Trykket i Jul i Eidskog 1985. Skrevet av Gunhild Rastad. Publisert på Vestmarkaboka 17.02.2017.
6. januar 1910 holdtes aarsmøte i Vestmarkens Missionsforening paa bedehuset – – -. I forbindelse med aarsmøtet holdtes en fest til indtegt for bedehuset. Huset var fyldt til siste plads og festen indbragte brutto kr. 49,48.» (Utskrift fra gammel møteprotokoll fra 1887.)
Vestmarka bedehus 1910 -1985
Det er gått 75 år siden dette ble skrevet. Og før det var noe bedehus ble Harstad skole mye brukt til møter og fester. Da så bedehustanken kom, ble det gitt mange gaver i form av penger, tømmer og dagsverk. Tomten der bedehuset står heter «Gaven», og er gitt av Gunhild og Lars Rambøl. Av gamle protokoller ser vi at det var stor innsatsvilje hos bygdefolket før, som nå, når det kjelder bedehuset.
Bedehuset ble reist i 1910, og i årenes løp er det gjort mange forbedringer m.m. Av protokollen sakser vi bl.a.:
1935: Bedehuset var 25 år, og salen og huset utvendig ble malt. Johan Bråthen utførte arbeidet for kr. 0,65 for timen.
1938: Avduking av stort maleri: «Jesus i Getsemane». Pastor Halvor Norgaard var med, og maleriet er en gave fra Thea og Ole Kulblik. Det er malt av H. Lindblom i 1937.
1942: Bedehuset fikk orgel som gave fra Lydia og Hans Ruud.
1948: Lillesalen i 2. etg. ble innredet til pedelleilighet.
1963: Gamle vedovner i storsalen ble byttet ut med oljeaggregat.
1972: Utskifting av benker i storsalen, bord og stoler tatt i bruk.
1976: Kjøkkenet ble noe modernisert og malt.
1980: En drøm i oppfyllelse: ny oppkjørsel og endelig parkeringsplass!!!
1982: Det gamle uthuset ble revet, og et nytt og mer anvendelig ble oppført.
1984: Taket senket i storsalen. Gamlescenen revet, og istedet ble det en lavere plattform, ny talerstol, samt andre diverse nyanskaffelser.
1985: Ny ytterdør som er plassert på nordveggen.
Det er mange kvinner og menn som burde ha sine navn i gullskrift for sin innsats. Men når ingen er nevnt er heller ingen glemt. Vi sender dem alle en varm, varm takk.
Vestmarka Yngreskor var med under jubileumsfesten.
Og så en søndagsettermiddag i senhøstlig oktobersol ble 75 års jubiléet feiret. Bedehuset var pyntet til fest, det var fullsatt overalt da det ble ønsket velkommen. Blant talerne var bygdas egne prester, Thorbjørnsen og Andersen, og gjestetaler tidligere kallskapellan i Eidskog, nå sokneprest i Røyken, Gunnar Brunstad. Terje Gårder, utflyttet vestmarking, brakte sin hilsen. Yngreskoret satte fin feststemning med mye gild sang og musikk. Et festbord med fine smørbrød og masser av kaker hører med i et jubileum.
Gaver også! Vestmarka sanitetsforening ga bilde av kirken og kr. 1.000, overrakt av Mabel Mellum. I kollektgaver kom det inn ca. kr. 2.000.
Og han sa det så fint Brunstad: «Et bedehus er så mye mer enn et forsamlingshus, – det er et sted å gå til for å finne hjelp.»
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.
Trykket i Jul i Eidskog 1984. Skrevet av Yngresmusikken Publisert på Vestmarkaboka 16.02.2017.
En mørk senhøst-kveld var redaksjonsutvalget for Jul i Eidskog samlet for gjennomgåelse av manus og opplegg til årets blad. I en slik stund er det naturlig at vi ønsker å få med hilsener og innlegg fra bygdas forskjellige kanter så langt som mulig. Helst skal stoffet være varierende og det må ikke glemmes at julens budskap skal være midtpunktet. Dette kan være både direkte og indirekte, og her var plutselig et konkret forslag godtatt: Vi må ha med en presentasjon av en kulturspreder fra Vestmarka.
Gunhild Rastad Svendby, tenkte vi, for hun har i mange år gledet sine sambygdinger med både julesanger og det som ellers har med julens budskap å gjøre. Fra tidligere visste vi at Gunhild var av den beskjedne type som neppe setter pris på å komme på trykk. Først tenkte vi å spørre om tillatelse, men så hendte noe som totalt endret våre betenkeligheter. Det kom redaksjonsutvalget i hende et manus som direkte er tiltenkt vår påtenkte Gunhild. Hva kan være mere naturlig at hennes egne glade musikere får komme til orde? Disse vet langt bedre enn noen hva Gunhild Rastad Svendby står for når det gjelder kulturlivet på Vestmarka, og så kan redaksjonen slutte seg helhjertet til, og vi håper på tilgivelse for at vi tar den beskjedne kulturspreder inn blant julebladets permer . og så lar vi det innkomne manus fortelle resten: Forfatterne stiler sitt innlegg til «En avholdt og kjær venn»:
Når vi ber om å få spalteplass i i Eidskog», er det fordi vi mener det er en person i bygda vår som fortjener omtale, og det er Gunhild Rastad på Vestmarka.
