Festen på samfunnshuset – Vestmarka kirke 100 år

Trykket i Jul i Eidskog 1983. Skrevet av Svein Hjerpset.
Publisert på Vestmarkaboka 27.01.2017.


Etter jubileumsgudstjenesten i kirken var ca. 350 mennesker samlet til festlig samvær i Vestmarka samfunnshus. Menighetsrådets formann og formann i jubileumskomitéen, kallskapellan Bjørn Olav Andersen, sa blant annet i sin velkomsttale: Vi hadde i våre drømmer tenkt at det skulle bli veldig, veldig mange, men dette var veldig, veldig, veldig mange. På menighetsrådets vegne har jeg den glede å ønske alle og enhver hjertelig velkommen til et hyggelig samvær.

Fra festbordet i Vestmarka samfunnshus.
Fra festbordet i Vestmarka samfunnshus.

Salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», ble sunget.

Ordfører Kaare Fjeld som toastmaster ledet det hele på sin særegne lune måte.

Først ut av talerne var biskop Georg Hille, som brakte en hilsen fra alle de andre søstermenigheter i bispedømmet til menigheten i Vestmarka, det sydligst beliggende sokn i Hamar bispedømme: Det som kjennetegner denne menigheten og dette bygdesamfunnet som er omgitt av grenser, er at grensene ikke betyr noe. Grensene overskrides! Jeg synes denne dagen demonstrerer dette så godt, ved at alle slags mennesker, antakelig med forskjellige slags holdninger og tilknytninger til kirken, er samlet her. I kirkens liv bør en lære seg til å overskride grenser, for det er så altfor mye av grenser i kirken, men jeg synes å ha sett noe verdifullt i kirken oppe på bakken her, at grenser er overskredet, ja, de er revet ned.

Etter salmen Gud han er så fast en borg», gikk ordet til fung. prost Thorleiv Bjotveit, som spesielt hadde merket seg og syntes det var et pent innslag å la konfirmantene få delta aktivt i jubileumsgudstjenesten. Videre sammenliknet han kirken med et kraftsenter, hvorfra budskapet skulle ut og kristenlivet leves ute blant medmennesker, også på dager da vi ikke feirer jubileum. Han ønsket at kirken og Vestmarka menighet måtte få være til velsignelse også i framtida, der Guds ord og praktisk kristendom sammen kan gi det mange lengter etter innerst inne.
Sokneprest Egil Steen Thorbjørnsen: Her på Vestmarka er innsatsen stor på mange områder innen kirkens liv. Her er misjonsforeninger, søndagsskole, barneforening og sangkor, det er hyggetreff for eldre, det er på mange måter en aktiv og selvstendig menighet, som står på egne ben. Jeg vil understreke dette med menighetsbevissthet og kirken som et samlingspunkt og sentrum i bygdas kristenliv. Kirken står høyt i vestmarkingenes bevissthet, den betyr noe for hvert enkelt menneske som bor her. Tenk litt over hva kirken egentlig betyr for deg, og vis din takknemlighet ved å gå til kirke. Det er en eneste ting jeg ønsker for Vestmarka kirke i de neste hundre år: at den ble fullsatt hver eneste prekensøndag!

Salmen «Jag kan icke räkna dem alla, de prov på Guds godhet jag rönt», ble så sunget.

En av de svenske gjester som var til stede ved feiringen av 50 års jubiléet i 1933, tidl. komminister Malmgren, nevnte i sin hilsen den gang at Vestmarka og Skillingmark fra urgammel tid hadde stått i nær forbindelse med hverandre, og at de en gang i tiden skulle ha hatt kirke felles. I år deltok Malmgren i feiringen av nok et jubileum i Vestmarka kirke og nevnte i sin hilsningstale at hans første bekjentskap med Norge gikk tilbake til slutten av 1890-tallet, da hans far ofte tok ham med til Vestmarka. Siden besøkte han ofte som prest norske prestehjem, noe han så tilbake på med glede. Han ønsket Vestmarka menighet i all sin framtidige virksomhet Guds rike velsignelse!

Så fulgte den vakre sangen «Ljom fra hjembygdens kirkeklokker», skrevet av Berntine Ruud Hellesnes, f. Fjeldskogen, til 50-årsjubiléet i 1933.

Banksjef Tor Nilssen kom i sin tale inn på sitt personlige forhold til Vestmarka og kirken her. Hans far sørget for å bevisstgjøre følelsen av hva det betydde å ha røtter i Vestmarka, noe å være stolt av og noe som skulle forplikte. Som gave fra Vinger Sparebank overrakte han en gavesjekk, som banken gjerne så benyttet til anskaffelse av en messehagel.

Kyrkoherde Westling fra Köla, som representerte tre forsamlinger på den svenske siden, Köla, Järnskog og Skillingmark, hilste fra disse og overrakte en Bibel, en svensk nyoversettelse av den hellige Skrift, med lykkønskning på den store høytidsdag.

Eidskog menighetsråds formann, Sigurd Delviken, fremhevet i sin hilsen til Vestmarka menighetsråd betydningen av det gode samarbeidet menighetsrådene imellom, en forutsetning for å kunne virke godt i bygda vår. Fra Eidskog menighetsråd hadde han med seg en gavesjekk som gave til Vestmarka menighetsråd og avsluttet sin hilsen med ønske om at denne festdagen måtte bli en begynnelse på en hverdag, slik at riktig mange kunne samles i Guds hus.

Knut Fjeld, Betania pinsemenighet, kom i sin tale inn på det betydningsfulle i dette med grenseoverskridelser, at vi kan få samarbeide i bygda vår for bygdas beste, samarbeide om å formidle det glade budskap. Han overrakte en blomstergruppe fra pinsemenigheten og ønsket lykke til videre.

Etter at Grundtvigs «Kjærlighet er lysets kilde» var sunget, ble ordet gitt til de tidligere kallskapellaner ved Vestmarka kirke, Peter Vingerhagen, Gunnar Brunstad og Knut Einar Rugsland. De så alle tilbake på årene i Eidskog og Vestmarka med glede, fylt av gode minner i for dem grunnleggende år. De syntes det var hyggelig å få være til stede ved en slik anledning, med en oppslutning som det er vanskelig å finne maken til noe annet sted.

Kallskapellan Bjørn Olav Andersen ble overrakt en blomstergruppe av Jan Erik Mobrenna, medlem av Vestmarka menighetsråd, med takk for alt det arbeid han hadde lagt ned i forberedelsene til jubileumsarrangementet.

Bjørn Olav Andersen takket så for alle gaver og gav en spesiell takk til Eidskog kommune både for økonomisk bistand til jubiléet og for all velvillighet og hjelp ellers i alle år.

Fra Røros menighet v/tidligere sokneprest i Eidskog, Erik Zimmerlund, var det kommet en blomstervase i naturstein.

Av pengegaver til jubiléet var det gitt 15.600 kr., og en hjertelig takk ble alle giverne til del.

For jubileumsskriftet «Vestmarka kirke 100 år» ble Svein Hjerpset overrakt en gave som påskjønnelse for arbeidet med dette.

Kallskapellanen takket så for godt frammøte med en særskilt takk til biskop Hille, alle prester og ellers alle innbudte. Han rettet en hjertelig takk til menighetsrådets for deres innsats med alle forberedelsene, og dessuten en takk til alle som på en eller annen måte hadde hjulpet til med arrangementet.

Den minneverdige festdagen ble avsluttet med salmen «Himmelske Far, du har skapt oss i kraft av ditt levende ord». Så dro hver og en heim til sitt med takk for godt samvær og for å ha fått lov til å feire høytidsdagen sammen.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Vestmarka kirkes 100-års jubileum 21. og 23. oktober 1983

Trykket i Jul i Eidskog 1983. Skrevet av Bjørn Olav Andersen
Publisert på Vestmarkaboka 27.01.2017.


GLADE FESTDAGER!

100-års jubiléet for Vestmarka kirke hadde vært i tankene hos mange i lang tid. Forberedelsene kom igang tidlig. Bl.a. med enkelte oppussinger inne i kirken, oppsetting av nye portstolper og stakitt. Vi syntes at vi hadde en vakker og velstelt kirke å jubilere i og å vise fram. Menighetsrådet, kirkens prester og ansatte var med tidlig og arbeidet for jubileumsdagene, som ble bestemt til fredag 21. og søndag 23. okt. En jubileumskomité bestående av Sigrun Dalbak, Svanhild Rambøl, sokneprest Egil S. Thorbjørnsen, ordfører Kaare Fjeld, Ingolf Mohn, Svein Hjerpset og kallskapellan Bjørn Olav Andersen, ble oppnevnt av menighetsrådet for spesielt å planlegge disse dagene.

Mange bidro på forskjellige praktiske måter både under forberedelsene og under selve jubiléet til at dagen ble den festen vi hadde håpet på. Alle gis her igjen en hjertelig takk for innsatsen! Takk til alle som ga menigheten gaver, og ikke minst takk for alle forbønner som er bedt for jubiléet og for dagene fremover.

