En gang i sommer

Trykket i Jul på Eidskogen 1976. Skrevet av Sverre Eier.
Publisert på Vestmarkaboka 22.11.2016


1976-en-gang-i-sommerMerkelig nok – det regnet den augustdagen Lars Mathisbråten fulgte oss til sitt idylliske hjemsted inne på skogen, ved grensa til Nes. Her i Mathisbråten ble Lars født for snart 89 år siden.

Minnene strømmet på, og Lars fortalte villig vekk om sin barndom. Jegeren, skarpskytteren, treskjæreren og maleren trollbandt oss. Det ble mange historier – fortellinger fra ei tid da folk levde i og av naturen. De materielle fordringene var små. Folk tok gjerne harde tak; hjelpsomheten var selvfølgelig og nødvendig. Dagens små gleder var store den gangen.

Som sagt, det regnet. Vi merket det knapt…


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Sang til fotballfesten 25/11-1944

Melodi Tordenskjold. Skrevet av Arvid Nilsen.

1
Fotballaga stiller opp,
gubba står i sluttet tropp,
gutta ved det andre mål
heier på med skrik og skrål.

2
Fløyta går for dagens kamp,
bana dundrer straks av tramp,
gutta presser gubba hardt
innom trøya blir det var’t.

3
Olsen står så streng i mål
Stolpe tenker lage kål
på det tapre guttelag
som har stilt til kamp i dag.

4
Dommer’n piper dann og vann,
men på bana er det vann,
selv Benzin blir snill og tam
når han Magne stopper ham.

5
Lærer Sæther stormer på,
Kragebøl går ut på skrå,
Meli går til offangsiv
med et tappert kampmotiv.

6
Kåre, John og Odd er best,
de er med i øst og vest,
Ole skyter lange skudd,
men på nesa der blir’n gnudd.

7
Tor han står i Gosens land,
ingen baller når til han,
selv på pipa dammer han,
Olsen strever alt han kan.

8
Harald Rambøl langer ut,
han går på i lange kut,
men det er som rent besatt,
Arne straks tar ballen fatt.

9
Snart er bana bare gørr,
inga bukserev er tørr,
men det kommer utenfra,
inni buksa er det bra.

10
Mål på mål må Olsen gi,
Henrik har ei farlig stri,
Kåre Judin hjelper til
Kåre Hansen er så snill.

11
Ove Omberg maser på,
Yngve tar det rolig nå,
Sverre er i samme skuff
Reidar gir dem puff på puff.

12
Kampen dabber mere av,
gubba luter mot sin grav,
gutta har sin seier klar,
laurbærkransen heim de tar.

13
Takk for hvert et nappetak,
vi skal ikke kaste vrak
på en gledesstund i lag
slik som her i kveld i dag.

14
Tretten værs er ikke bra,
fjorten må vi derfor ha,
la oss rope høgt hurra,
enda en gang til Hurra.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Sagn om den gamle kirke

Trykket i Jul på Eidskogen 1976. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 21.11.2016.


kirke-bilde«Kom til den hvitmalte kirke, kom til Guds fredfylte hus», står det i en gammel sang og i snart hundrede år har klokkene i Vestmarka kirke ringt dette budskap ut over grensebygda i glede og i sorg. Men sagnet sier at vår kirke ikke er den første her i grenda. Der skal ha stått en kirke, eller kanskje helst et lite pilgrimskapell, på Øgars-haugen i farne tider. Navnet Rambøl, etter gammel svensk skrivemåte Ramnbol, kan tyde på at kirkegård har ligget her.

Etter gammel folketro var, som kjent, ramnen dødens fugl. Fra slekt til slekt, fram gjennom tidene har sagaen om dette Gudshus blitt fortalt, men har vi noe konkret å fare med? Det heter at den ble revet og flyttet til Djupsundet, som stedet ifølge 96 år gamle Oskar Rambøl, alltid er blitt kalt på Vestmarka. Sikkert skal det være at der i all fall har stått en liten kirkebygning. En bauta med inskripsjon forteller om det og en mørk novemberdag sto vi på haugen hvor Skillingmarks innbyggere gikk til messe i gammel tid. Tåka lå tett over den vakre Asksjøen og der var trolsk stemning over landskapet. Så helt forskjellige fra de ganger vi har vært der i strålende sommersol.

På bautaen står innrisset:
-Bauta oppsatt 1898.
-På denne plass sto Skillingsmarks kyrka 1350—1698. Herrens ord förbliver evindeligen ps. 193.

