Vestmarka kirkes 100-års jubileum 21. og 23. oktober 1983

Trykket i Jul i Eidskog 1983. Skrevet av Bjørn Olav Andersen
Publisert på Vestmarkaboka 27.01.2017.


GLADE FESTDAGER!

100-års jubiléet for Vestmarka kirke hadde vært i tankene hos mange i lang tid. Forberedelsene kom igang tidlig. Bl.a. med enkelte oppussinger inne i kirken, oppsetting av nye portstolper og stakitt. Vi syntes at vi hadde en vakker og velstelt kirke å jubilere i og å vise fram. Menighetsrådet, kirkens prester og ansatte var med tidlig og arbeidet for jubileumsdagene, som ble bestemt til fredag 21. og søndag 23. okt. En jubileumskomité bestående av Sigrun Dalbak, Svanhild Rambøl, sokneprest Egil S. Thorbjørnsen, ordfører Kaare Fjeld, Ingolf Mohn, Svein Hjerpset og kallskapellan Bjørn Olav Andersen, ble oppnevnt av menighetsrådet for spesielt å planlegge disse dagene.

Mange bidro på forskjellige praktiske måter både under forberedelsene og under selve jubiléet til at dagen ble den festen vi hadde håpet på. Alle gis her igjen en hjertelig takk for innsatsen! Takk til alle som ga menigheten gaver, og ikke minst takk for alle forbønner som er bedt for jubiléet og for dagene fremover.

Vi har fått være med på en historisk begivenhet på Vestmarka, noe vi er veldig takknemlig for. Takken går først og fremst til Gud som ga oss dagen. Til ham får vi også rette våre bønner for menigheten i fortsettelsen.

Og la oss trofast bruke vår vakre kirke, som biskop Hille sa, er det farligste, men også det skjønneste sted i bygda.

 

JUBILEUMSKONSERTEN – Fredag 21. oktober

Fredag kveld begynte vi vår jubileumsfeiring, med konsert i kirken. Interessen viste seg å være stor, og kirken ble på det nærmeste fullt besatt, noe vi gledet oss meget over.

Konserten startet med orgelmusikk ved organist Kjell Haga. Han ga oss en fin opplevelse med vakker orgelmusikk, både da og senere i konserten. Som avslutning fikk vi høre den stemningsfulle norske folketonen «A hvor salig det skal blive», med variasjoner av Bjarne Sløgedal.

Vestmarka barnekor under sin dirigent Ivar Bjerke gledet oss med sin framføring. Det er kjekt både å høre dem og å se dem. Med sin sangglede ga de oss en god opplevelse. Sangene de fremførte ga vitnesbyrd om Jesus Kristus, som det var verdt å ta med seg videre: «Tett ved sida mi går Jesus», venn i nøden», «Jesus har satt meg inn i barnekoret sitt».

Hyggelig var det å få høre Yngresmusikken. Tidligere barnekorsangere under ledelse av Gunhild Rastad hadde samlet seg fra fjern og nær for å medvirke under dette jubiléet. Det var faktisk 16 år siden de sist var samlet. Det kom tydelig fram at de selv satte pris på å få være med. Deres glade sang grep mange om hjerterota. De sang disse fine sangene: «O store Gud», «Du ensomme seiler», «Barnatro».

Vestmarka barnekor
Vestmarka barnekor
Vestmarka barnekor
Vestmarka barnekor
Eidskog motettkor
Eidskog motettkor

Ett sangnummer gjorde de sammen med barnekoret. Og koret framme i kirken ble fylt. De sang Lina Sandells kjente og kjære sang: «lngen er så trygg i fare».

Enda et kor medvirket: Eidskog motettkor under sin dirigent Kjell Haga. De medvirket to ganger. Motettkoret er sammensatt av sangere fra Vestmarka, Skotterud og Matrand. De har medvirket tidligere ved gudstj enester og andre samvær, og har vært et verdifullt innslag. De gledet med flere fine sanger: «Salme 100», «Herre Gud, du er og bliver». Pianoledsagelse var ved Leif Heggen.

Menigheten var med i to fellessanger: «Gud du er rik», og «Den dag du gav oss er til ende». Mellom sangene var det skriftlesing og bønn ved Kallskapellan Bjørn Olav Andersen. Med utgangspunkt i den første fellessangen belyste han ved hjelp av skriftavsnitt ifra hele Bibelen, Guds rikdom. Gud viser sin rikdom ved sine skapergoder, sin godhet, sin miskunn over oss mennesker for Jesu Kristi skyld.

Vi følte nok alle at dette var en gild opptakt til jubiléet. Og sokneprest Thorbjørnsen takket de medvirkende på vegne av oss alle for en fin kveld.