Vi har fått være med på en historisk begivenhet på Vestmarka, noe vi er veldig takknemlig for. Takken går først og fremst til Gud som ga oss dagen. Til ham får vi også rette våre bønner for menigheten i fortsettelsen.

Og la oss trofast bruke vår vakre kirke, som biskop Hille sa, er det farligste, men også det skjønneste sted i bygda.

 

JUBILEUMSKONSERTEN – Fredag 21. oktober

Fredag kveld begynte vi vår jubileumsfeiring, med konsert i kirken. Interessen viste seg å være stor, og kirken ble på det nærmeste fullt besatt, noe vi gledet oss meget over.

Konserten startet med orgelmusikk ved organist Kjell Haga. Han ga oss en fin opplevelse med vakker orgelmusikk, både da og senere i konserten. Som avslutning fikk vi høre den stemningsfulle norske folketonen «A hvor salig det skal blive», med variasjoner av Bjarne Sløgedal.

Vestmarka barnekor under sin dirigent Ivar Bjerke gledet oss med sin framføring. Det er kjekt både å høre dem og å se dem. Med sin sangglede ga de oss en god opplevelse. Sangene de fremførte ga vitnesbyrd om Jesus Kristus, som det var verdt å ta med seg videre: «Tett ved sida mi går Jesus», venn i nøden», «Jesus har satt meg inn i barnekoret sitt».

Hyggelig var det å få høre Yngresmusikken. Tidligere barnekorsangere under ledelse av Gunhild Rastad hadde samlet seg fra fjern og nær for å medvirke under dette jubiléet. Det var faktisk 16 år siden de sist var samlet. Det kom tydelig fram at de selv satte pris på å få være med. Deres glade sang grep mange om hjerterota. De sang disse fine sangene: «O store Gud», «Du ensomme seiler», «Barnatro».

Vestmarka barnekor
Vestmarka barnekor
Vestmarka barnekor
Vestmarka barnekor
Eidskog motettkor
Eidskog motettkor

Ett sangnummer gjorde de sammen med barnekoret. Og koret framme i kirken ble fylt. De sang Lina Sandells kjente og kjære sang: «lngen er så trygg i fare».

Enda et kor medvirket: Eidskog motettkor under sin dirigent Kjell Haga. De medvirket to ganger. Motettkoret er sammensatt av sangere fra Vestmarka, Skotterud og Matrand. De har medvirket tidligere ved gudstj enester og andre samvær, og har vært et verdifullt innslag. De gledet med flere fine sanger: «Salme 100», «Herre Gud, du er og bliver». Pianoledsagelse var ved Leif Heggen.

Menigheten var med i to fellessanger: «Gud du er rik», og «Den dag du gav oss er til ende». Mellom sangene var det skriftlesing og bønn ved Kallskapellan Bjørn Olav Andersen. Med utgangspunkt i den første fellessangen belyste han ved hjelp av skriftavsnitt ifra hele Bibelen, Guds rikdom. Gud viser sin rikdom ved sine skapergoder, sin godhet, sin miskunn over oss mennesker for Jesu Kristi skyld.

Vi følte nok alle at dette var en gild opptakt til jubiléet. Og sokneprest Thorbjørnsen takket de medvirkende på vegne av oss alle for en fin kveld.

 

FESTGUDSTJENESTEN -Søndag 23. okt kl 11.00

Med forventning og spenning så vi fram til denne dagen. Hvor mange ville komme på gudstjenesten? Hvordan ville været bli? – Dagen skulle komme til å bli en virkelig festdag. Kirken var nesten fullsatt en halv time før gudstjenesten begynte. Flere kom til, og da klokkene ringte var kirken overfylt.

Ved orgelet satt organist Helge Tuhus, som i jubileumsåret kan se tilbake på 47 års tjeneste i kirken.

Under preludiet kom prosesjonen opp langs kirkeskipet. Prosesjonen bestod av menighetsrådet, biskop Georg Hille, nåværende og tidligere prester i Eidskog, samt gjestene tidligere komminister Malmgren, kyrkoherde Westling i Kjøla og sokneprest Gunnar E. Dahl. Etter preludiet sang motettkoret «Fedrane kyrkja i Noregs land». Deretter holdt sokneprest Egil Thorbjørnsen en velkomsthilsen. Han hadde et kort historisk tilbakeblikk, hvor han trakk fram planene for og byggingen av Vestmarka kirke. Kirken hadde vært i manges tanker før 1883. Sokneprest Fearnley var en av initiativtakerne. Sammen med en komité ble planene satt ut i livet. Også 176 familiefedre undertegnet et skriv med ønske om deling av Eidskog i to sokn. 22. juni 1882 var det grunnstensnedleggelse. Og 24. okt. 1883 ble Vestmarka nye kirke vigslet av prost Widerøe, da biskop Folkestad ikke kunne komme p.g.a. sykdom.

Så hadde Vestmarka blitt eget sokn og fått sin egen kirke. Og gleden må ha vært stor over å ha fått en slik vakker kirke på en god, synlig plass sentralt i bygda.

1 50 år var soknepresten i Eidskog alene om Vestmarka. Men i 1931 fikk han personellkapellan. Fra 1947 ble så stillingen fast, som hjelpepreststilling. Og i 1957 ble det kallskapellani.

100 år er gått. Ordet har blitt forkynt, sakramentene forvaltet. Dette som er grunnvollen for den kristne kirke. Hvor byggherren er Jesus Kristus selv.

Lyset fra Gud har mange fått oppleve. Og vi minnes menighetens støtter opp igjennom årene. Vi har overtatt arven. Og skal vise troskap mot ham som har gitt oss kallet. Herre har kalt meg, og glad vil jeg gå. Jeg takker for tjenesten han lot meg få. Han førte med bort fra min selvvalgte vei. Jeg priser deg, Jesus, som bandt meg til deg». Herre som kalte meg, kjør du meg sterk og brennende til din barmhjertighets verk! Mitt liv er i himlen, mitt kors det er her, barmhjertige Frelser, din tjener jeg (Sigvald Skavlan.)

Ved et jubileum tenker vi bakover. På forholdene nå. Og vi tenker framover. Og vi er også midt oppe i problemer som var utenkelige før. Uansett  kirken vil stå her. Midt i bygda. I sentrum for vårt liv, for vår tro. «Midt i vår verden, her hvor vi bor, står et bygg som et tegn på vår tro. Lyset og mørket, himmel og jord, møtes her i en levende bro». (Arne E. Sæther.)

Og slik avsluttet Thorbjørnsen sin hilsen: Så ser vi tilbake, tenker på dagen i dag, og ser framover — og ber: «Herre, bevar og velsigne sin aker, der du har plantet den himmelske sæd! La ikke været som over den jager, bryte den spire som ennå er sped! Vi kan vel plante og vanne og streve, veksten gir du ved din skapende And. Rens den fra ugress, la spirene leve, vern du din aker med nåderik hånd!» oss da lykke med plantingens møye, vis oss de sanneste veier å gå! Sign du oss alle som står for ditt Øye her i din menighet, store og små! Gi oss å gledes, vår Herre, du milde, over din sæd og dens vekst i vår jord! Livets den rike velsignelses kilde gyte du over din kirke i nord!» (Landstad)

Vi sang så fellessangen: «Syng for Herren, hele verden!»

Etter dette fortsatte gudstjenesten med biskop Hille som liturg. Skriftlesing var fordelt på fung. prost Thorleiv Bjotveit (1. Kong. 8), sokneprest Erik Zimmerlund (Salme 84), sokneprest Peter Vingerhagen (Jeremias 7), sokneprest Gunnar Brunstad (Hebreerne 10) og res. kap. Knut Einar Rugsland (Johannes 17). Mellom skriftlesningene sang vi salmen «Kirken, den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller». Motettkoret sang «Salme 100», og deretter menigheten: «Det kom et gledesbud til dette landet».

Dagens preken var ved biskop Hille, som på denne søndagen, 22. s. e. pinse, hadde som tekst Johs. 12, 44—50. Her er et lite utdrag fra hans preken: «Når man er samlet på en slik dag er det rett å slå fast: Her har Gud vært på ferde. Gud er på ferde. Hans mål er: Bringe lys i mørket. Gi evig liv i dødens verden. Gud er urolig, hvileløs, målbevisst. I kirken, hjemmet, på arbeidsplassen, i fritiden. Overalt. Gud vet hva det dreier seg om. Gud kan ikke sitte i ro. Heller ikke hans kirke. En ting det går på: Konfrontasjon; få i stand et møte mellom ethvert menneske og ham. Gud «farer» rundt jorden for å møte deg og meg. Når møtet kommer i stand avgjøres selve livsspørsmålet: frelse — fortapelse, liv død. Lykkes det da er det slutt på all nøytralitet. Gud er oppfinnsom. Har mange måter å nå frem på. En måte stiger fram som det egentlig store: Guds ord. Ordet fra Guds munn. Slik det ble talt og levd av Jesus Kristus. Ordet ble gjort levende i dag midt iblant oss av Den Hellige And.

