Trykket i Jul i Eidskog 1982. Skrevet av Thor Mastad.
Publisert på Vestmarkaboka 30.01.2017.
-Dette er ordene til Gunnhild Dyblie fra Vestmarka, – og vi bør dele med de som trenger vår hjelp, legger hun til med et sitat fra en kjent sang og fra en kjent bønn. Blant mange andre visste vi at en av våre pensjonister, Gunhild Dyblie, seneste året hadde tatt flere initiativ for å hjelpe vårt naboland i sør, Polen. Vi hadde hørt rykter om at hun hadde satt igang strikking av ullsokker i stor stil, og at hun arbeidet iherdig for å følge opp med forsendelser av klær til det polske folk.
Vi kan ikke avslutte redaksjonen av vårt juleblad før vi har lagt inn et ord i denne store felles sak. Det var ingen nærmere enn Gunhild Dyblie til å forhøre oss om utviklingen i dette hjelpearbeidet. Det var under et kort besøk vi også fikk inspirasjonen til å følge opp. Sjelden har vi hørt noen som brenner slik for å hjelpe som henne, og nå gjelder det Polen, og det haster, sier hun.
Gunhild Dyblie liker ikke å komme i bladet for sin innsats, men vi står på vårt, og til sakens fordel går hun med på noen kommentarer.
— «Ullsokker?», spør vi, og blir nærmest sjokkert av det hun fremviser. I lager ser vi 210 par ullsokker, nye og varme, som ligger ferdig til forsendelse. For kr. 10,- pr. dag har hun brukt garn, og haugen vokste under sommeren og høsten. — «Tenk, om vi i det minste sendte et par ullsokker hver fra dette landet», sier Gunhild, og «tenk hvor godt de gjør dit de kommer, og for dem som ingen ting har», legger hun til. – <<Det vil telle så lite i vår overflod, og for oss som har mere enn vi trenger. 90 par sokker har hun tidligere sendt privat, da vi foreløpig ikke har noen organisasjoner som tar seg av dette, hører vi. «Vår pensjon holder allikevel og gir oss allikevel nok til mat og klær», forteller vår kilde ivrig. – Vi renser vår samvittighet med å ta noen lodder, og gir noen tiere til de store innsamlinger, men dette er ikke nok» . . . <<Polens folk trenger både moralsk og fysisk hjelp, – alt før vinteren kommer». – Gunhild blir mere og mere ivrig, idet hun bedyrer overfloden i de norske hjem, både av klær og sko hvor moteskifting stadig øker våre lagre. «Vi må forstå Polens store behov, og vi må hjelpe», sier hun igjen.
– «Har du alltid vært vært gavmild?» under vi. – Uten detaljer får vi vite at Gunhild Dyblie kommer fra et godt kristent hjem i Trondheim. 10 år gammel ble hun speider. Et gildt arbeide var det å være med menighetssøstrene hos gamle og enslige syke mennesker. – Der fikk hun bistå med å gå ærender, og mange håndsrekninger i speiderens ånd. Dette varte i mange år, og muligens lærte jeg noe for livet . . . Ansvaret økte senere da hun kom med i ledelsen av andre. 1 1944 fikk de hardt prov på hva de kunne. En båtlast flyktninger fra det nedbrente Finnmark kom til Trondheim. Flyktningene hadde vært på transport i 3 uker, nesten uten mat og klær. Nøden var meget stor, men vi klarte også dette ved å arbeide for felles sak. Selv i krigens siste år fikk alle mat og brukte klær ved innsamlinger i byen og omegnen. — gir mye for oss selv å hjelpe andre som trenger det», sier Gunhild overbevisende, og hun forteller at familien kom til Eidskog i 1953. De føler seg hjemme her.
Hun er ikke alene om å forvalte familiens pensjonsinntekter til fordel for gaver til nødlidende. Vi lar oss forstå at ektefellen er enig i, at slik skal det være.
Sjelden blir vi så overbevist om vår plikt til å hjelpe de som er i nød. — «Jeg håper at kirkens ledelse kan hjelpe oss å ta mere ansvar for innsamling og forsendelse av brukte rene klær», sier vår kilde. – De andre store organisasjoner, Folkehjelpen, Røde Kors m.fl. bør føle samme ansvar. — Det burde ikke være nødvendig å dra veksler på velvilje i nabolandets organisasjoner, ved å sende klær i disses navn. – Dette kan vi greie selv, hvis vi deler med oss av vår velstand og løfter i flokk. Da kan vi vise Polen at de har en god nabo i nord, og som gir praktisk hjelp mot vinteren.
— «Da først kan vi håpe at noen få opplever en liten oppmuntring til jul. — Selv vet vi at det du har mot en av disse mine minste, det har du gjort imot meg». – Med disse ord fra bibelen fortsetter de raske strikkepinnene til Gunhild Dyblie, og haugen av ullsokker øker på nytt etter forsendelsen av 300 par tidligere. – vi alle følge opp slik hun sier»?
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.