Gunhild Rastad Svendby er både en kultur- og gledesspreder.
De fleste i Eidskog kjenner henne kanskje. Men ettersom vi vet at dette bladet når mange utenfor Eidskogs grenser, passer det fint at også andre får dele våre synspunkter, for vi i Yngresmusikken synes vi har så mye å takke Gunhild for.
Nå til dags blir det snakket så mye om fritidsproblemer, men vi som vokste opp i 60-åra visste ikke hva det var, for vi hadde ‘a Gunhild. Vi skjønte vel ikke dengang hvor mye hennes innsats betydde for oss, men etterat vi er blitt voksne har vi forstått å verdsette den jobben hun utførte.
Gunhild har alltid vært glad i barn og har likt å jobbe med barn. Hun ledet søndagsskolen, og etterhvert startet hun opp med Yngresmusikken. Og det er mange opplevelser og minner fra forskjellige anledninger vi sitter igjen med. De beste minnene vi har, er kanskje fra alle de julekveldene vi gikk oppover kirkegulvet med hvert vårt levende lys og sang julesangene våre. Da syntes vi det var en helt spesiell stemning, og det er en opplevelse ingen av oss vil være foruten.
Det sier seg selv at hun må ha vært og fortsatt er i besittelse av en stor porsjon pågangsmot. Og en annen egenskap hun har, er hennes fantastiske gode humør. Hun er virkelig en gledesspreder.
I fjor høst da Vestmarka kirke feiret sitt 100-års jubileum, fikk vi spørsmål fra Gunhild om vi kunne tenke oss å være med å synge og spille i kirken i den anledning. Alle var nok veldig spent på oppslutningen, ikke minst Gunhild selv, for det var jo 16 år siden vi sang sammen sist. Men det viste seg at det hadde vi lyst til, for oppslutningen var overraskende stor med tanke på at mange bodde langt unna. Og gjett om det var morsomt. Vi syntes det var så artig, at vi bestemte oss for å fortsette med dette. Og vi har det så koselig, at når vi øver, vil ingen slutte. Vi holder på til seint på kvelden.
Da vi var små ble nok tålmodigheten til a’ Gunhild satt på prøve titt og ofte, og slik er det vel ennå. «Nå får di væra stille da onger», er noe Gunhild må gjenta ganske ofte i dag som for 20 år siden.
Det er en spesiell atmosfære der Gunhild befinner seg og der liker vi oss så godt at vi håper hun vil være lederen vår lenge, lenge, slik at vi «gladgjengen fra 60-åra», som hun kaller oss, kan fortsette å synge sammen.
En hilsen og en stor takk fra Yngresmusikken.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.
Trykket i Jul i Eidskog 1984. Skrevet av Svein Hjerpset. Publisert på Vestmarkaboka 16.02.2017.
Til det gamle lokalet går tankene i dag,
reist av idretts-, ungdoms- og skytterlag,
var et halvsekel Vestmarkas samlingssted
på høytidsdager for frihet og fred.
Våre fornedre satset så fremsynt og friskt
på et formålstjenlig hus, fra først til sist.
Av skjemaer og papirer et minimum,
huset de tuftet på sunt bondevetts grunn.
Til lokalet knytter seg mange slags minner,
de gode huskes best, mens andre forsvinner.
Mange års besøk av stumfilm med striper
under krigen ble avløst av egen fremviser.
Et lyspunkt ble kinoen med fast repertoar
de åra det forbud og blendingsgardin var.
Og der møttes ungdom, – ja, eldre med,
til lagsarbeid, – og nyttårsvake med kabaré,
der amatører slo til og fortjente applausen
som runget gjennom salen i pausen.
Til lørdagsdansen kom folk langveies
til rytmer av «Hench» og «The Funny Players».
Vemodig var det, om tæret av tidens tann,
en mainatt lokalet ble herjet av brann.
Parolen den lød: Vestmarkinger i hver en grend,
enes nå om hvor det nye skal ligge hen!
En gnist av håp tentes etter flammenes rov
om et Samfunnshus bygd etter normer og lov
med tilfluktsrom og Riksteaterscene,
åpent for alle, — og alle betjene.
Men å bygge så stort er litt av et løft,
å drive det er ikke mindre tøft.
Skolens kjellersal ble lenge møtestedet
til nytte og hygge, i sorg og i glede.
Komitéer la planer i medgang og kriser
mot byråkrati og stigende priser.