Hva så? Hører vi ikke prekener, andakter svært ofte? Ordet glir bare forbi oss. Når vi lytter da skjer dette  Gud bruker Ordet til å lyse med.  Første tegn på at jeg virkelig har møtt Gud – at det kaster lys over mitt liv. Avslørt noe av oss selv.

Det er farlig å møte Gud. Og å utsette seg for Ordet. Jeg forstår de menneskene som panisk løper vekk når det skal holdes andakt. Det er farlig. Avgjørelsen er der.

Hvordan tør vi døpe våre barn? Og la oss konfirmere? Gå i kirken? Så brenner det så er Gud der. Livsmuligheten er der. Vi tør fordi det er sagt: Dette konfrontasjonsøyeblikk kan føre til at det blir trygt å møte Gud. På hvert blad i bibelen finner vi tilgivelse, nytt liv . . .

Vi tar sjansen på å utsette oss for Ordet. På å møte Gud. Hvordan tør vi la en dag gå uten å legge oss åpen for denne konfrontasjonen? Det året, og det året uten å bringe oss nær Gud? Uten å folde våre hender? For meg står det mer og mer klart: Jeg tør ikke la en dag gå. Kirken — det farligste sted i Vestmarka. Fremdeles. Samtidig det skjønneste sted. Ordet lyder her. Himmelen åpnes. Fremtiden åpnes. For dem som ikke orker å gå lenger. Her kan det skje. Her òg. Her vet vi at han er på ferde. Selve livsstedet. Så farlig og så vidunderlig. At den har stått her og skal stå her videre. Bruk muligheten! Ta sjansen! Livets og salighetens risiko.»

Helge Tuhus 47 år som organist
Helge Tuhus 47 år som organist
Prosesjonen ved jubileumsgudstjenesten
Prosesjonen ved jubileumsgudstjenesten
Biskop Georg Hille
Biskop Georg Hille
Deltakende prester, fra v. foran: Kallskap. Bjørn Olav Andersen, sokneprest Gunnar E. Dahl, tidl. komminister Hilding Malmgren, biskop Georg Hille, sogneprest Peter Vingerhagen, sokneprest Egil S. Thorbjørnsen, Bak fra v.:Kyrkoherde Kjell Westling, fung. prost Thorleiv Bjotveit, res. kap. Knut Einar Rugsland, sokneprest Erik Zimmerlund og sokneprest Gunnar Brunstad.
Deltakende prester, fra v. foran: Kallskap. Bjørn Olav Andersen, sokneprest Gunnar E. Dahl, tidl. komminister Hilding Malmgren, biskop Georg Hille, sogneprest Peter Vingerhagen, sokneprest Egil S. Thorbjørnsen, Bak fra v.:Kyrkoherde Kjell Westling, fung. prost Thorleiv Bjotveit, res. kap. Knut Einar Rugsland, sokneprest Erik Zimmerlund og sokneprest Gunnar Brunstad.

«Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige And som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.» Etter prekenen sang menigheten: signede dag som nu vi ser med blide til oss opkomme, den lyse av himlen mer og mer, oss alle til lyst og fromme». Liturg etter prekenen var kallskapellan Bjørn Olav Andersen.

Etter forbønnen ble det tatt opp offer til menighetsarbeidet, og det kom inn hele kr. 5.634,60. Under ofringen sang vi «Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike».

Den siste fellessangen var Ronald Fangens mektige salme: <<Guds menighet er jordens største under!»

Til orgelmusikk, av A. Pomper: «Vår Gud han er så fast en borg», gikk prosesjonen og menigheten ut.

En gild og minnerik opplevelse hadde vi fått være med på. Og de aller fleste var også med og fortsatte jubileumsfesten i vårt nye samfunnshus.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Kanalbyggaren Engebret Soot og kanalfløytinga i Eidskog

Trykket i Jul i Eidskog 1982. Skrevet av lærar Lars M. Fjellstad
Publisert på Vestmarkaboka 19.01.2017.


Fra Årbok for Glåmdalen 1958 og med samtykke fra fr. Martha Fjellstad har vi tillatt oss å gjengi et stykke som omhandler den så kjente Sootkanalen I Eidskog.

I året 1786 kom det til verda ein gut på husmannsplassen Soot i Aurskog.

Foreldra hans ætta frå finnar, som slo seg ned på Mangenskogen kring 1680. Plassen har namnet sitt av det finske verbet soutu, som tyder å ro. Og det kan høve meir enn bra, for plassen ligg ved den vesle sjøen som heiter Sotsjøen, 226 m.o.h.

Det synte seg tidlig at denne husmannsgutten Engebret Soot hadde uvaleg gode evner. Den gangen var det ingen ordna folkeskule her i landet, og heller ikkje seminar-utdanna lærarar. Det var klokkaren som hadde å ta seg av undervisning, serleg kristendomsopplæringa. Så snart barna kunne lesa, så var det å terpe religion. Pontoppidans Forklaring hadde ikkje mindre enn 759 vanskelege spørsmål og svar. Det skulle «ein god skalle» til å hugsa alt dette.

Engebret Soot hadde sterke interesser, som gjekk i realistisk og praktisk lei. Serleg var han oppglødd for alt som galdt teknikk og mekanikk. Men kvar skulle han få tak i bøker om slike emne? Fekk han spurlag på ei slik bok, så kunne han gå fleire mil etter den. Uvær og uføre hindra han ikkje. Kveld etter kveld kunne han sitja i eldskinet attmed gruva og pløgja seg gjenom dei tunge emna. Og mange av nattetimane gjekk òg med. Fram gjekk det, meir enn ein ting synte dette. Som vaksen bygde han mølle- og fløtardammar. Ein slik ein ved Sot og likeeins i Mølledalen vitnar ennå om det praktiske synet hans.

Dei store konsern i østfoldbyane åtte veldige skogar innover mot riksgrensa, og det meste av tømmeret herifrå gjekk til grannelandet. Å føre tømmeret ned mot Haldensvassdraget var ikkje billig. Framkomstvegane var dårlege, så transportutgiftene vart så reint for store. Før 1848 vart ein stor del av tømmeret landkjørt og lagt i velter ved Skjærvangen. Om vinteren vart det så kjørt vidare opp til Tvillingtjern. Det kunne vera tømmer heilt frå grensetraktene ved Odal og Nes.

Engebret Soot som kjende meir enn vel til alt dette, meinte at han såg for seg løysinga: Ved sluse- og kanalbygg laut ein føre tømmeret frå sjøen Skjærvangen og opp til Mortskjølungen. Frå denne sjøen skulle så tømmeret bli ført på kjørebane fram til Tvillingtjern ved Grasmo i Setskog, og derifrå vidare til Haldensvassdraget. Men da Engebret Soot la fram kanalprosjektet sitt for dei høge herrar i Fredrikhald, synte dei han ikkje nokon samhug. Han vart berre møtt med flir og «kasta på dør».

Dei berre såg på han som ein stor fantast. Først da Soot etter mangeårig slit var vide kjend, vann planen om bygget ved Skjærvangen medhald. (I 1829 hadde han det vellukka kanalbygget frå Stora Le i Värmland til Øymarksjøen ferdig.)

Den kjende Haneborgfamilien i Aurskog fekk auga opp for kva ein kanal ved Skjærvangen hadde for seg. Engebret Soot fekk lånt pengar, og byggekostnaden vart rimeleg. Kanalen frå Skjærvangen og opp til Mortskjølungen var nesten 2,5 kilometer lang. Frå denne sjøen tok så skinnegangen fatt og førde fram til Tvilligtjern.

Det let seg ikkje gjera å byggja kanalen heile vegen opp til vasskilet, av di det var så altfor lite vatn. Difor laut Soot byggja ein liten bane det siste 1,5 kilometer opp til Tvillingtjern. Denne skinnegangen var all med seg planlagd og utrekna av Soot sjølv. Over ein djup dalsøkk bygde han så skinnegangen opp som ein gigantisk høgbane, ein 100 meter lang viadukt i tre. Sjølve kanalen utgjorde i 1848 15 sluser: 10 millom Skjærvangen og Steintjern, og 5 millom dette og Mortskjølungen sjø.

Gamle Ola Velta var berre ein smågut den gangen kanalen vart bygd. Det var ikkje dag utan at vesle Ola var ved sjølandet og følgte med i alt arbeidet, for der var liv og rørsle. På ymse stader måtte elva få eit nytt far. Og utanom dei mange demningane av gråstein, så måtte karane leggja opp store jordvollar, så ikkje vatnet skulle fløyme utover åker som eng når dei fylde slusene.

Under muringa brukte arbeidslyden trestaurar og treslaer med kløyvde stokkar til å frakte all steinen fram på. Arbeidet gjekk nok ikkje lett med denne primitive reiskapen, men for å lette steintransporten, smurde dei gørr eller myrgjørme under sla-meiane. Til tau nytta dei vridde bjørkevidjer. Og desse var seige, så dei heldt nok.

