Sagn om den gamle kirke

Trykket i Jul på Eidskogen 1976. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 21.11.2016.


kirke-bilde«Kom til den hvitmalte kirke, kom til Guds fredfylte hus», står det i en gammel sang og i snart hundrede år har klokkene i Vestmarka kirke ringt dette budskap ut over grensebygda i glede og i sorg. Men sagnet sier at vår kirke ikke er den første her i grenda. Der skal ha stått en kirke, eller kanskje helst et lite pilgrimskapell, på Øgars-haugen i farne tider. Navnet Rambøl, etter gammel svensk skrivemåte Ramnbol, kan tyde på at kirkegård har ligget her.

Etter gammel folketro var, som kjent, ramnen dødens fugl. Fra slekt til slekt, fram gjennom tidene har sagaen om dette Gudshus blitt fortalt, men har vi noe konkret å fare med? Det heter at den ble revet og flyttet til Djupsundet, som stedet ifølge 96 år gamle Oskar Rambøl, alltid er blitt kalt på Vestmarka. Sikkert skal det være at der i all fall har stått en liten kirkebygning. En bauta med inskripsjon forteller om det og en mørk novemberdag sto vi på haugen hvor Skillingmarks innbyggere gikk til messe i gammel tid. Tåka lå tett over den vakre Asksjøen og der var trolsk stemning over landskapet. Så helt forskjellige fra de ganger vi har vært der i strålende sommersol.

På bautaen står innrisset:
-Bauta oppsatt 1898.
-På denne plass sto Skillingsmarks kyrka 1350—1698. Herrens ord förbliver evindeligen ps. 193.

Til Skillingsmarks hundreårs jubileum 1789 skrev soknets prest, Gustaf Noreen, at soknets første kirke ble bygd opp for 400 år siden på Klefvene udde, mitt emot Sundsagen gård ved Asksjøn. I en dagbok, skreven av Skillingmarks første uteksaminerte lærer og klokker, Olof Andersson i Bøn, står det bl.a.: I år 1832 var han med sin far og så den gamle kirketomt på Sundsudden der kirken har stått til 1689. Før hadde Skillingsmarks innbyggere en gemensam kyrka på Haugerudmon (Rambølsmon) den skal haffva varit byggd år 1122. Olof Andersson har i et brev fra 1900 skrevet: Får jag hermed upplysa vad jag med säkerhet vet om den gamle kyrketomt på Rambølsmon. I 1831 var min far kyrkovärd her i Skillingmark og hade då ur kyrkobiblioteket hemtagit en liten bok som innehøll historisk berettelse om Skillingmark och dets kyrkor. Der sto bl.a. at De førut haft sin kyrka på Sundsudden, at den varit liten samt at førut hade de sin kyrka på Haugerudsmon. At den stått der til 1350 da Den sorte pest eller Digerdøden herjade Norge och Sverige. Videre forteller Olof Andersson at han i 1840 var på Rambøl og besåg den kamle kirketomten samt målde stenleggingen, den var da 12 alner lang og 8 alner bred. Det kan synes merkelig, skriver Arvid Ernvik i en artikkel i Värmlandstidningen, at de avsides skogsbygder i Vestra Värmland ble kristnet først og han mener forklaringen ligger i at der gikk den urgamle veg fram som utgjorde den viktigste forbindelse mellom Svealandskapet og Värmland.

