Trykket i Jul i Eidskog 1980. Skrevet av Edgar Høiby.
Publisert på Vestmarkaboka 13.01.2017.
Like etter forrige verdenskrig kom det mange svensker og fikk arbeide her i Norge. Helst var det skogsarbeide de var ute etter, men en del tok seg jobb hos de norske bønder også. Mange av disse «vandringsmenn» var barske og morske typer, og som regel noen hardhauser.
Tiden i Sverige akkurat da var dårlig for arbeidsfolk – det var lite arbeide – særlig i skogbruket. Her i landet var det arbeide mer enn nok å få, og det kjente svenskene godt til. Fryksdølingene kom innover de norske grenseskoger med sine gilde gamper og Moraklokka på skåla. Skjeggete hoggere med neverkont på ryggen og snus under overleppen. Og alle fikk de alltids noe å gjøre.
En av disse som kom traskende landeveien fra Värmland var Calle Clehn. Stuttbeint og akselbred kom han en dag omkring 1818-19 til Eidskog. Etter en liten stund som gårdsarbeider ved Skotterud-kanten, fikk han skogsjobb innved Fjellskogdelet nærmere bestemt i traktene nord for Askerud. Folkene som den gang bodde i Askerud syntes synd på denne innvandrende skogskaren. Den første tiden fikk han losji i Askerud.
Men Calle Clehn ville være seg sjøl og alene. Med hjelp av nå avdøde Ole Askerud bygde Calle seg en diger barhytte i et tett grankjerr i Melbylia og her bodde han lenge mo alene. Calle Clehn var en kraftkar, men snill og godslig så lenge han ikke ble ertet eller skjenket full. Men ble han for full, kunne han være temmelig vrang og litt bråkete. Min far besøkte Calle en gang inni skogødet. Etter å ha fått noen drammer begynte Calle å fortelle om sitt karrige liv som «tramper» fra Dalarne til de norske skoger. Han gråt og sang sin yndlingsvise «Vid Siljan sjø». Etter dette pleide han å bli forbannet på alt og alle. Han brukte vifte i sine store hender – og gaule. Förbannat väre den dag jag rek inn i de norska skogar för att skala bark!
Men alt tar en ende, også Calle Clehns liv inne i Melbylia. En dag steg ingen røk opp fra den primitive barhytta. Han hadde tatt sitt pakk og ruslet videre på sin vandringssti mot ukjente steder. Barhytta sto der inne alene og vitnet om en hard kar og et hardt liv. Men mange Fjellskoginger nikker kan hende ennå gjenkjennende til navnet Calle Clehn og visen hans, «Vid Siljan sjø».
Lengere øst i Grusjøkretsen kamperte en gjeng tømmerkjørere fra Fryksdalen
ved Sunne. De bodde på en husmannsplass som var ledig. Disse svenskene var også noen omfram gilde arbeidskarer – og var godt likt. Om helgene supte de en slags sats av sukker – gjær og mye rosiner. Denne «blandingen» kunne bli temmelig sterk – og det ble vist di som drakk den også. I slike stunder var det klokest av «norrbaggar» å holde seg på avstand, for de var raske med tollekniven noen av svenskene. Men ble en skikkelig kamerat med dem – var de de beste venner av verden.
En av disse svenskene ble kalt for «magringen». Han var liten og bleik, men i tømmerskogen var han den beste av dem alle. Og ble det rigget opp til slagsmål, så var det nettopp «magringen» som satte tingene på plass. Det merkelige var at de andre som var store – kraftige karer, var livende redd denne tilsynelatende veike armingen. Det var «magringen» som var skogleirens høvding!
Når fryksdølingene kom etter veien med sine fine hester – og med sitt mangetonige orkester av forskjellige moraklokker på dragskåka – sto folk og spisset ører. Geitdoningen de brukte var bredere og større enn hva folk herover var vant til. Ofte brukte de truger på hestene og kjørte tømmer på skaresnøre om våren. Det var noe særskilt romantisk og trivelig over disse barske svenskene. Deres saftige uttrykk og med mulen full av snus. Folk likte dette innslaget i en ellers kjedelig hverdagstilværelse i de innestengte skogsgrender.
En gammel kone fra Vestmarka lå mange år senere og kjempet med døden. Hos henne brukte fryksdølingene å hvile under tømnmerkjøringen. Nå lå hun å hørte kirkeklokkene i Vestmarka kirke kalle til høymesse. De malmtunge klokkeslagene minnet henne om fordums dager og hun drømte seg årevis bakover i tiden. Med spedt – tonløst mål klynket hun fram: – Sett opp glaset gøttfølk – je hører fryksdølinga kommer!
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.