Han Ola Velta fortalde at Soot hadde svenskar frå Fryksdalen med seg da tømringa og muringa vart utført. Fleire av desse karane hadde vori saman med Soot ved kanalbygget hans ved Stora Le i Värmland. Alt det andre arbeidet vart gjort av nordmenn.

Han Ola tykte at desse fryksdølane hadde ein rar matrett, for dei tok sammali havremjøl oppi førskinnet (arbeidsforkledet), auste vatn på og knadde alt i hop til ein slags graut. Denne matskikken hadde dei nok etter «värmlandsfinnane», for denne retten gjekk under namnet pippo. Bakaromnen til desse slusearbeidarane sto nede ved sjølandet på Velta. Og han bar brød til karane mest dagstøtt.

1 1848 var kanalbygget ferdig. Ved Mortskjølungen er dette årstalet og namnet Engebret Soot hogne inn i berget. Han Ola Velta tala ofte om den store åpningsfesten for Soot-kanalen. Det var noko av det gildaste han hadde opplevd. Ute på Skjærvangen var det tømra saman ein stor pram. Den var bygd for kanalrepresentantane og andre høge herrar frå Fredrikshald. Med Soot i spissen gjekk dei ut på prammen, som vart drogen oppover frå sluse til sluse, medan vatnet vart sett på. Blant desse høge gjestene var pastor Faye, og han fekk det ærefulle oppdrag å gi kvar sluse namn.

Sjølve dåpen gjekk for seg på den måten at han kasta ei flaske med champagne mot sluseporten og ropte namnet. Det vart nok ingen billig dåp, for det gjekk med ikkje mindre enn 15 flasker med denne dyre nektaren. Pastor Faye ga så slusene desse namna: 1. Norge. 2. Kongen. 3. Sverige. 4. Constitutionen. 5. Fredrikshald. 6. Statsråd Stang. 7. Professor Schweigaard. 8. General Birk. 9. Petter Anker. 10. Pastor Faye. 11. Truls Wiel. 12. Lensmann Haneborg. 13. Dinus Soot. 14. Karoline Soot, og 15. Halvor H. Jensen. —

Han vesle Ola Velta hadde aldri sett så mykje folk samla før – som på denne festen på Skjønneborg om kvelden. Det var folk frå mest alle kantar, og brennevinsgaukane hadde møtt fram. Det var ikkje mykje for brennevinet i desse tidene.

Under ein bergskrent ved plassen Skjønneberg vart det steikt ei heil kvige på spidd. — Etter at kviga hadde vorti drepen, vart ho hengd opp. Og så helte dei smør over henne og gjorde opp ein varme under — — Folk gjekk så frå og til, skar og åt tå dyret som dei sjølve ville.

Det var bygt eit stort dansargolv, og da stemningen var på det høgste, dansa Engebret Soot springdans med ho Rønnaug Grasmo. Og det var par som kunne danse. Ho Rønnaug var ikkje mindre enn 102 år den gangen.

Engebret Soot vart nå ein høgvørd mann, og vide kjend for kanalbygginga si på svensk som på norsk side. Han var tilsett som fløtarinspektør for Haldensvassdraget, og det var eit arbeid som i aller høgste grad interesserte han. Dei fleste ville kanskje tru at frå nå av ville han berre slå seg til ro med dette. Men nei, hans syn og geniale evner rakk vidare. Nå prosjekterte han sitt største kanalbygg: Fredrikshaldkanalen. Saman med vaktmester Haneborg og Lorange gjekk han i gang med bygginga. Det gjekk snøgt fram på grunn av den store arbeidsstokken, men til all ulukke vart det storflaum i Tista, så fleire sluser vart øudelagde.

Dette gjorde sitt til at arbeidet dro ut, så Soot fekk ikkje oppleva å sjå dette kanalbygget sitt ferdig. Soot døyde i 1869. Og han ligg gravlagd ved Øymark kjerke.

På plassen Sot står det ein høg stein til minne om denne framsynte kanalbyggjaren. I steinen er meisla inn det karakteristiske andletsdraget hans, og i eit lite rom under dette minneskerket ligg ei skildring av liv og gjerning. Han var gift med Elisabeth Amalie Haneborg frå Aurskog.

I året 1869 selde arvingane Sootkanalen til det kjende firmaet Saugbrugsforeningen. Etter at dette trelastfirmaet hadde tatt over kanalen, vart den «gigantiske høgbanen» riven og skinnegangen lagt i sløyfe rundt dalsøkken. Grunnen til dette var at eit par vogner hadde gått utfor og ned i dalbotnen. Slike hender ville ikkje Saugbrugsforeningen ha fleire av. Frå nå av nytta dei hestar til å dra vognene.

Da han Ola Velta vart vaksen, vart han fløtar ved Sootkanalen. Han og «Gammel-Ugleviken» skulle vera av dei beste innan heile fløtarlaget. I 1880-åra fekk kanalen si 16. sluse, og denne fekk namnet Andrea Wiel.  «Men den gangen var det itte nåen sjampanjedåp», sa han Ola Velta. Han Ola vart sidan fløtarsjef ved kanalen. Siste året han var med i fløringa var han sine 79 år gamal. Han hadde da vori ved denne kanalen i ca. 60 år.

Ein av dei som best hugsar Veltagubben er kanalfløtaren Oskar Velta. Han er nå 81 år, og bor i den vakre heimen sin ved Skjærvangen. Han Oskar har mang ein «passasi» å fortelje frå fløtarlivet. Det var mange hardhausar av dei gamle fløtarane, og serleg han Ola Velta.

I sine unge år ekserte han på Gardmoen, og der laut han kneppe rygg med Carl XV. Han Ola ville ikkje, men kongen fekk han til slutt fram. Endskapen vart at kongen tapte, enda han Ola let han få båe undertaka. Og Carl XV skulle ikkje ha vori nokon veik kar. Han Ola fekk ein sigar og ein blank sølvdaler av kongen. Og denne daleren hadde han Ola ikkje råd til å handla bort, men hadde han så lenge han levde.

Det var ikkje ein einaste mann i heile kompaniet som tok han Ola i ryggtak. Ein gang braut det høl i slusa Kongen, men han Ola visste råd. Han sette seg sjølv nedi hølet og heldt vatnet ute til folk kom og reparerte. Da skulle han ha sagt: — Nå var det nere på hekta, kærer!

– Ja, han Ola var over sæ sterk, sa han Oskar Velta. Je var med ‘n fleire ganger i Tangensmia og smidde før kanalen. Når det var meir enn trabelt, så to ‘n Ola di varme jeinna tur aveln med bæra næva og kasta dom bortetter, Han brukte aldri glorakar tel å kara i hop køla med, men krøkte og neitte (nytta) fingra –

Han Oskar Velta fortalde at dei tok til med arbeidet klokka halv sju om morgonen og var ferdig ved femtida om kvelden. Laget hadde ikkje anna kvile enn når slusene valt fylde med vatn. Å fylle Fredrikshald sluse tok ein halv time, og da tok karane middagen.

Den største av slusene var Norge. Den minste var Lensmann Haneborg. Romet var ikkje meir enn 25 alner langt og ca. 5 alner djupt. Den djupaste var Statsraad Stang, som var 10 alner djup og 25 alner lang. I denne slusa lyfte dei tømmeret  alner opp i været. Sluseportane var to store dører, som gjekk innover i slusekammerset ved hjelp av lange svingbommar eller vektstenger. To mann var nok til å åpna ein av dei største portane.

Heile fløtarlaget utgjorde 13 mann ved slusene, og 4 mann til å «kubblegge» ved sjøvika. Fløtinga i kanalen var delt mellom tre lag. I kvart lag var 4-5 mann.

  1. lag (førde i flåte) tømmeret saman ute i Skjærvangen og «kubbe-la» det ved sjøvika. Dei førde 14 «flakar» i slengen opp til Fredrikshald sluse. Dette laget greidde to vendinger på dagen, altså 28 flakar. Ein flake var om lag 10 tylfter, så det vart ikkje eit lite kvantum.
  2. lag tok så over og førde tømmeret oppover Brattfossen. Her kunne dei berre fløte to og to flakar om senna, og derfor hadde dette laget berre å få tømmeret opp til eit lite tjem millom den øvste og nedste slusegruppa.
  3. lag tok så tømmeret her og førde det opp til Mortskjølungen.

Langs heile denne sjøen vart så tømmeret dratt vidare til vestenden av sjøen, der dei lesste tømméret opp på dei små jernbanevognene. På denne måten vart det ført fram 140 tylfter på dagen frå Skjærvangen til Mortskjølungen med ei lita arbeidshjelp.

Verdt å merke seg er at i 1920 bygde Saugbrugsforeningen opp att den før rivne «høgbanen». Det synte seg altså at konstruksjonen til Soot var den beste. Berre med den skilnad at nå vart det brukt bensinmotor til trekkraft, der Soot hadde nytta dampmaskin.