 

FESTGUDSTJENESTEN -Søndag 23. okt kl 11.00

Med forventning og spenning så vi fram til denne dagen. Hvor mange ville komme på gudstjenesten? Hvordan ville været bli? – Dagen skulle komme til å bli en virkelig festdag. Kirken var nesten fullsatt en halv time før gudstjenesten begynte. Flere kom til, og da klokkene ringte var kirken overfylt.

Ved orgelet satt organist Helge Tuhus, som i jubileumsåret kan se tilbake på 47 års tjeneste i kirken.

Under preludiet kom prosesjonen opp langs kirkeskipet. Prosesjonen bestod av menighetsrådet, biskop Georg Hille, nåværende og tidligere prester i Eidskog, samt gjestene tidligere komminister Malmgren, kyrkoherde Westling i Kjøla og sokneprest Gunnar E. Dahl. Etter preludiet sang motettkoret «Fedrane kyrkja i Noregs land». Deretter holdt sokneprest Egil Thorbjørnsen en velkomsthilsen. Han hadde et kort historisk tilbakeblikk, hvor han trakk fram planene for og byggingen av Vestmarka kirke. Kirken hadde vært i manges tanker før 1883. Sokneprest Fearnley var en av initiativtakerne. Sammen med en komité ble planene satt ut i livet. Også 176 familiefedre undertegnet et skriv med ønske om deling av Eidskog i to sokn. 22. juni 1882 var det grunnstensnedleggelse. Og 24. okt. 1883 ble Vestmarka nye kirke vigslet av prost Widerøe, da biskop Folkestad ikke kunne komme p.g.a. sykdom.

Så hadde Vestmarka blitt eget sokn og fått sin egen kirke. Og gleden må ha vært stor over å ha fått en slik vakker kirke på en god, synlig plass sentralt i bygda.

1 50 år var soknepresten i Eidskog alene om Vestmarka. Men i 1931 fikk han personellkapellan. Fra 1947 ble så stillingen fast, som hjelpepreststilling. Og i 1957 ble det kallskapellani.

100 år er gått. Ordet har blitt forkynt, sakramentene forvaltet. Dette som er grunnvollen for den kristne kirke. Hvor byggherren er Jesus Kristus selv.

Lyset fra Gud har mange fått oppleve. Og vi minnes menighetens støtter opp igjennom årene. Vi har overtatt arven. Og skal vise troskap mot ham som har gitt oss kallet. Herre har kalt meg, og glad vil jeg gå. Jeg takker for tjenesten han lot meg få. Han førte med bort fra min selvvalgte vei. Jeg priser deg, Jesus, som bandt meg til deg». Herre som kalte meg, kjør du meg sterk og brennende til din barmhjertighets verk! Mitt liv er i himlen, mitt kors det er her, barmhjertige Frelser, din tjener jeg (Sigvald Skavlan.)

Ved et jubileum tenker vi bakover. På forholdene nå. Og vi tenker framover. Og vi er også midt oppe i problemer som var utenkelige før. Uansett  kirken vil stå her. Midt i bygda. I sentrum for vårt liv, for vår tro. «Midt i vår verden, her hvor vi bor, står et bygg som et tegn på vår tro. Lyset og mørket, himmel og jord, møtes her i en levende bro». (Arne E. Sæther.)

Og slik avsluttet Thorbjørnsen sin hilsen: Så ser vi tilbake, tenker på dagen i dag, og ser framover — og ber: «Herre, bevar og velsigne sin aker, der du har plantet den himmelske sæd! La ikke været som over den jager, bryte den spire som ennå er sped! Vi kan vel plante og vanne og streve, veksten gir du ved din skapende And. Rens den fra ugress, la spirene leve, vern du din aker med nåderik hånd!» oss da lykke med plantingens møye, vis oss de sanneste veier å gå! Sign du oss alle som står for ditt Øye her i din menighet, store og små! Gi oss å gledes, vår Herre, du milde, over din sæd og dens vekst i vår jord! Livets den rike velsignelses kilde gyte du over din kirke i nord!» (Landstad)

Vi sang så fellessangen: «Syng for Herren, hele verden!»

Etter dette fortsatte gudstjenesten med biskop Hille som liturg. Skriftlesing var fordelt på fung. prost Thorleiv Bjotveit (1. Kong. 8), sokneprest Erik Zimmerlund (Salme 84), sokneprest Peter Vingerhagen (Jeremias 7), sokneprest Gunnar Brunstad (Hebreerne 10) og res. kap. Knut Einar Rugsland (Johannes 17). Mellom skriftlesningene sang vi salmen «Kirken, den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller». Motettkoret sang «Salme 100», og deretter menigheten: «Det kom et gledesbud til dette landet».