Til Skillingsmarks hundreårs jubileum 1789 skrev soknets prest, Gustaf Noreen, at soknets første kirke ble bygd opp for 400 år siden på Klefvene udde, mitt emot Sundsagen gård ved Asksjøn. I en dagbok, skreven av Skillingmarks første uteksaminerte lærer og klokker, Olof Andersson i Bøn, står det bl.a.: I år 1832 var han med sin far og så den gamle kirketomt på Sundsudden der kirken har stått til 1689. Før hadde Skillingsmarks innbyggere en gemensam kyrka på Haugerudmon (Rambølsmon) den skal haffva varit byggd år 1122. Olof Andersson har i et brev fra 1900 skrevet: Får jag hermed upplysa vad jag med säkerhet vet om den gamle kyrketomt på Rambølsmon. I 1831 var min far kyrkovärd her i Skillingmark og hade då ur kyrkobiblioteket hemtagit en liten bok som innehøll historisk berettelse om Skillingmark och dets kyrkor. Der sto bl.a. at De førut haft sin kyrka på Sundsudden, at den varit liten samt at førut hade de sin kyrka på Haugerudsmon. At den stått der til 1350 da Den sorte pest eller Digerdøden herjade Norge och Sverige. Videre forteller Olof Andersson at han i 1840 var på Rambøl og besåg den kamle kirketomten samt målde stenleggingen, den var da 12 alner lang og 8 alner bred. Det kan synes merkelig, skriver Arvid Ernvik i en artikkel i Värmlandstidningen, at de avsides skogsbygder i Vestra Värmland ble kristnet først og han mener forklaringen ligger i at der gikk den urgamle veg fram som utgjorde den viktigste forbindelse mellom Svealandskapet og Värmland.

MUNKEN TORGEIR FRA ÅBOGEN
Vi tar videre spredte sitat fra samme artikkel: Vestvärmlands egentlige apostel torde varit munken Torgeir eller Thorgeir. Den historisk tilforlitliga Håkon Håkonsons saga inneholder uppgiften at vid Strand hviler en hellig mand vid navn Thorgeir. Om Eda kyrka uppges at den år 1054 blifvit uppbygd på Hammars egor af en norsk munk från Åbogen i Eidskoug.

kirke-bilde2Øver huvud er det merkverdigt at så presisa årtal angivas rørande dessa utmed Edskogsleden belägna kyrkor. Jag skulle även vilja ifrgasetta om denna norske munk från Åbogen var identisk med Torgeir. Det er ju klart at om Torger var den første missionær som predikade den nya Iäran i vestra Värmland, måste tilkomsten av de første kyrkorna der beraktas såsom en føljd av hans verksamhet. I det norska Eidskog, nærmare bestemt vid Midskog, straks søder, finns år 1225 dels en kyrka, dels et herberge vari Håkons soldater togo inn vid ferden över Edskogen. Måhenda hade den nemnda munken også sin tjenest vid denne och någon närbelägen kyrka, kanskje den som lå på Rambølsmon. Intresant er det at Torger fra Åbogen antagelig har levt, og virket for kristendommens innførelse både på norsk side av grensen og i Värmland. At han satte dype spor etter seg forstår en bl.a. av at da kong Håkon Håkonsen i januar 1225 dro gjennom Värmland besøkte han Torgers grav. At han ikke alltid var like velkommen med sin nye lære går fram av sagaens beretning om at «En helig mann vid navn Torger hadde sleges ihel av Värmlenningar vid Strand och begravet der.

UTGRAVNINGER PÅ ØGARSHAUGEN
Etter initiativ fra Vestmarka menighetsråd ble det i fjor vår foretatt undersøkelser på Rambølshaugen etter spor som kunne tyde på at det der har stått et kirkebygg i gammel tid. Og Jul på Eidskogen har fått lov å ta med noen sitat fra denne innberetning. Undersøkelsen ble foretatt 13 mai 1976 av riksantikvarens medarbeidere, arkitekt Håkon Christie, arkitekt Jørgen Jensenius, sammen med kallskap. Knut Einar Rugsland, grunneieren Henrik H. Rambøl og hans nevø, geologen Tormod Sæther.

Vi siterer: På Rambøl i Vestmarka ligger en haug som kalles Øgarshaugen hvor det er tufter etter byggverk. Det heter seg at det har stått en kirke her, men den er ikke omtalt hverken i middelalderdiplomer eller kirkefortegnelser. Øgarshaugen er en langstrakt høyde som strekker seg midt etter den lave dalsenkningen fra Vestmarka mot syd inn mot svenskegrensen som går ca. 2,5 km lenger syd. På haugens høyeste punkt er der spor etter byggevirksomhet. Det er her foretatt en planering av toppen ved at det er skåret litt ned i østre del og fylt opp i vest. Mot vest begrenses det planerte parti av en 7,80 m lang rad av rullesten. Fra hver ende av rullestensraden går det en ca. 2,5 m lang rad av tilsvarende rullesten som begrenser det oppfylte parti mot nord og syd. Rullestensradene danner altså forstøtningsmur for en oppfylt terrasse, som ligger i nivå med et planert parti østenfor».

Da vi ikke kan ta med alt blir dette svært ufullstendig og en burde selvfølgelig lese hele innberetningen under ett, men vi tar med noen bruddstykker til: «Det er tydelig at haugen er menneskeverk, men den kan vanskelig settes i forbindelse med stenradene i vestre del av tomten. Den ligger i søndre del av den planerte og stikker 30—40 cm over den. Det virker mest rimelig å oppfatte haugen av sten og leire som et senere anlegg som er bygget opp uten direkte sammenheng med stenradene i vest. Fra Øgarshaugen er det fri sikt til svenskegrensen i syd, og det kan tenkes at haugen av sten og leire er bygget opp i forbindelse med et forsvarsanlegg på dette sted. Det kan forsåvidt tenkes at planeringen og terrasseringen kan ha sammenheng med forsvarsanlegg, men det kan også oppfattes som rester etter et kirkebygg. Riksantikvaren sier videre i sin innberetning at «Den prøvegraving som er gjennomført har vist at det har foregått byggevirksomhet på Øgarshaugen, men om byggverkenes form og karakter har den ikke gitt klare opplysninger og det er fremdeles et åpent spørsmål om det har stått en kirke her».

