Trykket i Jul på Eidskogen 1972. Skrevet av Knut Einar Rugsland
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016
Der to fylker og tre bygder møtes har det trauste søskenparet Julia og Lars Mathisbråten levd tett opp til den levende natur. -Her er de omgitt av noen av de fuglene Lars har stoppet ut, og noen av de premier han har vunnet ved skarpskyting.
Vel 2 mil inn på skogen, ved bunnen av Børen sjø, blinker det i vindusruter i husklyngen på gulnende grasvoller. Det er sist i november, og vestsola flammer over glidende åsdrag.Her hvor to fylker, Hedmark og Akershus, og tre kommuner: Nes, Odalen og Eidskog møtes, her har mennesket ryddet seg grunn og hustufter i århundrer.
I dag vil vi møte to av disse: Julia og Lars Mathisbråten. De er søsken, hun 86 år og broren 84. For noen år siden var her flere; Lars kan aldri glemme sin bror Peder. «Men tia hass var itte lengre. Je ber tel Gud hør kveld at vi må møtes igjen i himmelen.>
De har tid til himmeltale også disse sliterne, som har fått kjenne kampen for tilværelsen.
Julia har ikke så lett for å springe fort lenger, men i tanken er hun klar, og verre er ikke beina enn at de bærer ned til naboens 50-årsdag. Lars sykler eller går fremdeles til Vestmarka og/ eller Skotterud og tilbake igjen. En tur på tilsammen 6 mil. Denne høsten skjøt han en stor elgokse. Hele 213 elger har han vært med på å felle. Foruten å skyte elg uten å bruke briller, leser han også tydelig uten hjelpeglass, men hørselen er nesten borte.
– Den knekte dom under forhør på Kongsvinger i krigens tid. Dom slo med batonger i hue mitt. Balansenerven kom også i ulage. En blir så ensom når hørselen svikter.
Hadde det ikke vært for Julia og ungfolket, en nevø og kona og ei deilig lita tulle, og de få naboene, ville Lars vært helt alene mellom mennesker her inne i de store skoger.
Men så tar han seg ut for å se livet utenfor den vesle grenda. Gjennom årene har mange fått greie på Lars. Han er så umåtelig flink til å stoppe ut og preparere dyr.. Over hele landet er de sendt, de utstoppede fugler og dyr. I dag kom akkurat noen borte fra Årnes med en villmink, et fælt rovdyr. – Ellers er det lite utstopping, nesten ikke vilt igjen. Men je teljer på noen smørbutter.
Og han maler dem også, med de herligste roser. Knivene hans Lars er så forseggjorte, at lykkelig er den som får bære et slikt redskap.
– Har du tall på alt du har gjort av utstopping?
Han blir ivrig og forteller at helt fra skoledagene da en fetter lærte han kunsten, har han holdt på. Mer enn 160 elghoder og tusentalls fugler er det i hvert fall blitt.
– Men nå hogger dom skogene reine for vilt. De store hogstfeltene rensker alldeles. Sprøyting og unaturlig nedbryting tar resten. – Og så kommer de grådige villdyr. Ikke bjørn og ulv og mår. De dreper byttet og eter det opp, men disse blodtørstige ilderne, eller villminkene, dreper og dreper og suger bare blodet. Den gang naturen og mennesket sammen regulerte, gikk det bra. Jeg husker far ba så tynt: «Spar noen råtastubber til småfuglene!» – Alt skulle jevnes. Barken blir heller ikke i skogen mer, og det blåser goldt over de vide flatehugster.
– Men der plantes, Lars. – Tja, dom sa der skulle bli skog att om 25 år. Hva er det? Bare noen krufser . . .
Han vet en del om tømmerdrift, Lars Mathisbråten. Hele sitt liv har skogen vært hans virke både på hogst og i sagbruk. En tid var han sagmester i Sundsvall i Sverige. Men meste av tiden har han vært en tro tjener for A/S Stangeskovene, om hvem han sier: – De har vært en god arbeidsgiver å tjene.
Særlig liker Lars å snakke om major Anker og alle de trivelige jaktturene, ikke så mye for viltet, men all hyggen som fulgte med.
I løpet av samtalen kommer det fram at Lars hadde hug til skolegang, men inne på skogen fikk de ikke mer enn 9 uker skole hvert år i fem år. Han var kommet helt til opptagelsesprøvens siste avsnitt på underoffiserskolen, brøkregning.
— Det hadde vi aldri lært. Senere lærte han brøk, men da kom andre ting i veien.
Bitter er han ikke, men husker med vemod da alle sparepengene rauk da banken gikk over ende, selv om de fikk forsikring om det motsatte. – Vi hadde spart møysommelig ører og kroner gjennom mange år, for å hjelpe mor og far da de ble gamle. – Ja, er det noe som er typisk for disse folka, så er det hjelpsomhet og vennskap og samhold.
Under krigen hjalp Lars flyktninger, men ikke alle kunne passe munnen. Lars ble tatt, men sa intet, selv ikke forhørene knekte ham; imidlertid fikk forfølgerne tak i mer løsmunnede. Det ble Grini i mange og lange måneder. Julaften på Grini kan Lars fortelle om: – Julaften fikk vi ekstraforpleining: hirsegrøt. Det var godt! Og så stjal vi oss til å sjunge glade jul og lese det gode budskap. Vanligvis var det tynn kålsuppe, 4 stk. brød og en bitteliten smørklatt hele dagsrasjonen besto av. Stundom hendte det vi fikk organisert noe bytting ettersom vi hadde arbeid til. En potet eller en tomat eller kanskje litt tobakk.
– Folk var hjelpsomme på Grini. Etter en tid kom jeg over på treskjærerverkstedet, holdt på med en bolle et helt år, humrer han, men lærte mye fint håndverk. Det hendte nok jeg stakk bort mang en gjenstand, og at de var nydelige, fikk vi bekreftet.
– Du kunne ha sluppet over til Sverige før du ble arrestert, Lars?
– Ja, men hva med de heime? Bror og søster, mor og far?
Nei, når en har talt med denne hederskaren, forstår en at han ikke ville etterlate noen av vennene sine i vanskeligheter.
– Mor døde mens jeg var borte, men de andre fikk jeg feire fred sammen med på Mathisbråten. Far gråt den kvelden jeg kom heimatt. Det er pent i kveld, men den maikvelden i 1945 var nok den fineste og mai’este av alle vårkvelder.
Julia minner oss om at det stunder til helg.
-Før i verda var der ikke veg til grenda vår på skogen, men da var hele folket på kirkevei 1. juledag til Vestmarka. Sommerstid hente det til og med at vi tok oss over skogen til hovedkirken i Matrand.
Julia og Lars gikk til konfirmasjonsforberedelse i all slags føre da presten var på Vestmarka, dørgende våte kunne de være, men det var ei rik tid, og fram slapp vi for presten. – Og dugande folk ble det av dem.
Lars har akkurat vist interesserte den gamle og nesten gjengrodde kirkevei.
Folket her oppe er oppvokst under Herrens tukt og formaning. De har slitt og kjempet i krig og fred. Så lever de også i håpet om at en gang skal Herren selv tørre av hver tåre på deres øyne, – om vi bare tek i mot ham, kommer det trygt fra den høyreiste adelsmann i skogen.
-Det er fredfullt i Mathisbårten, men vi skulle så gjerne hatt telefon, sier Julia i det vi sier forvell og ønsker god jul. -Om noe skulle komme på, legger hun til.
-Og i det dette skrives, får vi greie på at Julia er kommet på sykehus. Må Gud velsigne dere der oppe i skogen.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.