En nyttårskveld jeg aldri glemmer

Trykket i Jul i Vestmarka 1970. Trykket på nytt i Jul på Eidskogen 1976.
Skrevet av Lolla Øiseth.
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016.


Tidlig om morgenen nyttårsaften drog jeg som norsk flyktning i Sverige med min 2-årige datter ut fra Kjesæter slott, som var norsk mottagersentral i Sverige under krigen. I kveldingen var vi fremme i Arvika. Det var ufyselig vær, det regnet og blåste. Trist var jeg også til sinns. Min mann hadde reist til Stockholm før jul, og jeg hadde ingen anelse m hvor han var nå. Kanskje i Norge! – – Vi fant bussen som skulle føre oss til Norra Tjøle. Jeg hadde fått spesiell tillatelse til å være hos en kusine der i 14 dager. Det var i alminnelighet ikke tillatt for norske flyktninger å oppholde seg så nær grensen. Vi var slitne etter den lange reisen, og så ble Vesla bilsyk. Jeg ble opprådd, men en mannlig medpassasjer gav meg et kjempedigert, blendende hvitt lommetørkle. Det rninnet lite om den hvitvasken vi var vant til. Det var bare å takke og ta imot. Bussen stoppet ved ei bru, og sjåføren hjalp meg ut. Jeg skulle over brua, og så skulle jeg banke på hos en kjøpmann, – – så jeg kunne få ringt etter bil, det var enda en 2–3 km igjen. Brua var lang, jeg hadde Vesla på armen, en stor koffert i den andre og ryggsekk på ryggen. Jeg så lyset, men det var drøyt å komme dit. Endelig var jeg fremme, et muntert «stig på» varmet meg, og jeg dumpet inn.

– – Men her var jo fest! Å ja, det var jo nyttårskvelden, det hadde jeg glemt. Et ektepar, ei småjente og en gammel dame som jeg forsto var gjest, satt benket rundt et festlig dekket bord. Midt på bordet en stor kokt skinke, fint pyntet. Jeg stammet frem en unnskyldning, og spurte om de kunne skaffe meg en drosje, jeg nevnte min kusines navn. Men de hadde hørt at min kusine hadde reist til sin søster i Skillingmark. Gjennom telefon fikk de sin mistanke bekreftet, og mitt brev, som

jeg hadde meldt min ankomst i, lå også på sentralen.

Der satt jeg, tankene kom og gikk. Bil til Arvika? Hotell? Ja, hva annet kunne jeg gjøre ?

Fruen arbeidet ved bordet, rolig, tok av brukt servise, satte på rent, så naturlig, selvfølgelig. Ingen diskusjon med mannen, saken var avgjort. Så er det som hun sanser seg, snur seg mot meg med et smil, og så kommer Ordene: «Ja fruen stannar här, det är klart». Jeg ble overveldet, målløs, tårene sprengte på, det var bare så vidt jeg klarte å holde dem tilbake. Vi fikk sette oss til bords og spiste oss gode og mette. Og vi fikk vasket og stelt oss og til slutt en god, ren seng i selve stua. De hadde jo ikke så god plass, hadde butikk i samme bygning. Mcn der det er hjerterom er det som kjent også husrom. Vi var der i to dager og hadde det deilig. Ikke snakk om betaling da min kusine hentet meg.

For fire år siden var vi der og hilste på dem. Det var en «drømmedag»! Og jeg tenkte da vi reiste derfra at denne svenske familie ved Skasås bron i Norra Tjøle handlet i sannhet etter Mesterens ord:

Jeg var fremmed og I tok imot meg.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.