SAGA ELLER VIRKELIGHET?
Enten der har ligget en kirke der oppe på haugen eller ikke, så var stedet ideelt til det formål fordi der gikk veg forbi. Håkon Håkonsens saga, Ynglingesagaen og andre beretter at grenseskogene her hadde to veier, en vinterveg og en sommerveg. Fra Kongsvinger gikk den til Midtskog i Eidskog hvor den delte seg. Vintervegen gikk langs Vrangselva om Magnor, forbi sjøene Hugn og Ränken til Glavsfjord mens sommervegen gikk skogleies over Vestmarka til Högsäter (Høgset) i Skillingmark. Når det i Egil Skallagrimsons saga tales om Allfarvegen over Eidskog menes Vintervegen, altså hovedleden. Sommervegen over Vestmarka og Skillingmark var på ulente steder kantet med steinrøyser og har på svensk side fram til våre dager vært kjent og på dialekt kalt Eskoleia (Eidskogleden). Det er derfor mulig at pilgrimsferder til Nidaros fulgte vegen over Skillingmark og forbi Øgarshaugen hvor «gammelvægen» har gått helt til våre dager.

Skal vi tenke oss at en liten flokk trette og kanskje motløse pilgrimer satt ved tyrivarmen der på haugen en vårkveld mens skumringen falt. At en av dem nevnte at her ville være godt sted for et lite Gudshus for grendas folk og for slitte pilgrimer. Så kunne de også her holde messe og synge salmer for å få styrke til den farefulle ferden til og fra Nidaros. Videre vil vi gjerne tro at de fikk både hjelp og kanskje tømmer av Vestmarkas befolkning som hadde tatt ved den kristne lære og saknet en kirke. Og så ville de hjelpe disse fromme menn som for så sømmelig fram og som bar på så tunge tanker, at de ville til Nidaros og søke soning. I 1122 sto så kirken ferdig, skal vi tro de gamle beretninger og sagn.

Så storartet var den helt sikkert ikke på noe vis, antagelig av økseteljet tømmer og uten tårn. Inne var det skumt, for det var ikke råd til så mange lys ved vanlige messer, men på de store høytidsdager kastet mengder av talglys et gyllent skjær over de brune veggene. Og for de fattigste, fra de små stuene inne i skogødet hvor ulv og bjørn ferdes, var det et under å sitte der i skumringen og stirre mot alt det gilde de her så. Fattigslig kledt og ofte sultne gikk de den lange veien over tilfrosne tjern og myrer om vinteren og på ulendte stier sommers dag. Det var deres kirkevei. Og om de ikke forstod alt som ble forkynt så fikk de trøst og styrke til å møte det som måtte komme. Derfor vil vi så gjerne tro at der har stått en liten kirke på den gamle tomten, i 128 år. Underlig synes det oss at kirken kunne bli flyttet, selv om den var liten, og så spør en hvorfor? Den mest kjente teori er vel den at pesten (Digerdøden) som kom til Norden i 1349, la mange grender øde så der knapt fantes folk igjen, og kan dette ha hendt her? Mange sagn går om pestens fryktelige herjinger og stor overtro fulgte i dens fotspor. Andre kilder beretter at en del av Vestmarka sokn en tid hørte til Skillingmark og da dette ble omgjort flyttet de kirken, som altså var svensk, til «Klefvene udde».

Jul på Eidskogen vil takke dem som har gjort det mulig å skrive dette. Spesielt nevner vi Hilding Malmgren, sokneprest i Skillingmark gjennom mange år. Han har lånt oss Arvid Ernviks bok «Olof Den Helige och Eskoleia» med undertittelen «Studier i Värmlands Medeltidshistoria». Videre har vi av Malmgren fått låne utklipp av artikler skrevet av Ernvik i Värmlandstidningen.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

«Je bitaler», sa Buviken

Trykket i Jul på Eidskogen 1976. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 19.11.2016


Det er alltid hyggelig å snakke med folk som lever i pakt med naturen, det synes som de er større livskunstnere enn andre. Og Alfred Buviken er ingen unntakelse, det fikk vi bekreftet en novemberdag da vi slo av en prat med denne allsidige karen. Skjærvangen lå som et speil foran den hvitmalte stua og på tunet sto de værbitte uthusene, solid bygget opp av tømmer fra skogene rundt. Stallen i midten, fremdeles med hest, fjøs og låve rundt og fossen bak bua, som var diger etter høstregnet, sang sin jevne sang. Vi ble gjestfrift tatt imot av Alfred og hans søster Dagny i den koselige stua med de vakre stilmøbler. På veggen hang et billede av en tiur, signert Lars Mathisbråten, og vi lurte på om Alfred hadde vært jeger, men det hadde han «i grunnen itte, bære hundekær under elijakta før i tida’. Det var langt mindre elg dengang enn nå, sa han, noe vi syntes var merkelig, men det kommer av, fikk vi oss fortalt, at gruppehogsten i senere år gir bedre beite.  Det er rikelig med gras, bjørk og osperenning og DET er godt mat for skogens konge.

