyttet steinhella som mål når de lekte i friminuttene.
En brevveksling fra 1940, utlånt av min slektning Hans Harstad, mellom hans far og lærer i Bolfoss 1895—96, Andreas Haavoll, har ført til at dette glømte minnet fra ufredsåra 1808—09 nå er blitt hentet fram fra glømmeboka Ved å søke skolestyrets gamle arkiv, er den 166 år gamle linjalen funnet vel bevart i et etui. I etuiet er også et brev fra Haavoll, der han forteller at han i midten av 1890-åra kjøpte linjalen av gamle Håkon Fossen, sønn til Anne og Lars, og at han av samme Håkon fikk høre historien om «svenskelinjalen».
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.