Han Oskar Velta var med den gangen da eine porten rauk sund i Statsraad Stangs sluse. Det var i året 1929. – Fløtarane sto oppå kanten da dei la merke til at den eine porten tok til å svikte. «Soppene» (tømmerbommane) gjekk i filler, og det vart liggjande tømmerskjermer her og der oppover land. I all hast laut fløtarlaget få opp ei ny sluse. Dei heldt på natt og dag i to vikur før dei vart ferdige til å fløte att.

Det var mye gildt tømmer dei hadde om hender. Somt mælte 9 alen 14 tommar og ned til 8 alen 5 tommar. Men i Ola Velta sine dagar var det nok andre dimensjonar. Da var det nok ikkje langt millom dei stokkane som var sine 10 alen 14 tommar.

Siste år Sootkanalen var i bruk, var i 1930. Det var ikkje så lite tømmer som gjekk gjennom slusene om året. Han Oskar Velta skreiv ned dette kvantumet for dei siste 14 åra, altså frå 1917 til 1930. I dette tidsrommet hadde det gått 121.375 tylfter gjennom slusene:
Minst i året 1926 …… 800 tylfter
Mest i året 1920 ….16.000    »
Siste året, 1930      12.000     »

Ikkje alle åra fekk dei ta til med fløtinga like tidleg, det kom seg mye av hossen våren var. 1 1920 da dei bygde opp att «høgbanen» og fekk bensinmotor, tok dei til den 5. mai og helst på i 106 dagar. Dei vart ikkje ferdig før langt på sommaren.

Det kan vera verdt å nemna kva dagløna var for fløtaren etter århundreskiftet. Kring 1905 var det 4 kroner dagen. Så vart det ei lita stigning til jobbetida kom. Da vart det 10 kroner. Så gjekk det nedover att. Det siste året slusene gjekk, i 1930 — var det 7 kroner dagen.

Da kanlen vart nedlagd, hadde han vori i bruk i samfulle 82 år.

Nå i våre dagar – blir tømmeret tatt opp frå Skjærvangen ved den nye kjerraten ved Buvika. Derifrå blir så tømmeret kjørt med bilar fram til Tvillingtjern, men så går det stort sett den same vegen som i gamal tid.

Det gjekk ikkje så mange åra før Sootkanalen kom i forfall. Jernkonstruksjonane rusta opp, og treverket rotna ned. Snø, is, tele og vatn braut på, så at dei mest utsette stadene glei fundament og feste sund. Ved kvar sluse hadde det vori namnebrett, men dei fleste av desse vart borte. Eit desennium seinare var det mest livsfarleg å gå ut på restane av den gamle Sootkanalen. Mange tykte det var stor synd at den gamle kanalen skulle koma i slikt forfall, men til all lukke hadde Saugbrugsforeningen auga oppe og skjøna kva Sootkanalen var som kulturhistorisk verd.

Den gamle kanalfløtaren Oskar Velta var nå god å finna, og han fekk i oppdrag å setja alt i stand. Og han Oskar kjende til alt ved kanalen, heilt ned til den minste detalj. Med si livsrøynsle og sitt praktiske syn gjekk han med glede til denne oppgåva, som han løyste på aller beste måte. Og da restaureringa var ferdig, kunne kanalen høgtida 100 årsdagen sin.

Det er ei underleg kjensle som grip ein når ein går saman med Oskar Velta ein vakker sommarkveld ved Sootkanalen. Og det er ei umissande oppleving når han Oskar stanar her og der og legg ut om eitt og anna, medan minna frå dagar og netter ved kanalen går som ein smil over det senesterke andletet hans.

Sootkanalen står nå som eit ærverdig vitne og talar til dei komande slekter om hossen forfederne deira stridde for seg og sine her inne i dei milevide grenseskogane.

Ein hjartevarm takk til Saugbruksforeningen, og likeeins til den siste rest, av dei gamle kanalfløtarane.

Kjelder:
Litt om Soot-kanalen. En av  gammel-fløterne forteller. Av Fløtar-Lars i «Østlendingen (1938?)».
Gille: Sootkanalen og geniet som skapte den. I «Glåmdalen» julenr. 1944.
Kanalfløtaren Oskar Velta, fødd i 1878.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Kirkejubileum på Vestmarka 1983

Trykket i Jul i Eidskog 1982. Skrevet av Bjørn Olav Andersen?
Publisert på Vestmarkaboka 19.01.2017.


Det er forarbeide i gang for 100 års kirkejubileum på Vestmarka 1983. Året før, altå 100 år siden i inneværende år, ble det nedlagt grunnstein til kirkebygget. Jul i Eidskog vil markere dette ved en utskrift vi har mottatt fra kirkevergen Svein Hjerpset, Vestmarka:

Det er i år 100 år siden grunnsteinen til Vestmarka kirke ble nedlagt av daværende ordfører Meldal Johnsen. I kirkens grunnmur ble det i den anledning innmurt en eske, og i denne eske disse opplysninger på pergament:

«Aar 1882 den 22de Juni indmuredes denne Æske i den nogle maaneder tidligere paabegyndte Grundmur til Opførelse af en Kirke i Vestmarken’s Annex til Eidskog.

Stedets Embeds-, Ombuds- og Bestillingsmænd paa den Tid vare:
Stiftamtmand i Hamar Stift og Amtmand i Hedmarkens Amt, Ludvig Kyhn K.St. O.O. Biskop over Hamar Stift, Halvor Olsen Folkestad K.St.O.O. Foged i Vinger og Odalens Fogderi, Peter Andreas Eidem. Sorenskriver i Vinger og Odalen, Jakob Rolsdorf Andersen. Distriktslæge i Solør og Odalen, Engelhart Marius Heiberg. Konstitueret Sogneprest i Eidskog, Stiftskapellan G. J. F. Dietrichson. Herredest Fattiglæge, Cand. med. S. Lange. Herredets Lensmand, Andreas Arnesen.

Eidskog Herredsstyrelse: Ordfører Meldal Johnsen, A. Grasmo, Hans Rambøl, Ole S. Reppeshus, alle Formænd, samt Suppleanter: Ole H. Løvnesset, Ole O. Tukun, Gunder Jøvigen, T. Aasmoen.

Repræsentanter: S. Kvam, S. Stangnæs, Landh. Berg, C. A. Slartmann, B. N. Nordfjeld, Hans O. Taugbøl, H. A. Rasta, Ludv. S. Rambøl, Th. A. Grønnemd, G. H. Holtet, Ole O. Ilag, Berger L. Ljøner.

Efter i flere Aar at være ført Forhandlinger om Opførelsen af en Kirke i Vestmarken, fattedes derom endelig Beslutning af Herredsstyrelsen 11-8-80, idet der hertil bevilgedes 19000 kroner. Og ved Kgl. Resol. af 9-8-81 blev afgivet Bestemmelse om

1)            Opførelse af en Kirke af Træ paa gaarden Rambøls Grunn,
2)            Anlæg sammesteds af Begravelsesplads, samt
3)            hvilke Gaarde der skulde udgjøre Sognet.

Medlemmene af Arbeidskommiteen vare: H. H. Rambøl, L. S. Rambøl, L. S. Stangnæs, T. A. Falstad, J. Aanerud, Meldal Johnsen. Som Formand fungerede L. S. Rambøl.

Effer Beslutning af 16-1-82 overdrages Kirkens Opførelse til Bygmester G. Johnsen for 19000 Kroner.

Det oprettede Annex har en Skyld af 191 Daler, 4 Ort, 1 Skilling, og en Folkemængde af 1400 Indvaanere.»


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Taubanen på Almenningen

Trykket i Jul i Eidskog 1982. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 19.01.2017.


I den korte skumringen, en av de fine sommernettene i år, gikk minnene etter en god arbeidsplass på Vestmarka gjennom mange, mange år, opp i flammer. Det var endestasjonen etter den gamle taubanen på Almenningen inne ved svenskegrensen som sendte flammer mot sommerhimmelen. De som så brannen på lang avstand, ottes for at det var et bebodt hus som brant, og at folk som sov kunne omkomme i flammene.

Så forfallen som den gamle trebygningen var, og farlig for barn som lekte der, syntes mange det var godt den ble borte. Men de eldre, de som hadde sitt levebrød der gjennom mange år, tenkte med vemod tilbake på årene da der var liv og virksomhet med folk og hester. Nå var alle spor etter virksomheten utslettet.

Vi har hørt at ingeniør Oskar Haneborg var den første som kom på tanken om en taubane. Han kom til Sundshagfors fra Aurskog rundt 1907 og, antagelig, i 1909 begynte han, sammen med eidskoginger, tresliperi og sagbruk ved Asksjøn hvor han bodde. Også et elektrisitetsverk ble bygget som skaffet strøm til sliperiet og til noen familier som hadde hus i nærheten.

Tremassen ble kjørt med hest og vogn til Skotterud st., to mil hver vei. Det ble lange dager for hest og lasskjører. Dessuten var det nok ingen «autostrada» de kjørte på med tremassen. I regnfulle perioder sank vognene ned i hjulsporene, og hestene slet vond. Men fortjenesten var bra etter den tids målestokk. Imidlertid ble det problemer for sliperiet på flere måter. Det gikk nedover og ble tilslutt slått konkurs. Men det lysnet igjen.