Buviken kjenner skogen bedre enn de fleste. Etter han var konfirmert i 1904 hogg han tømmer i tre år, så bar det på sag ved Børli. Der var det rekti trivelig siøl om de gamle sagene var dårlig sikret og slett ikke ufarlig. Men det gikk da noenlunde bra. Det var lang dag, ti timer, og de tjente to kroner og femti øre dagen, siden steg det til HELE tre kroner. Så da var det rene velstanden! Hver fjortende dag var de hjemme og provianterte, mest flesk og litt poteter. Lasskjørerne, som dro til Sanner og Galterud, kjøpte med seg brød. Egentlig var det seks brød for ei krone, men de fikk alltid sju for samme pris! Denne vegen var ikke akkurat noen autostrada nei.  Det var bare vinterveg, kjørt opp med hesteplog når myrene frøs.  Nedover mot Sanner var det så bratt at kjørerne måtte sette lekkjer på geitdoningen og så bar det over stokk og stein nedetter. Om kvelden, etter dagens strev, «var det godt å bikke seg nedpå ei stønn» og etterpå ble det fortalt historier om jakt og fiske og ellers om livet i skog og mark.

Fra 1926 til 1959 var Alfred Buviken fullmektig for Stangeskovene A/S, en jobb han passet ypperlig, sa en fra samme firma som er godt kjent med forholdene. Med sin innsikt i alt vedrørende skogen, sitt gode humør og sin store ro kom han godt ut av det med alle han kom i berøring med. Han var rettskaffen i all sin ferd, gjorde ikke forskjell på noen og skjøttet sin jobb til fullkommenhet. Og bedre attest kan vel ingen få?

Så fikk han da også Kongens fortjenestemedalje i 1959 og var hos Kong Olav for å takke. Buviken kjøpte seg ny dress for anledningen, «men kongen var i helt alminnelig håndagsdress». De to kom godt utav det med hverandre, noe vi ikke tviler på. Han snakket om skogsarbeide, om Eidskog og at han ofte hadde reist forbi Skotterud med toget og «DET var itte noe rart etter som han dreiv og fridde i Sverige».

Krigen ble ei vond tid for Buvikfolket. De begynte selvfølgelig, hadde vi nær sagt, å ta imot flyktninger straks det ble aktuelt. Og senere kurerer. Med fare for sitt eget liv hjalp de mange forkomne og redde mennesker over Sjærvangen, på isen vinterstid og om sommeren på krøtterstier. Det har aldri vært skikken at skogsfolk sier nei når noen ber om hjelp, og slettes ikke de i Buvika.

Lenge gikk det bra, alle gjorde en innsats både brør og søstre. Men en aprildag da våren så smått gjorde sitt inntog i skogene, slo tyskerne til. Alfred og lngvald kom fra skogen og på Ljøner sto politi og tok imot dem. Konrad og Rolf var arrestert, men slapp heim ganske snart. Broren Sigurd ble en kort tid innlagt på Sør-Odal sykehus for en nyrelidelse og senere fraktet til Møllergata 19.  Alfred og lngvald sendtes direkte til Oslo kretsfengsel. Etter noen dager der kom Alfred til Møllergata 19 og videre til forhør på den beryktede Viktoria Terrasse. Og som den «storforbryter» Buviken var satt han så ett år og to måneder på enecelle på Akershus. Det måtte være en tung skjebne for den som var vant å ferdes fri som fuglen, få se dyrene helt inn på skigarden og solnedgangen over Skjærvangen en sommerkveld når fisken vaket. Men klager han?  Han gjør ikke DET, han forteller det omtrent i samme tonefall som han fortalte om den hyggelige turen til Kongen. Den eneste gangen han hevet stemmen var da han nevnte en fryktelig gestapo der på Akershus som plaget fangene og spionerte på dem. En gang han var ute på permisjon var det noen som ga ham en svær omgang juling, bl.a. slo de ut tennene. Om dette sa Alfred Buviken, denne fredelige mannen, med dirrende stemme: «men de slo forlite». Og når HAN tok så sterkt i forstår vi hvilken type denne gestapo på Akershus var. Helst vil han nevne de gode sidene hos dem han møtte.  Om en tysker som drev forretning i Oslo før krigen og ble fangevokter på Akershus for å slippe tysk krigstjeneste, sa han at det var en bra kar som hjalp fangene det han kunne.

Siste etappe ble Grini. Det ble lettere da fordi de var mange sammen og tar vi ikke feil tror vi at skogsfullmektig og fange Alfred Buviken, holdt humøret oppe hos mange medfanger i deres tunge stunder.  I de gamle iulefortellinger dalet snøen ned og la seg som et hvitt teppe over skog og mark da sønnen i huset, som de trodde var borte for bestandig, plutselig kom hjem til jul.  Vi vet ikke om snøen dalte over Bolskogen jula 1943, men lillejulaften det året ble en stor dag for alle i Buvika, storebror kom hjem.

