Trykket i Jul i Eidskog 1980. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 14.01.2017.
Adolph Tidemands kjente maleri Haugianere viser en flokk alvorlige kvinner og menn i en mørk bondestue, samlet til oppbyggelig sammenkomst, som det hette på den tid. At de samles i stuene kom vel delvis av at deres forbilde, Hans Nielsen Hauge, hadde sittet i fengsel for sin forkynnelse og for overtredelse av den såkalte Konventikel-plakaten som «forbød Lægmand at holde Gudelige forsamlinger uden sogneprestens tilladelse». Og lenge etter Hauges død i 1824, var mange engstelig for å samles åpenlyst til kristelige møter. De hadde heller ikke noe valg, for først senere kom det opp bedehus omkring i grendene. Og nå skal vi fortelle litt om Vestmarka bedehus og om forhistorien til huset som i år har 70 års jubileum, men det ville bli vanskelig uten hjelp av en litt protokoll som mellom sine slitte permer og gulnede blad kan fortelle ettertiden et stykke misjonshistorie.
Lørdag den 27. aug. i 1927, en sensommerdag med sol over liene som speilte seg i Svendbytjernet, var det folksomt på stiene innover mot Helgesjøen. Noen rodde over Harstadsjøen og andre kom skogleies. Og alle stevnet mot Svendby. Det var Vestmarka misjonsforening som ville markere at det var ca. 50 år siden foreningen ble stiftet. Nøyaktig dato for stiftelsen er usikker, men en vet at allerede først i 60-årene (1860-årene red. anm.) var det foreningsvirksomhet. Det som ble innsamlet da «sendtes til Fosterlandsstiftelsen i Sverige» hvorfra igjen modtages det af B. Fjeldstedts udgivne gode blad «Pietisten». I begynnelsen av 1870-årene ble innsamlede penger mest brukt til indremisjonsarbeide, og i 1877 kom en fast arbeidende kvinneforening i gang. Først hadde en felles kasse med hovedsognet, men skilte seg ut i 1886. Den 21. sept. 1890 ble det holdt møte, og vi leser:
Statuter for Vestmarkens Missionsforening. P1. Foreningens formål er at virke for Guds Riges fremme som søges ved A. at holde opbyggelige sammenkomster. B. at samle bidrag til Ydre og indre mission. P.2. Foreningens medlemmer vælger i sin midte en Casserer og en Bestyrelse bestående af 5 medlemmer der har at vælge en ordfører under Bestyrelsens Personali. I P.9. leser vi: Bestyrelsen har at deltage i Kvindeforeningernes Møder og at støtte disse med opbyggelig læsning og åndelige samtaler så unyttige og lettsindige Talemåder såvidt mulig kunde forebygges. Til «bestyrelse» ble samme dag valgt O. T. Rosenlund, O. Johannesen, H. H. Rambøl, L. L. Svendbye, A. O. Ruud og O. Svarthaugen. Det ble bestemt at «Kollekt til enkelte personer eller foreninger udenom foreningen bør modarbeides». Hittil er det Lars L. Svendbye som har ført protokollen med en nydelig håndskrift som en ikke ser maken til i våre dager.
Foreningen arbeidet trutt og jevnt og holdt kvartalsmøter med innsamling, vi ser f.eks. at ved ofring 14. mai 1893 kom det inn kr. 3,14. Og om noen av oss føler trang til å smile ved dette beløpet, er det best vi ikke gjør det. Kanskje ble det en matbit mindre på et par sultne barn fordi foreldrene så gjerne ville gi en tiøre til misjonen. Før dette årstall, i 1887, gikk det rundt lister hvor en kunne tegne et beløp som ble innkrevd senere. Av de 34 som tegnet seg var det fire som ga en hel krone, ellers var det 50 – 40 og 25 øre. Og dette minste beløpet var det mange som ikke klarte å skaffe, og navnet ble strøket. Dette forteller ettertiden en hel del fra de fattiges saga. Noen av etternavna sier oss at de som ville gi 25 øre var husmenn, og en undres på hvor mange ører de hadde mellom hendene i årets løp, for ikke å snakke om kroner. Kanskje gikk de hjem fra skogen i mørke vinterkvelder etter dagens slit, sultne og dårlig kledt gikk de under stjernene og grublet over hvor de skulle skaffe denne 25øringen fra. Selv om de var fattige var det sårt å få en strek over navnet sitt.