En driftig forretningsmann fra Drammen, godseier Johan Christensen, hadde en stor eiendom ved Filipstad i Sverige. Den solgte han og kjøpte konkursboet i 1912 for rundt en kvart million, en stor sum i de dager. Christensen slipte for en stor del tømmeret fra egne skoger, og han sysselsatte mange kjørere. En hel del ble også fløtet ned Buåa fra Fjellskogen der han hadde store skogstrekninger. Vi har hørt at det i Harstadsjøen lå store mengder tømmer iblant, før det ble ført videre gjennom Bitikselva, Klanderudtjernet, Norsjøen, Asksjøen og endte i Sundshagfors.

Christensens eneste sønn døde tidlig, men hans tre døtre overtok skogene her på Vestmarka, og er fremdeles eiere. To av dem er mellom 80 og 90 år. Den yngste som bare er 78, har nylig vært her til konferanse hos Håkon Sørli, familiens tidligere skogsfullmektig på Fjellskogen. Det er spreke damer for alderen!

Johan Christensen var en ivrig talsmann for sidespor av jernbanen fra Skotterud til Vestmarka, men det var lenge små utsikter til det. Imidlertid ble den 17. juli i 1913 en stor dag for dem som ivret for banen. Stortinget vedtok at banen skulle bygges, og den ble påbegynt i 1913, men ferdig først høsten 1914. Ikke alle var like begeistret. For mange som hadde tjent hardt tiltrengte penger på hestekjøring til Skotterud, ble det en tung dag, men de fleste syntes nok det var et stort fremskritt for Vestmarka å få denne banen. Den driftige Christensen gjorde samme høst alvor av planene sine om en taubane fra Sundshagfors til Almenningen på Vestmarka, en strekning på ca. 7 km. Han kjøpte grunn til soklene som skulle bære de store stativene for taubanen, og satte folk i gang med bygging.

Det var mange, særlig eldre, som ristet på hodet av dette vågsomme foretagende, men ingen ting kunne stoppe den foretagsomme Drammenseren. Banen hadde tilsammen 56 stativer, og høsten 1914 stod den ferdig, samtidig som den store, såkalte verdenskrigen begynte. Såvidt vi har hørt, fikk den ingen innvirkning på driften av taubanen.

Det var en stor dag for folk på begge sider av grensen da taubanen startet, og skuelystne møtte opp for å se første vogn med tremasseballer dra avgårde. Det hele gikk over forventning, og selv pessimistene måtte innrømme at det gikk «knirkefritt».

Å «aka» med taubane var selvsagt forbudt, men noen ganger, når tiden var knapp, ble fristelsen for stor. En kar fra Fjellskogen som gikk bort for noen år siden, hadde «bråttom» en efta og satte seg oppi. Dessverre stoppet banen for dagen, og der ble han sittende over Hangstad, 22 m over sjøen. Heldigvis endte det godt. Folk hørte omsider rop om hjelp og kom til unnsetning, men først etter et par timer. Det var få som tok den skyssen etter hendelsen.

Årene gikk og hele tiden var det arbeide på Almenningen og ved Sundshagfors. Men eieren begynte å merke alderen, og da hans eneste sønn døde, var det et hardt slag for den aldrende mannen som hadde skaffet levebrød til så mange. Han begynte å avvikle sine bedrifter i Norge og Sverige, og høsten 1939 solgte han det hele til Rotneroskonsernet. Det ble stille ved grensen.

Jul i Eidskog takker Håkon Sørli, Arvid Klanderud og Frank Klanderud for hjelp til å skrive dette. Og spesielt takker vi Lars Rambøl. Han har sine kilder fra Erling Johansen, Arvid Klanderud, Rolf Rambøl, Erik Krog, Adel på Bakkenøstet i Hangstad og J. Christensens datter, fru Bugge.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Fra Rambølsbrukets historie

Trykket i Jul i Eidskog 1981. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 18.01.2017.


Fra gammel tid var ei grend heldig som hadde ei elv og en foss som kunne skaffe drivkraft til en eller flere aktiviteter. Det var tilfelle ved Rambølfossen på Vestmarka. Fra før 1830 sto der ei gammel kvern ved fossen, og dit kom de fra Vestmarka og fra grender lenger unna og fikk malt kornet sitt, hvis de hadde noe å male. Det var slett ikke årvisst og otten for uår var tung å bære. Høsten 1826 f.eks. var været så dårlig at mye av kornet ikke ble berget før etter at snøen kom, så det mugnet. Året etter ble det misvekst på grunn av tørke, og så kom frosten og tok den vesle avlinga som var. For de fattigste, de som ikke hadde noe fra før, ble det atter barkebrødtider. Også barna måtte være med og flekke bark av ungfuru som ble felt, og mens de flekket la de seg ned og slikket sevje under barken. Det var de fattige og svoltne barnas «godter». Selve barken skar de opp i små biter før det ble malt og bakt til «kaku» sammen med litt mel når det fantes. Men så langt tilbake hadde de også sans for vitaminer, selv om ordet var ukjent, for de plukket nesle på forsommeren og kokte suppe eller tørket til senere bruk.

I bra somrer, når avlinga kom godt i hus og etter at kornet var tresket med slyull på låvene, var det trivelig på Rambølkverna. De som hadde hest kom kjørende og de fra husmannsplasser og små bruk fikk sitte på med hesteskyssen.

Rundt Harstasjøen og Klanderudtjernet bruke de båt. Men noen hadde bare en liten bylt på ryggen som var lett å bære. De ville helst komme etter skumringen.

Hestene tjoret de ved planker som var oppsatt til det bruk, og mens kverna malte med sin enstonige låt satt karene på «kvernkammaren» og delte nyheter med hverandre. Ellers var kirkebakken datidens avis, men dit var det langt for vestmarkingene selv om de brukte de gamle kirkestier.

Spikerbruket
Å tjene noen skillinger i rede penger var fåfengt å tenke på for mange, derfor var det store forventninger da brukspatron Daniel Vännerström fra Skillingsfors startet et spikerbruk ved Rambølfossen, så vidt en vet det første i Eidskog. Det var i 1833 han satte opp smie, jernbu, et tømret kolhus og låve av reisverk. Senere kom der også fjøs, stall, bryggerhus, stabbur og et hus for spikersmedene. I hovedhuset som ble reist, bodde bruksforvalter Forsberg og der var det så overlag fint kunne de berette som var så heldig å ha ærende dit.

Mølla ved Rambølsfossen. Foto: Th. Tjernsberg.
Mølla ved Rambølsfossen. Foto: Th. Tjernsberg.

Bruket hadde 3 spikerhammerer og en kniphammer, og både disse og belgen ved essen ble drevet av fossen. Men unge karer fra Vestmarka, med håp om å bli spikersmeder, ble skuffet. Til det trengtes fagfolk, da yrket hadde gått i arv fra far til sønn i generasjoner, og det var en kunst å bli en god spikersmed. I Sverige hadde de lange tradisjoner, og derfor kom smedene til Rambølbruket. Men fortjeneste ble det fra bruket likevel, bl.a. ved kjøring. Alt jern ble hentet fra Skillingsfors, og spikerkassene som skulle til Christiania kjørtes over Aurskog og Blaker, så det var lange avstander. Smågutter sorterte spiker og la de i kasser, og det var nok tungt for andre barn å se at noen tjente litt og de aldri i sitt liv hadde eid en skilling.

Spikerbruket var av stor betydning for grenda, og da det ryktes i 1867 at Hans Olsson fra Boda-Edet, som var den siste eier, så seg nødt til å avvikle fordi det ikke lønte seg, ble det en stor skuffelse. Utgiftene med lange transporter av jern og spiker ble for store, så han rev bruksbygningen og satte opp ei rammesag på tomten.

Brukets siste eier, Birger Rambøl. Foto: Th. Tjernsberg.
Brukets siste eier, Birger Rambøl. Foto: Th. Tjernsberg.

Og Rambølfossens historie fortsatte. Saga kom i drift og den gamle kverna sang sin enstonige melodi. Men en månemørk kveld med sterk vind, rundt 1887, var ulykka ute. Folk så en svær lysning mot himmeIen. Mølla sto i brann og var ikke til å redde. En søndag i høst fortalte Oskar Vestgar’n Rambøl oss om brannen, som han var øyenvitne til, og tross sine vel 1()() år husker han godt hendelsen. Han var liten da, men noen år senere, 15 år gammel, begynte han som assistent hos selveste møllesjefen Oskar Wilhelm Kindberg fra Hangstad i Värmland. Og det var «hårda bud» for en femtenåring. På «kvernkammaren» var det uråd å få en blund. Det sto opp til 15 hester utenfor og karene gikk til og fra mens de ventet på mjølet. Helt fra Austmarka kom de for Rambølkverna hadde så godt ord på seg. I blant, fortalte Oskar, var han så trøtt at han stupte på golvet og sovnet. Og fra lørdag kveld til grytidig mandag sov han i ett, som regel. Etter fem år sa han opp, han syntes vel han hadde vært våken nok.