Og så vil Jul på Eidskogen fortelle en solskinnshistorie. I Vestmarka kirke trengtes nytt orgel og der kom gaver inn. EN hadde gitt 10.000 kroner anonymt og folk undret seg over hvem som var så gavmild. Kirkebenkene var svært vonde å sitte i, men riksantikvaren kunne ikke gi tillatelse til nye, bare restaurering av de gamle, og da var det at Buviken erklærte, som Marte Svennerud i den gamle Ånrudfortellinga i leseboka: «Je bitaler». Og Vl vil gjerne føye til resten av Martes replikk: «ltte noe knussel». For det er ikke hver dag formannen i Vestmarka menighetsråd, på vegne av Kirken, tar imot 30.000 kroner fra en som før hadde gitt 10.000. Så når vi sitter i de gode kirkestolene og hører vakker orgelmusikk fra galleriet, skal vi i takknemlighet sende en vennlig tanke til han som har gitt kirken så store gaver, Alfred Buviken.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Slaget på Jerpset 25. mai 1808

Trykket i Jul på Eidskogen 1976.
Publisert på Vestmarkaboka 19.11.2016


SLAGET PÅ JERPSET I VESTMARKA

Trond Jerpset hadde søkt permisjon dagene etter bataljene ved Mobekk og Skansgården. Han hadde streifet om i norske og svenske grensestrøk under kampene hele våren, og nå sist hadde han snappet opp at en stor avdeling Upplandske jegere av brigaden Schwerin, som hadde hovedstyrken sin tett innenfor grensen, hadde tatt stilling ved Jerpset; det var omtrent hundre mann, med en vaktpost på fem mann på Jerpsetøgarn og 12 mann på Harstad. Ellers streifet det småavdelinger stadig med kurs vestover mot Mangenfjell eller hvor de nå skulle hen. Det var ikke lett å komme nær husene heime på gården, for vaktene var årvåkne og plassert slik at alle husene på gården hadde skarpe øyer mot seg. Foruten bolighuset var det låve, stabbur og badstue. Trond var finne, av dem som hadde flyttet til Vestmarka i seinere år. Han hadde kone og visstnok tre barn da dette hendte. Hun hadde måttet avstå så godt som alt hun eide av slakt og mjølk og smør den tiden svenskene holdt til der. Til seg selv og barna hadde hun lite som det var næring i, for det hadde vært barkebrødstid et par år og lite modent korn. Potetene var det god hjelp i, men så tok svenskene dem også. Alt dette kunne ikke Trond få visst av henne selv, han kunne ikke treffe henne enda han forsøkte 3 netter på rad. Men han var innom hos naboer som kjente forholdet på Jerpset. Han fikk også vite at løytnanten, som het Georg Ulfsparre, hadde sine folk ute på gårdene for å kjøpe eller rane (begge deler har forekommet) de beste hestene på gårdene. Ei jente, Anne Vesleenga, som senere ble svigerdatter til Trond, har fortalt at hun så den svenske løytnanten ri på den hvite hesten fra Kulblik. Drengen på Øgarn – det var enda Erik Karterud – ble kommandert til å kjøre tross for den samme løytnanten. Svenskene opptrådte som herer der de for.

Enn om Staffeldt kunne sendt et kompani for å slette denne svenske avdelingen?

Det tok Trond i alt 4-5 dager før han var i Kongsvinger med sin rapport. Han stilte opp for Staffeldt og gjorde full rede for alt han hadde sett og hørt. Derimot tok det ikke obersten lang tid å fatte sin beslutning. Han ga ordre til kaptein Jürgensen som hadde sitt kvarter på Fulu, at han skulle gjøre seg klar straks med kompaniet sitt og en avdeling åmotske skiløpere og med Trond som fører med opp- gave å tilintetgjøre løytnant Ulfsparres detasjement på Jerpset. De har herjet der i bygda lenge nok nå. Dette var først en oppgave for iltre og stridslystne kapten Jürgensen og de temperamentsfulle lærdølene. Han buldret på sitt platt-tyske språk og kommanderte guttene som han på kort tid fikk samlet fra gårdene i nærheten. Geschwint – geschwint! Jürgensen var dansk-tysk og hadde sin militære opplæring i Tyskland. Norsk kunne han dårlig, men guttene forsto ham like godt.

I morgen gryet 23. mai satte kompaniet over Glåma til Spetalskroken, hvor de straks tok opp lia vestover, forbi Bæreia og inn i de veldige skogene om Børja og Fjellskogen. Snøen lå igjen det meste av veien, så mange brukte ski; de gikk foran og gjorde vei for de skiløse. Trond var kjentmann og fant fram til glenner og dalfører hvor det var lettere å komme fram.

Skralt med klær og sko

Et sted overnattet de i snøen, uten kapper og med skrinn kveldsmat. Trolig gjorde de seg båI, for inne i storskogen var det ikke større fare. Det var skralt med klær og sko for lærdølene. De hadde slitt av seg nesten til skinnet på hitveien over Filefjell. Så frøs de i forhold. Men spør om guttene syntes synd på seg selv og knurret? Om det skinte hvitt av kroppen der buksa var spjæret, det ble lite påaktet, og stompen fra bakeriet i Kongsvinger var ikke så verst når de fikk tørrfisk til pålegg.