Dagens preken var ved biskop Hille, som på denne søndagen, 22. s. e. pinse, hadde som tekst Johs. 12, 44—50. Her er et lite utdrag fra hans preken: «Når man er samlet på en slik dag er det rett å slå fast: Her har Gud vært på ferde. Gud er på ferde. Hans mål er: Bringe lys i mørket. Gi evig liv i dødens verden. Gud er urolig, hvileløs, målbevisst. I kirken, hjemmet, på arbeidsplassen, i fritiden. Overalt. Gud vet hva det dreier seg om. Gud kan ikke sitte i ro. Heller ikke hans kirke. En ting det går på: Konfrontasjon; få i stand et møte mellom ethvert menneske og ham. Gud «farer» rundt jorden for å møte deg og meg. Når møtet kommer i stand avgjøres selve livsspørsmålet: frelse — fortapelse, liv død. Lykkes det da er det slutt på all nøytralitet. Gud er oppfinnsom. Har mange måter å nå frem på. En måte stiger fram som det egentlig store: Guds ord. Ordet fra Guds munn. Slik det ble talt og levd av Jesus Kristus. Ordet ble gjort levende i dag midt iblant oss av Den Hellige And.

Hva så? Hører vi ikke prekener, andakter svært ofte? Ordet glir bare forbi oss. Når vi lytter da skjer dette  Gud bruker Ordet til å lyse med.  Første tegn på at jeg virkelig har møtt Gud – at det kaster lys over mitt liv. Avslørt noe av oss selv.

Det er farlig å møte Gud. Og å utsette seg for Ordet. Jeg forstår de menneskene som panisk løper vekk når det skal holdes andakt. Det er farlig. Avgjørelsen er der.

Hvordan tør vi døpe våre barn? Og la oss konfirmere? Gå i kirken? Så brenner det så er Gud der. Livsmuligheten er der. Vi tør fordi det er sagt: Dette konfrontasjonsøyeblikk kan føre til at det blir trygt å møte Gud. På hvert blad i bibelen finner vi tilgivelse, nytt liv . . .

Vi tar sjansen på å utsette oss for Ordet. På å møte Gud. Hvordan tør vi la en dag gå uten å legge oss åpen for denne konfrontasjonen? Det året, og det året uten å bringe oss nær Gud? Uten å folde våre hender? For meg står det mer og mer klart: Jeg tør ikke la en dag gå. Kirken — det farligste sted i Vestmarka. Fremdeles. Samtidig det skjønneste sted. Ordet lyder her. Himmelen åpnes. Fremtiden åpnes. For dem som ikke orker å gå lenger. Her kan det skje. Her òg. Her vet vi at han er på ferde. Selve livsstedet. Så farlig og så vidunderlig. At den har stått her og skal stå her videre. Bruk muligheten! Ta sjansen! Livets og salighetens risiko.»

Helge Tuhus 47 år som organist
Helge Tuhus 47 år som organist
Prosesjonen ved jubileumsgudstjenesten
Prosesjonen ved jubileumsgudstjenesten
Biskop Georg Hille
Biskop Georg Hille
Deltakende prester, fra v. foran: Kallskap. Bjørn Olav Andersen, sokneprest Gunnar E. Dahl, tidl. komminister Hilding Malmgren, biskop Georg Hille, sogneprest Peter Vingerhagen, sokneprest Egil S. Thorbjørnsen, Bak fra v.:Kyrkoherde Kjell Westling, fung. prost Thorleiv Bjotveit, res. kap. Knut Einar Rugsland, sokneprest Erik Zimmerlund og sokneprest Gunnar Brunstad.
Deltakende prester, fra v. foran: Kallskap. Bjørn Olav Andersen, sokneprest Gunnar E. Dahl, tidl. komminister Hilding Malmgren, biskop Georg Hille, sogneprest Peter Vingerhagen, sokneprest Egil S. Thorbjørnsen, Bak fra v.:Kyrkoherde Kjell Westling, fung. prost Thorleiv Bjotveit, res. kap. Knut Einar Rugsland, sokneprest Erik Zimmerlund og sokneprest Gunnar Brunstad.

«Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige And som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.» Etter prekenen sang menigheten: signede dag som nu vi ser med blide til oss opkomme, den lyse av himlen mer og mer, oss alle til lyst og fromme». Liturg etter prekenen var kallskapellan Bjørn Olav Andersen.

Etter forbønnen ble det tatt opp offer til menighetsarbeidet, og det kom inn hele kr. 5.634,60. Under ofringen sang vi «Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike».

Den siste fellessangen var Ronald Fangens mektige salme: <<Guds menighet er jordens største under!»

Til orgelmusikk, av A. Pomper: «Vår Gud han er så fast en borg», gikk prosesjonen og menigheten ut.

En gild og minnerik opplevelse hadde vi fått være med på. Og de aller fleste var også med og fortsatte jubileumsfesten i vårt nye samfunnshus.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.