Vi har spurt eldre folk om det under siste krig var mulig å få malt mer på kverna enn den tilmålte kvote. Vanskelig var det, men Birger Bruket, som han ble kalt, forsøkte å hjelpe så godt han kunne, for han var en snill mann som forsto når det var nød, der det var mange å mette. De som hadde gamle handkverner malte hvete på dem og tok ofte med skallet for å drøye melet. Det var hard kost og ble kalt Hitlerstomp.

Birger var den siste som drev mølla. Saga ble nedlagt i 1954 og i 1955 gikk møllestenene rundt for siste gang. Det ble stille ved Rambølfossen.

Etterskrift
Den 14. september i 1881 kom kona til Hans Olsen med sønnen August, 18 uker gammel, flyttende til Vestmarka fra Jernskog i Värmland der de eide en gard, fortalte Arnold Rambøl. Senere fikk de sønnen Brynte, og etterkommerne etter disse to er det som driver de to Bruksgardene. «Kvernkammaren» har A. Rambøl tatt godt vare på, til minne om en av sine forfedre som bygget den, og familien bruker den til hytte. Men heller ikke mølleren Kindberg vil bli glemt, for i en av tømmerveggene har han grovskåret navnet sitt. Det står der som et ettermæle etter en fagmann som sto på sin post døgnet rundt når det krevdes.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

En stor seier for Hans Børli

Trykket i Jul i Eidskog 1980. Skrevet av Juel Stubberud.
Publisert på Vestmarkaboka 16.01.2017.


Hans Børli har etter hvert markert seg som Eidskogs fremste ambassadør. Han er den eidskoging som er best kjent av mennesker utenfor kommunens grenser.

«Jul i Eidskog» har vært flinke til å bringe stoff om sin dikter, og Hans sjøl har aldri vært uvillig med egne bidrag. Slik også i år.

Forrige års julenummer brakte en bred omtale av Børli, og det var vel ikke egentlig meningen å komme tilbake med ytterligere stoff om ham foreløpig. Da det likevel skjer skyldes det først og fremst at det er andre forhold som bestemmer hva som skal skrives eller ikke enn det som på forhånd er tenkt. Det har skjedd så store begivenheter i det siste at det ikke kan unnlates å bli skrevet om. Særlig har det betydning for alle som er interessert i og notere seg det Børli produserer, eller det som blir skrevet om ham.

Den store begivenheten er at Hans Børli like før jul i år kom ut på svensk bokmarked i en oversettelse som heter: «Fågel, hjärta och yxa». Oversetter er en svensk lyriker ved navn Christer Eriksson, og forlaget er det store og velkjente firmaet Rabén och Sjögren.

Mange vil si at det er borti veggene å oversette norsk lyrikk til svensk, men om vi liker det eller ikke så er det en nødvendighet for at diktene skal bli lest.

Den store sensasjonen ligger ikke utelukkende i den svenske oversettelsen, men at Børli er den andre norske lyrikeren som i (ICC hele er blitt oversatt i den kjente <<Dikt i Norden». En serie HOtii støtte av Nordisk Ministerråd. Rolf Jakobsen har tidligere æren av å bli utgitt i samme serie som første nordmann.

Det største tross alt er å bli internasjonal. Hvor mange av våre norske lyrikere blir det? Selvfølgelig har han fått oversatt dikt både Cil svensk og en rekke andre språk verden over tidligere, men da har det dreid seg om noen enkelte dikt i tidsskrifter eller andre trykksaker. Nå er det blitt en hel bok, og med presentasjon av forfatteren. Som eidskoginger og sambygdinger gratulerer vi, og overser de mindre feil og unøyaktigheter vi støter på under veis.

Det har skjedd mye også ellers omkring Børli det siste året. Flere bøker og trykksaker er utkommet hvor han er involvert. Bl.a. registret over hans dikt som er helt uunnværlig for alle som studerer eller leter etter et bestemt dikt av han. Dette er utarbeidet av bibliotekskolestudenten Ingunn Stokstad, og er en fyldig og fin A4 stensiltrykksak. Heter: «Hans Børli – Bibliografi og register».

Tidligere i år kom det ut ei bok på Tiden Norsk Forlag som heter: <<Arbeideren og diktningen», hvor Børli er bidragsyter. «Vinduet» har brakt en kolleksjon dikt som ikke tidligere er nevnt, redigert av Knut Falbakken.

På forhøsten kom det en fin bok av Arvid Møller med akvareller av Kåre Tveter med tittelen «Vinterskog». Også her er Børli sterkt i bildet, da stoffet bygger på flere av hans dikt. Det er forresten mer fra Eidskog.i denne boken, som først og fremst er ei sjelden bok, og det er ei sjelden vakker bok. Utgitt på Stenersens Forlag.

Det svenske tidsskriftet «Lyrikvännen» nr. 4 1980, har en 5 siders presentasjon av Børli hvor boken omtales. Diktene er her i oversettelse.

Tidsskriftet «Arbeideren» i Askim har hatt flere ting av Børli i løpet av året. I nr. 4 tre dikt.

«Årbok for Glåmdalen 1980» har en større Børli-artikkel. Flere aviser har i løpet av året hatt artikler og omtaler. To ukeblader også, hvor <<Alle Menn» var først ute, fulgt av «Hjemmet».

NRK har sendt flere program i forskjellige sammenheng og på div. kanaler og programserier.

Flere nye dikt er født og rusler omkring. Noen gjennom «Glåmdalen».

Ellers vet vi at Hans arbeider på en ny diktsamling. Forhåpentlig kommer den til neste jul. I alle fall er tittelen bestemt: «Dagen er et brev».

Avisene har også brakt nyheten om at den gode Hans arbeider med et selvbiografisk verk i prosaform. «Med øks og lyre» har han tenkt å kalle den. Og har han sagt at den skal komme så er det nok sant, men ellers har jeg ventet så lenge på et nytt prosaverk at jeg har nesten sluttet å tro at det kommer. Nå skrues forventningene opp igjen.

Juleplate i serie utgitt av Skotterud skolekorps.
Juleplate i serie utgitt av Skotterud skolekorps.

Noe annet gledelig er det at hans tonesatte dikt stadig er å høre i div. radioprogrammer. Til og med fra Sveriges Radio. Nye dikt blir stadig tonsatt.

Eidskogingene er flinke. Forrige år ble Eidskog-sangen utgitt i spesiell trykk med tegninger av Arne Martinsen. I år er det Skotterud skolekorps som gir ut en porselenstallerken med bilde og vers av Hans Børli, etter foto av Thorbjørn Tjernsberg.

Vi ønsker Hans all lykke i videre arbeid.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Altertavla i Vestmarka kirke

Trykket i Jul i Eidskog 1980. Publisert på Vestmarkaboka 14.01.2017.
Dette er et utklipp fra en lengre artikkel med tittel:
«AMUND HESBØL – pedagog og kunstner». 


Amund Hesbøl etterlater seg flere kunstneriske arbeider i hjembygda. Han var særs glad i naturen, og malte mange landskap. Videre har han laget Matrand skoles vakre fane. Han har også malt portrettene av bygdas eldste prester. De henger nå i kirkestua på Matrand. Og framfor alt: Den sjeldne altertavla i Vestmarka kirke er Amunds verk. Denne ble avduket i forbindelse med kirkas 50-års-jubileum i 1933, og i den anledning skrev «lndlandsposten» følgende:

«- Med avsløringen av den nye altertavle i Vestmarka kirke under 50 års festligheten igår har Eidskog fått sin første debuterende kunstner, idet altertavlen er malt av en ungdom i bygden, lærer Amund Hesbøl. Et tegn på at Eidskog er i kulturell oppdrift.

Altertavla i Vestmarka kirke
Altertavla i Vestmarka kirke

Altertavlen er så vellykket, at den fortjener særskilt omtale.

Et alterparti er alltid vanskelig å utsmykke; et alter betyr et ophøiet sted og er det mest sentrale i kirken som Guds hus. – Her i landet er det særlig i eldre tid mange vakre større og mindre altertavler utført av hjemlige kunstnere. Vanskeligheten er å skape den rette religiøse stemning. Dette er lyktes i Vestmarka kirkes altertavle, en verdifull nyervervelse til jubileet der var tidligere et kors.

Idéen til altertavlen er helt original, kunstnerens egen. Riksantikvaren, dr. Harry Fett, har uttalt at idéen i utkastet, som blev forelagt ham, var svært god. Det er ikke det vanlige motiv, som for eksempel nadverdinnstiftelsen. Flere kjente kunstnere i Oslo, som maleren Charles Strøm og overlærerne Olaf Willums og Eivind Nielsen ved den kongelige tegneskole, har også sett utkastet og uttalt sig fordelaktig.»


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Misjonsarbeide gjennom 100 år

Trykket i Jul i Eidskog 1980. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 14.01.2017.