På ettermiddagen den 24. nådde kompaniet ned til halvmilen fra Jerpset, og her stoppet de for å nærme seg gården når mørket kom. Det gjaldt å gripe vaktene uten å vekke dem som sov inne i husene. Jürgensens anvisning på framgangsmåten ved angrepet er så morsomt gjengitt i krigshistorien at vi må få den ordlydende: «I har nun drei Ding at gere – I vet hvad det gelder. – -Førstens skal I bum schtill stehen, når I en uhu høren – nun was heter den Fogel ? – en ugle altso. Zweitens skal I alle som en mann schtå bum schtill, wenn de svenske poster anropen. Und so drittens gehen wir Jerpset und schlår ned for fote. – aber geschwindt, geschwindt, wir haben hast -. Nun, du Trond geth foraus, so mik, und so I andre i hælene på eiander, der sersjant sist». (Vi må lese denne ordstrøm med forbehold, da det sikkert ikke var stenograf med, men morsom er den.)

Og slik marsjerte de til Jerpset langs Buåa og ned bakkene til gården. Svenskene måtte ha et nyss om et forestående angrep, for en del patruljer ble sendt ut på ymse leier for å snuse opp norske avdelinger. Lærdølene var nær blitt overrasket av en av disse oppe ved Finnland, men i den tette skogen som sto der den gang gikk det godt, takket være Trond som varslet med ugleskriket, så kompaniet sto bum schtill mens svenskene passerte.

Klokka gikk mot ett og mørket var tett da de nærmet seg Jerpset. Tyst og stille. Trond gjorde tegn til holdt, for nå måtte vaktene ikke bli alarmert. Jürgensen ba Trond om å ta seg av vakten på steinen nede ved myrkanten, 50 meter fra husene. Han ble anholdt da han var nær ved «Halt, wer da?» I neste øyeblikk var vakten grepet, så han ikke kunne rope an.

Nå hørtes wer da – fra de andre vaktene ved gjerder og bakkekammer. I samme nå var svenskene ute av sine nattebusuer både i framskjorta, andre i bukser og hengende seler, alle med våpen i hånd. Mørkt som det var, kunne venn og fiende knapt skilles fra hverandre, men nordmennene hadde da munderingene på seg, bare det hadde vært råd å se. De som var inne i huset skjøt vilt ut gjennom vinduene og fra glugger i loftsveggen.

Løytnant Baron Ulfsparre

Føreren for vaktstyrken på Jerpset var den unge løytnanten, baron Ulfsparre. Han hadde lært krigskunsten og reglene for hederlig krigsførsel bedre enn lærdølene. Han gikk ut i møte med angriperen for om mulig å vise hvitt flagg for overgivelse. Men slik situasjonen lå an misforsto en av lærdølene det hele og i bataljen døde Ulfsparre. Det var en stygg flekk på tapre soldaters ære, for krig er en ting, men mord på en slått fiende er æreløs ferd. Svenskene har hatt stor klander å, føre fram overfor dette – men etter senere tiders gransking er svenskene mer til- bøyelig til tilgivelse.

Svenskene måtte overgi seg og erkjenne tapt kamp

Så var det for Jürgensen å samle folkene, ordne med fangetransport og erobrede våpen og proviant. Det var andre og bedre greier enn de selv hadde å tære på. Etter marsjene og kampen var de trette og sultne. Og litt hvile og mat – inne huset og uthusene kom vel med.

Gnyet fra kampene på Jerpset hadde vekket postene på Øgarn og Harstad. De satte seg hurtig i bevegelse for å hjelpe til i striden. Men de kom for sent.

Om den hvite hesten fra Kulblik bl brukt til kjemføringen av byttet, forteller ikke historieskriverne fra denne bataljen, men det må holdes for sannsynlig.

Det var svensker overalt på den norske siden av grensen 

Hurtigst mulig satte Jürgensen seg i bevegelse samme vei han var kommet; det gjaldt å unngå vakt- styrker som fantes over alt i trakten. Kompaniet hans hadde ikke nådd mer enn opp mot Haget før det hørtes svensk skrål av detasjementer som var stasjonert ved Paradis og Stangnes. De kom skog- leies og kunne lett komme i ryggen på lærdølene. Dette måtte avverges. Jürgensen delte opp flokken så en passelig avdeling ble stående å vakte på fangene. Selv satte han seg i rask helomvending med de øvrige tilbake til Jerpset. Svenskene ble drevet tilbake til Paradis og Stangnes. En fenrik Winblad, en av dem som var ute på rekognosering fra Jerpset, mens kampen pågikk, berget seg selv og sine 25 mann over grensen ved Skjærvangen, hvor han sluttet seg til sentrumsstyrken av Lejonstedts brigade ved Adolfsfors.

Han kom ikke mer tilbake til Vestmarka. Det var et snes falne svensker etter slaget, foruten en fallen lærdøl hadde kompaniet 2 sårede. 24 svensker var tatt til fange. For lærdølene med avdankede geværer, nesten ubrukelige fra det 17. årh. var det en fryd å få de fine fra svenskene. På hjemveien til Vinger-Odal skal lærdølene ha gjort mytteri, fordi Jürgensen sa at krigsbyttet hørte hæren til, ikke dem, slik de hadde håpet. De omringet kapteinen, som imidlertid var en modig mann. Han svarte behersket: «Vent litt, mitt bryst må I gjerne gjennombore – men respekt for kongens uniform!» Dermed knapte han uniformsfrakken opp og blottet brystet. Lærdølene ble avvæpnet ved dette og fant seg i det uunngåelige.