MUNKEN TORGEIR FRA ÅBOGEN
Vi tar videre spredte sitat fra samme artikkel: Vestvärmlands egentlige apostel torde varit munken Torgeir eller Thorgeir. Den historisk tilforlitliga Håkon Håkonsons saga inneholder uppgiften at vid Strand hviler en hellig mand vid navn Thorgeir. Om Eda kyrka uppges at den år 1054 blifvit uppbygd på Hammars egor af en norsk munk från Åbogen i Eidskoug.

kirke-bilde2Øver huvud er det merkverdigt at så presisa årtal angivas rørande dessa utmed Edskogsleden belägna kyrkor. Jag skulle även vilja ifrgasetta om denna norske munk från Åbogen var identisk med Torgeir. Det er ju klart at om Torger var den første missionær som predikade den nya Iäran i vestra Värmland, måste tilkomsten av de første kyrkorna der beraktas såsom en føljd av hans verksamhet. I det norska Eidskog, nærmare bestemt vid Midskog, straks søder, finns år 1225 dels en kyrka, dels et herberge vari Håkons soldater togo inn vid ferden över Edskogen. Måhenda hade den nemnda munken også sin tjenest vid denne och någon närbelägen kyrka, kanskje den som lå på Rambølsmon. Intresant er det at Torger fra Åbogen antagelig har levt, og virket for kristendommens innførelse både på norsk side av grensen og i Värmland. At han satte dype spor etter seg forstår en bl.a. av at da kong Håkon Håkonsen i januar 1225 dro gjennom Värmland besøkte han Torgers grav. At han ikke alltid var like velkommen med sin nye lære går fram av sagaens beretning om at «En helig mann vid navn Torger hadde sleges ihel av Värmlenningar vid Strand och begravet der.

UTGRAVNINGER PÅ ØGARSHAUGEN
Etter initiativ fra Vestmarka menighetsråd ble det i fjor vår foretatt undersøkelser på Rambølshaugen etter spor som kunne tyde på at det der har stått et kirkebygg i gammel tid. Og Jul på Eidskogen har fått lov å ta med noen sitat fra denne innberetning. Undersøkelsen ble foretatt 13 mai 1976 av riksantikvarens medarbeidere, arkitekt Håkon Christie, arkitekt Jørgen Jensenius, sammen med kallskap. Knut Einar Rugsland, grunneieren Henrik H. Rambøl og hans nevø, geologen Tormod Sæther.

Vi siterer: På Rambøl i Vestmarka ligger en haug som kalles Øgarshaugen hvor det er tufter etter byggverk. Det heter seg at det har stått en kirke her, men den er ikke omtalt hverken i middelalderdiplomer eller kirkefortegnelser. Øgarshaugen er en langstrakt høyde som strekker seg midt etter den lave dalsenkningen fra Vestmarka mot syd inn mot svenskegrensen som går ca. 2,5 km lenger syd. På haugens høyeste punkt er der spor etter byggevirksomhet. Det er her foretatt en planering av toppen ved at det er skåret litt ned i østre del og fylt opp i vest. Mot vest begrenses det planerte parti av en 7,80 m lang rad av rullesten. Fra hver ende av rullestensraden går det en ca. 2,5 m lang rad av tilsvarende rullesten som begrenser det oppfylte parti mot nord og syd. Rullestensradene danner altså forstøtningsmur for en oppfylt terrasse, som ligger i nivå med et planert parti østenfor».

Da vi ikke kan ta med alt blir dette svært ufullstendig og en burde selvfølgelig lese hele innberetningen under ett, men vi tar med noen bruddstykker til: «Det er tydelig at haugen er menneskeverk, men den kan vanskelig settes i forbindelse med stenradene i vestre del av tomten. Den ligger i søndre del av den planerte og stikker 30—40 cm over den. Det virker mest rimelig å oppfatte haugen av sten og leire som et senere anlegg som er bygget opp uten direkte sammenheng med stenradene i vest. Fra Øgarshaugen er det fri sikt til svenskegrensen i syd, og det kan tenkes at haugen av sten og leire er bygget opp i forbindelse med et forsvarsanlegg på dette sted. Det kan forsåvidt tenkes at planeringen og terrasseringen kan ha sammenheng med forsvarsanlegg, men det kan også oppfattes som rester etter et kirkebygg. Riksantikvaren sier videre i sin innberetning at «Den prøvegraving som er gjennomført har vist at det har foregått byggevirksomhet på Øgarshaugen, men om byggverkenes form og karakter har den ikke gitt klare opplysninger og det er fremdeles et åpent spørsmål om det har stått en kirke her».