Adolph Tidemands kjente maleri Haugianere viser en flokk alvorlige kvinner og menn i en mørk bondestue, samlet til oppbyggelig sammenkomst, som det hette på den tid. At de samles i stuene kom vel delvis av at deres forbilde, Hans Nielsen Hauge, hadde sittet i fengsel for sin forkynnelse og for overtredelse av den såkalte Konventikel-plakaten som «forbød Lægmand at holde Gudelige forsamlinger uden sogneprestens tilladelse». Og lenge etter Hauges død i 1824, var mange engstelig for å samles åpenlyst til kristelige møter. De hadde heller ikke noe valg, for først senere kom det opp bedehus omkring i grendene. Og nå skal vi fortelle litt om Vestmarka bedehus og om forhistorien til huset som i år har 70 års jubileum, men det ville bli vanskelig uten hjelp av en litt protokoll som mellom sine slitte permer og gulnede blad kan fortelle ettertiden et stykke misjonshistorie.

Lørdag den 27. aug. i 1927, en sensommerdag med sol over liene som speilte seg i Svendbytjernet, var det folksomt på stiene innover mot Helgesjøen. Noen rodde over Harstadsjøen og andre kom skogleies. Og alle stevnet mot Svendby. Det var Vestmarka misjonsforening som ville markere at det var ca. 50 år siden foreningen ble stiftet. Nøyaktig dato for stiftelsen er usikker, men en vet at allerede først i 60-årene (1860-årene red. anm.) var det foreningsvirksomhet. Det som ble innsamlet da «sendtes til Fosterlandsstiftelsen i Sverige» hvorfra igjen modtages det af B. Fjeldstedts udgivne gode blad «Pietisten». I begynnelsen av 1870-årene ble innsamlede penger mest brukt til indremisjonsarbeide, og i 1877 kom en fast arbeidende kvinneforening i gang. Først hadde en felles kasse med hovedsognet, men skilte seg ut i 1886. Den 21. sept. 1890 ble det holdt møte, og vi leser:

Statuter for Vestmarkens Missionsforening. P1. Foreningens formål er at virke for Guds Riges fremme som søges ved A. at holde opbyggelige sammenkomster. B. at samle bidrag til Ydre og indre mission. P.2. Foreningens medlemmer vælger i sin midte en Casserer og en Bestyrelse bestående af 5 medlemmer der har at vælge en ordfører under Bestyrelsens Personali. I P.9. leser vi: Bestyrelsen har at deltage i Kvindeforeningernes Møder og at støtte disse med opbyggelig læsning og åndelige samtaler så unyttige og lettsindige Talemåder såvidt mulig kunde forebygges. Til «bestyrelse» ble samme dag valgt O. T. Rosenlund, O. Johannesen, H. H. Rambøl, L. L. Svendbye, A. O. Ruud og O. Svarthaugen. Det ble bestemt at «Kollekt til enkelte personer eller foreninger udenom foreningen bør modarbeides». Hittil er det Lars L. Svendbye som har ført protokollen med en nydelig håndskrift som en ikke ser maken til i våre dager.

Foreningen arbeidet trutt og jevnt og holdt kvartalsmøter med innsamling, vi ser f.eks. at ved ofring 14. mai 1893 kom det inn kr. 3,14. Og om noen av oss føler trang til å smile ved dette beløpet, er det best vi ikke gjør det. Kanskje ble det en matbit mindre på et par sultne barn fordi foreldrene så gjerne ville gi en tiøre til misjonen. Før dette årstall, i 1887, gikk det rundt lister hvor en kunne tegne et beløp som ble innkrevd senere. Av de 34 som tegnet seg var det fire som ga en hel krone, ellers var det 50 – 40 og 25 øre. Og dette minste beløpet var det mange som ikke klarte å skaffe, og navnet ble strøket. Dette forteller ettertiden en hel del fra de fattiges saga. Noen av etternavna sier oss at de som ville gi 25 øre var husmenn, og en undres på hvor mange ører de hadde mellom hendene i årets løp, for ikke å snakke om kroner. Kanskje gikk de hjem fra skogen i mørke vinterkvelder etter dagens slit, sultne og dårlig kledt gikk de under stjernene og grublet over hvor de skulle skaffe denne 25øringen fra. Selv om de var fattige var det sårt å få en strek over navnet sitt.

Allerede ved årsskiftet var interessen for eget hus stor i foreningen, og 4. september 1908 bestemte styret at en komité skulle undersøke etter et eldre, rimelig hus til formålet. Tomt ble gitt av Elise og Lars Rambøl og skulle hete «Gaven». Det ble nybygg, og en liste til inntekt for huset ble startet der en ber at «enhver der har interesse for sagen at tegne bidrag i form af penger, materialer eller arbeide». Og på listen finner en navnetrekkene til mange trofaste slitere som forlengst er gått bort. Av bidragene nevner vi bl.a. 2 kjøredage, 1 favn tagstikker, 6 styker tømmer 1 tylft tørgran, og et sted leser vi om en som skrev på listen både en pengesum «og ditto samme mand 2 tylft tømmer». Om ikke skrivemåten og skriften var så fullkommen må en huske på at i allefall de eldste hadde gått noen uker omgangsskole. Det var deres utdannelse, så de fikk ikke høve til å bli «skoletrette». Bedehuset skulle ha en lengde på 22 alen og en bredde fra 12-14 alen, og den 6. januar i 1909 ble det på årsmøtet opplyst at muren var ferdig og at der var innsamlet 676 kroner til startkapital, så det var klart til å sette igang med bygging.

Vestmarka bedehus sett fra den nye innkjørsel 1980
Vestmarka bedehus sett fra den nye innkjørsel 1980

Om den forteller Oskar Rambøl, Vestgarn som snart fyller 100 år, men husker alt, at det var Ludvig Nybakk som tømret opp bygget og Oskar og broren Josefus la stikketak. Ellers møtte mange opp på dømning. Det var nok ingen storslagen bygning som ruvet i landskapet. Upanelt og grått sto de på bakkekanten, men gleden var stor over eget bedehus, og så fikk det settes i stand etter hvert. En søndag etter, i januar 1910, var det folksomt på Vestmarkas veier og stier, for da var det fest på bedehuset. Langveis fra kjørte de med hest og sluffe så bjelleklangen hørtes langt av lei den stjerneklare kvelden. Vi kan trygt gå ut ifra at det var M. Nilsen, eller gamle-Nilsen som han kaltes senere, som ledet festen, for han var misjonsforeningsformann fra 1892 til 1926. Det var sang og taler, og til kaffen ble det servert julekake. Fra Skillingmark kom det ungdommer som sang og spilte gitar, og vi tror at alle hygget seg. Kjøkken og kammers ble leiet ut til «en stille kvinde mot renhold og opildning». Ved måtte hun skaffe seg selv «og var foreningen uvedkommen». Da det ble elektrisk lys fikk hun bruke det, «dog ikke strøm til strygejern». I 1927 ble det råd til å legge tegltak, rundt 1929 ble det panelt utvendig og i 1935, i anledning 25 års jubileet, ble huset malt utvendig og innvendig mot en timelønn på 65 øre.

Nå står bedehuset der i god stand, og i sommer er ny vei med romslig parkeringsplass tatt i bruk. Av aktiviteter som foregår på bedehuset kan nevnes at søndagsskolen har møter der. Vestmarkas barnekor øver der, og hver høst holder Østre og Vestre kvinneforeninger for Det Norske Misjonsselskap misjonsauksjon som er svært populær. Menighetsrådet har de siste par år hatt der en såkalt Hyggetreff for eldre og yngre med andakt, sang, musikk, opplesning og kaffe. Og ikke minst hyggelig prat.

Det er så mange som burde nevnes, trofaste kvinner og menn som har arbeidet for misjonens sak. Men det er vanskelig å nevne navn. Noen kunne bli glemt, andre virket i det stille. Så dette blir bare et lite streiftog gjennom misjonens historie i en grend ved svenskegrensen.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

«Elektrisk lys paa Vestmarken ….»

Trykket i Jul i Eidskog 1980. Skrevet av Sverre Eier.
Publisert på Vestmarkaboka 13.01.2017.


Trolig vil svært få eidskoginger huske at det i år er 60 år siden elektrisitetens «under» nådde Vestmarka. Den 11. mars 1920 kunne en lese følgende artikkel i «Hedemnarkens Amtstidende»:

«- Igaar tændtes det elektriske lys paa Vestmarken for første gang, og det var rent festlig at færdes derborte og se det vakre hvite lys i omtrent alle ruter. Der er intallert ca. 450 lamper, og prisen er meget rimelig, nemlig 4 kroner pr. aar for en 16-lys metaltraadlampe, — den samme pris som man har her i Kongsvinger nu, men som maa forhØies med sikkert 50 pct., naar den nye forsyning fra Vinger kommer til.

Vestmarken faar sit lys fra Skillingsfors, som ligger ca. 1 mil inde i Sverige, og kraftstationen eies av frøken Aurora Haneborg i Urskog. Arbeidet med kraftoverføringer og installationer begyndte i mai ifjor, og igaar var det færdig, saa lyset kunde sættes paa. Der var stor tilfredshet med det nye lys.»


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.