Hva med beboerne på Jerpset?

Trond Jerpsets kone holdt til i huset da det ble skutt ut gjennom rutene så det var stor livsfare. Hun grep i hast en stol – eller to – og satte dem opp i murgrua. Her stilte hun seg selv og småjentene og berget livet. Kilma Ødegård,75 år, bosatt på Jerpset som har lånt ut stoffet til denne beretningen, husker hun så skytehull og kuler i de gamle husvegger på Jerpset. I dag hersker fred i grenda på Jerpset og få tenker på den vonde og blodige dagen 25. mai 1808. Men svenskesteinen minner oss om at fred i landet ikke alltid er en selvfølge og vil heller ikke bli det. Her hviler etter sagaen støvet av de falne fra dette slaget. – Også vi når det blir krevet om dets fred slår leir.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

En nyttårskveld jeg aldri glemmer

Trykket i Jul i Vestmarka 1970. Trykket på nytt i Jul på Eidskogen 1976.
Skrevet av Lolla Øiseth.
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016.


Tidlig om morgenen nyttårsaften drog jeg som norsk flyktning i Sverige med min 2-årige datter ut fra Kjesæter slott, som var norsk mottagersentral i Sverige under krigen. I kveldingen var vi fremme i Arvika. Det var ufyselig vær, det regnet og blåste. Trist var jeg også til sinns. Min mann hadde reist til Stockholm før jul, og jeg hadde ingen anelse m hvor han var nå. Kanskje i Norge! – – Vi fant bussen som skulle føre oss til Norra Tjøle. Jeg hadde fått spesiell tillatelse til å være hos en kusine der i 14 dager. Det var i alminnelighet ikke tillatt for norske flyktninger å oppholde seg så nær grensen. Vi var slitne etter den lange reisen, og så ble Vesla bilsyk. Jeg ble opprådd, men en mannlig medpassasjer gav meg et kjempedigert, blendende hvitt lommetørkle. Det rninnet lite om den hvitvasken vi var vant til. Det var bare å takke og ta imot. Bussen stoppet ved ei bru, og sjåføren hjalp meg ut. Jeg skulle over brua, og så skulle jeg banke på hos en kjøpmann, – – så jeg kunne få ringt etter bil, det var enda en 2–3 km igjen. Brua var lang, jeg hadde Vesla på armen, en stor koffert i den andre og ryggsekk på ryggen. Jeg så lyset, men det var drøyt å komme dit. Endelig var jeg fremme, et muntert «stig på» varmet meg, og jeg dumpet inn.

– – Men her var jo fest! Å ja, det var jo nyttårskvelden, det hadde jeg glemt. Et ektepar, ei småjente og en gammel dame som jeg forsto var gjest, satt benket rundt et festlig dekket bord. Midt på bordet en stor kokt skinke, fint pyntet. Jeg stammet frem en unnskyldning, og spurte om de kunne skaffe meg en drosje, jeg nevnte min kusines navn. Men de hadde hørt at min kusine hadde reist til sin søster i Skillingmark. Gjennom telefon fikk de sin mistanke bekreftet, og mitt brev, som

jeg hadde meldt min ankomst i, lå også på sentralen.

Der satt jeg, tankene kom og gikk. Bil til Arvika? Hotell? Ja, hva annet kunne jeg gjøre ?

Fruen arbeidet ved bordet, rolig, tok av brukt servise, satte på rent, så naturlig, selvfølgelig. Ingen diskusjon med mannen, saken var avgjort. Så er det som hun sanser seg, snur seg mot meg med et smil, og så kommer Ordene: «Ja fruen stannar här, det är klart». Jeg ble overveldet, målløs, tårene sprengte på, det var bare så vidt jeg klarte å holde dem tilbake. Vi fikk sette oss til bords og spiste oss gode og mette. Og vi fikk vasket og stelt oss og til slutt en god, ren seng i selve stua. De hadde jo ikke så god plass, hadde butikk i samme bygning. Mcn der det er hjerterom er det som kjent også husrom. Vi var der i to dager og hadde det deilig. Ikke snakk om betaling da min kusine hentet meg.

For fire år siden var vi der og hilste på dem. Det var en «drømmedag»! Og jeg tenkte da vi reiste derfra at denne svenske familie ved Skasås bron i Norra Tjøle handlet i sannhet etter Mesterens ord:

Jeg var fremmed og I tok imot meg.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Fra sti til kjerreveg på Bolskogen