Allerede ved årsskiftet var interessen for eget hus stor i foreningen, og 4. september 1908 bestemte styret at en komité skulle undersøke etter et eldre, rimelig hus til formålet. Tomt ble gitt av Elise og Lars Rambøl og skulle hete «Gaven». Det ble nybygg, og en liste til inntekt for huset ble startet der en ber at «enhver der har interesse for sagen at tegne bidrag i form af penger, materialer eller arbeide». Og på listen finner en navnetrekkene til mange trofaste slitere som forlengst er gått bort. Av bidragene nevner vi bl.a. 2 kjøredage, 1 favn tagstikker, 6 styker tømmer 1 tylft tørgran, og et sted leser vi om en som skrev på listen både en pengesum «og ditto samme mand 2 tylft tømmer». Om ikke skrivemåten og skriften var så fullkommen må en huske på at i allefall de eldste hadde gått noen uker omgangsskole. Det var deres utdannelse, så de fikk ikke høve til å bli «skoletrette». Bedehuset skulle ha en lengde på 22 alen og en bredde fra 12-14 alen, og den 6. januar i 1909 ble det på årsmøtet opplyst at muren var ferdig og at der var innsamlet 676 kroner til startkapital, så det var klart til å sette igang med bygging.
Om den forteller Oskar Rambøl, Vestgarn som snart fyller 100 år, men husker alt, at det var Ludvig Nybakk som tømret opp bygget og Oskar og broren Josefus la stikketak. Ellers møtte mange opp på dømning. Det var nok ingen storslagen bygning som ruvet i landskapet. Upanelt og grått sto de på bakkekanten, men gleden var stor over eget bedehus, og så fikk det settes i stand etter hvert. En søndag etter, i januar 1910, var det folksomt på Vestmarkas veier og stier, for da var det fest på bedehuset. Langveis fra kjørte de med hest og sluffe så bjelleklangen hørtes langt av lei den stjerneklare kvelden. Vi kan trygt gå ut ifra at det var M. Nilsen, eller gamle-Nilsen som han kaltes senere, som ledet festen, for han var misjonsforeningsformann fra 1892 til 1926. Det var sang og taler, og til kaffen ble det servert julekake. Fra Skillingmark kom det ungdommer som sang og spilte gitar, og vi tror at alle hygget seg. Kjøkken og kammers ble leiet ut til «en stille kvinde mot renhold og opildning». Ved måtte hun skaffe seg selv «og var foreningen uvedkommen». Da det ble elektrisk lys fikk hun bruke det, «dog ikke strøm til strygejern». I 1927 ble det råd til å legge tegltak, rundt 1929 ble det panelt utvendig og i 1935, i anledning 25 års jubileet, ble huset malt utvendig og innvendig mot en timelønn på 65 øre.
Nå står bedehuset der i god stand, og i sommer er ny vei med romslig parkeringsplass tatt i bruk. Av aktiviteter som foregår på bedehuset kan nevnes at søndagsskolen har møter der. Vestmarkas barnekor øver der, og hver høst holder Østre og Vestre kvinneforeninger for Det Norske Misjonsselskap misjonsauksjon som er svært populær. Menighetsrådet har de siste par år hatt der en såkalt Hyggetreff for eldre og yngre med andakt, sang, musikk, opplesning og kaffe. Og ikke minst hyggelig prat.
Det er så mange som burde nevnes, trofaste kvinner og menn som har arbeidet for misjonens sak. Men det er vanskelig å nevne navn. Noen kunne bli glemt, andre virket i det stille. Så dette blir bare et lite streiftog gjennom misjonens historie i en grend ved svenskegrensen.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.