SAGA ELLER VIRKELIGHET?
Enten der har ligget en kirke der oppe på haugen eller ikke, så var stedet ideelt til det formål fordi der gikk veg forbi. Håkon Håkonsens saga, Ynglingesagaen og andre beretter at grenseskogene her hadde to veier, en vinterveg og en sommerveg. Fra Kongsvinger gikk den til Midtskog i Eidskog hvor den delte seg. Vintervegen gikk langs Vrangselva om Magnor, forbi sjøene Hugn og Ränken til Glavsfjord mens sommervegen gikk skogleies over Vestmarka til Högsäter (Høgset) i Skillingmark. Når det i Egil Skallagrimsons saga tales om Allfarvegen over Eidskog menes Vintervegen, altså hovedleden. Sommervegen over Vestmarka og Skillingmark var på ulente steder kantet med steinrøyser og har på svensk side fram til våre dager vært kjent og på dialekt kalt Eskoleia (Eidskogleden). Det er derfor mulig at pilgrimsferder til Nidaros fulgte vegen over Skillingmark og forbi Øgarshaugen hvor «gammelvægen» har gått helt til våre dager.

Skal vi tenke oss at en liten flokk trette og kanskje motløse pilgrimer satt ved tyrivarmen der på haugen en vårkveld mens skumringen falt. At en av dem nevnte at her ville være godt sted for et lite Gudshus for grendas folk og for slitte pilgrimer. Så kunne de også her holde messe og synge salmer for å få styrke til den farefulle ferden til og fra Nidaros. Videre vil vi gjerne tro at de fikk både hjelp og kanskje tømmer av Vestmarkas befolkning som hadde tatt ved den kristne lære og saknet en kirke. Og så ville de hjelpe disse fromme menn som for så sømmelig fram og som bar på så tunge tanker, at de ville til Nidaros og søke soning. I 1122 sto så kirken ferdig, skal vi tro de gamle beretninger og sagn.

Så storartet var den helt sikkert ikke på noe vis, antagelig av økseteljet tømmer og uten tårn. Inne var det skumt, for det var ikke råd til så mange lys ved vanlige messer, men på de store høytidsdager kastet mengder av talglys et gyllent skjær over de brune veggene. Og for de fattigste, fra de små stuene inne i skogødet hvor ulv og bjørn ferdes, var det et under å sitte der i skumringen og stirre mot alt det gilde de her så. Fattigslig kledt og ofte sultne gikk de den lange veien over tilfrosne tjern og myrer om vinteren og på ulendte stier sommers dag. Det var deres kirkevei. Og om de ikke forstod alt som ble forkynt så fikk de trøst og styrke til å møte det som måtte komme. Derfor vil vi så gjerne tro at der har stått en liten kirke på den gamle tomten, i 128 år. Underlig synes det oss at kirken kunne bli flyttet, selv om den var liten, og så spør en hvorfor? Den mest kjente teori er vel den at pesten (Digerdøden) som kom til Norden i 1349, la mange grender øde så der knapt fantes folk igjen, og kan dette ha hendt her? Mange sagn går om pestens fryktelige herjinger og stor overtro fulgte i dens fotspor. Andre kilder beretter at en del av Vestmarka sokn en tid hørte til Skillingmark og da dette ble omgjort flyttet de kirken, som altså var svensk, til «Klefvene udde».

Jul på Eidskogen vil takke dem som har gjort det mulig å skrive dette. Spesielt nevner vi Hilding Malmgren, sokneprest i Skillingmark gjennom mange år. Han har lånt oss Arvid Ernviks bok «Olof Den Helige och Eskoleia» med undertittelen «Studier i Värmlands Medeltidshistoria». Videre har vi av Malmgren fått låne utklipp av artikler skrevet av Ernvik i Värmlandstidningen.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.