Trykket i Jul på Eidskogen 1974.
Publisert på Vestmarkaboka 12.11. 2016


Lærer på Bolskogen i 1895-96, A. Haavoll, gjorde opptaket til å få laget kjørbar veg fra Bolfoss langs Godtjerntet og søretter til Uglevika og Sjelåa. Han forteller om dette i et brev til Karl Harstad, skrevet da Haavoll var tilsatt i Norsk Barneblad i 1941:
«Det fyrste møtet eg fekk saman, var på Godneset i 1895. Den våren døydde det ein gamal mann på Sandbakken, i verste vårløysinga. Eg var i jordferda. Dei bar og drog kista ned i ein pram og kom seg til sist til Skjelåa, nytta så slede- og hjulreiskap til Uglevika. Der laga dei «slep», to lange’ granstenger, surra kista oppå, sette hesten for og tok seg fram skogleies mot Buvika og fram til Godneset. Myrane bar ikkje lenger. Over Godtjernet slo dei seg råk til Bolfoss, og endeleg fekk dei kista på ei arbeidsvogn og kunne køyra til Vestmarka. Det var mest middag før likferda for frå Bolfoss, endå folk samlast i Sandbakken i 7-8-tida om morgonen.
Dett var visst helst denne jordferda som sette skot i meg, og eg fekk folk saman på Godneset. Men det var så mange omsyn og særinteresser. Dei frå Skjelåkrinsen ville plent ha vegen over Buvikdammen. Det vart mykje stuttare for dei å nå Vestmarka om Ljøner. Ljøner’n i Skjelåa ville ha vegen til si stovedør, gamle Falstad’n og. Krokstadkarane og Uglevikgrenda ville ha stuttaste vegen til Grasmoen. Og så kom vi ingen veg. Buviklina fall bort tolleg snøgt, for ei bru over dammen var ein kostesam plan, og gamle Øiset’n (Anders?) ville ikkje vita av kluss nedved saga si på Buvika. – Ferdig med det!
Eg prata med folk og la planar. Fekk til eit nytt møte i Uglevika våren 1896 etter at eg hadde rådført meg med vaktm. Haneborg. Det yar visst ein grunneigar som heitte Nordbye og, i søre Bolskogen.
I Uglevikmøtet gjorde eg framlegg om å rydja ein kjerreveg så ein kunne taka seg fram med hjul mel- lom Bolfoss og Uglevika. Då stod ein ikkje heilt fast, meinte eg, og så fekk dei sidan dryfta større planar om vegen til Grasmoen, Buvikdammen og alt slikt. Når Bolskog-folk skulle til Oslo, glekk dei ofte over Haugrim. Den vegen kom det mang ei tung brennevinsbør. Eg lokka med at fekk ein stelt på vegen nordover der, kunne ein køyra fram til Aurskog, radt frå Skjelåa.
Endskapen på Uglevikmøtet våren 1896 vart at kvar gard og plass skulle giera nokre dagsverk og bryta seg frå Bolfoss til Uglevika. Eg gav pengar til like mange dagsverk som dei andre ville gjera. Det hjelpte elles godt at eg kunne leggia fram løyve frå grunneigarane, og eg trur mest at Haneborg påla bror Dykkar, Alfred, å svara dagsverk frå Fossen og.
Då eg reiste frampå hausten 1896, var vegen rundt Godtjernet farande. Kva som sidan hende veit eg ikkje.  Men eg hugsar at ein av Krokstadkarane var strid på å få fastslegi at vegen skulle om Krokstad. Men det fekk eg snakka bort med at fyrst måtte grunnspørsmålet der vera ordna, og mannen gav seg. Men han sigra til slutt, skjønar eg no!

Eg har så ofte hatt hug til å sjå oppatt på Bolskogen, sjå vegen og gamle tufter; men no må ein ha pass og!»


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

60-års jubileum bedehuset

Trykket i Jul i Vestmarka 1970. Skevet av Gun.
Publisert på vestmarkaboka ++.11.2016


«I forbindelse med årsmøtet holdtes fest til indtekt for bedehuset. Huset var fyldt til siste pladts, og festen indbrakte brutto kr. 49,48.
Den 6/1 – 1910. M. Nilsen. Elise Ruud. D. Omberg. B. H. Hansen».

Slik er utdraget fra et ark i den gamle, slitte møteprotokollen fra 1892. En interessant bok. Her finnes mange kjente, kjære navn. Det aller første styret i 1892 besto av: O. T. Rosenlund, O. Johannessen, H. H. Rambøl, L. L. Svendby, A. O. Ruud, O. Svarthaugen.
Og vi blar videre og finner så mange andre navn. Navn som ikke til daglig er på folkemunne i Vestmarka for utført Stordåd. Likevel var de med og gav oss en arv og et arvestykke. De gav oss en kristenarv og et gudshus, – et bedehus.
Boka forteller videre om små beløp i form av kroner og øre og om en stor, trygg og sterk tillit til vår himmelske far.
Når de da i 1908 fikk tomt til bedehus av Gunhild og Syver Rambøl, var det med optimisme og «gå-på¬mot» de satte i gang. Tomten fikk navnet «Gaven». Og det var gaver i form av tømmer og frivillig arbeidsinnsats det mest ble basert på.
Sikkert var det mange tunge tak, men så var nok gleden også stor når de etter knapt to års arbeid kunne innby til det første samvær.
60 år er gått siden da. Og mange samvær av forskjellige slag har det vært i tidens løp. Mye arbeid er utført både åndelig og timelig. Og her kunne nevnes så mange navn. De sto sammen i arbeidet. Her ble løftet i flokk.
I dag er vi med i dette arbeidslaget. Vi skal ivareta den arven våre fedre gav oss. En stor og rik oppgave.
Søndag den 10. januar 1971 feirer vi jubilet. . Det blir julefest i bedehuset, hvor vi bl. a. får besøk av distriktsarbeider Kurt Nielsen fra Kongsvinger. Pastor Rugsland blir med. Og vi sier til unge og eldre, vel møtt til å feire jubileet!


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.