I 76 vedtok Vellet at all Uår energi
skulle vies en løsning i kommunal regi,
av Stui kalt Eidskog-varianten, der utleie og hyre
ordnes gjennom andelslagets styre.
Vi drømte nok engang om å eie det selv,
en annen drøm ble oppfylt: Ingen tyngende gjeld!
Her har vi i samarbeid med dyktige arkitekter
fått plass til idretts- og kulturaktiviteter,
et Samfunnshus etter tidens krav
som ingen nå tviler på behov og nytte av.
Til felles nytte er det nye varmeopplegg
med barnepark og skole vegg i vegg.
Til medlemsfester med god takt og tone
ønskes velkommen til utflyttere og fastboende.
Om taket ble skrått, må det ikke hindre
at det alltid er høyt under taket inne!
Vi takk vil dem som har gjort dette mulig,
kommune og banker, og ikke minst STUI,
håndverkere og byggmester med sine karer,
dugnadsfolka og hver andelshaver
i hus og hytter,
og ellers alle som har vist at det nytter.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.
Trykket i Jul i Eidskog 1984. Skrevet av Hallvard Sørli. Publisert på Vestmarkaboka 16.02.2017.
Styret for Vestmarka samfunnshus hadde invitert til offisiell åpning av samfunnshuset onsdag den 30. mai kl. 19. Invitert var andelshavere, representanter for kommunale myndigheter med ordføreren i spissen og ellers de som hadde hatt noe med huset å gjøre.
Ca. 160 deltagere møtte til festen. Det bugnet av liljekonval på alle bord, og festsalen var fullsatt idet Hallvard Sørli ønsket alle velkommen. Han rettet samtidig en takk til alle de som på en eller annen måte hadde bidratt til et så sjeldent fint resultat.
Det ble servert deilig middag som Edith Hjerpseth hadde ansvaret for. Kveldens toastmaster var Kaare Fjeld. Til festen hadde Svein Hjerpset skrevet en velformulert prolog som han leste sjøl.
Til anledningen var det også skrevet to festlige sanger, en som mintes det gamle, gode Lokalet, og en som behandlet framdriften av det nye.
Under middagen ble det overrakt et stort veggteppe fra Den norske Creditbank og pengegaver fra Eidskog kommune og Vinger Sparebank. Vestmarka elektriske interessentskap, med støtte fra Vinger Sparebank, hadde gitt et flunkende nytt elektronisk orgel.
Mildor Arnesen overrakte et veggteppe til samfunnshuset, og det var blomster fra entreprenører og håndverkere. Fra før var det kommet gaver fra Synnøve Bakken, Andor Ingelsrudøya, Synnøve Sørensen og Else Fredland-Hansen.
Representantskapets ordfører, Leif Heggen, takket for alle gavene. Det ble mange taler der vestmarkingene ble ønsket tillykke med det nye samfunnshuset. Flere talere var imponert over ordningen med at kommunen står økonomisk ansvarlig for driften.
Johnny Kristiansens orkester medvirket med god musikk.
Endelig hadde vestmarkingene fått sitt etterlengtede forsamlingshus!
Vestmarka samfunnshus
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.
Trykket i Jul i Eidskog 1984. Skrevet av Else Øiseth. Publisert på Vestmarkaboka 16.02.2017.
Inga Ljøner i hennes rom på Holt sjukehjem.
Inga Mathilda Ljøner er født og oppvokst i Vestmarka i Eidskog. Da hun fylte 90 år var det fest med familie, slekt og venner i Vinger Hotell.
Jeg reiste til Inga noen dager etterat hun fylte 91 år.
Jeg spurte henne om hun kunne huske litt fra den gangen hun var ung. Jeg spør først: begynte dere lese» (gå for presten)?» Hun sa: «Vi gikk les» hele året. Det var mange konfirmanter og presten het Schjøtt Revers.»
«Var det noen skolegang etter konfirmasjonstiden?» Hun sa: «Eidskog Framhaldsskole ble stiftet, men det var så mange søkere til skolen at det ble lagt en skoleklasse hit til Vestmarka, i huset til Arnt Rambøl. Der gikk jeg og mine medelever, som jeg husker var: Ebba Kulblik, Henry Rambøl, Paul Nilssen, Alf Ødegård, Birger Rambøl, Dagny Klanderud, Inga Svendbye, Thora Haga, Hedvig Nestun, Agåt Jegeråsen og Ole Klanderud, Åsen.»
«Hvordan var kirkegangen?» Hun sa: «2. juledag var det gudstjeneste i kirken, og da kjørte vi med hesteskyss. Hun forteller at Martin Bråthen «tro’ bæljen» var belgtreder og Embret Delbekk var graver/kirketjener, lærer Mikkel Nilssen var klokker. Berntine Ruud Hellesnes var organist i den tiden.
Så forteller hun om arbeidet ute og inne heime på gården. Alle tekstilene ble laget, så som å veve blåtøy, lerret, duker, gardiner og golvløpere. Karding og spinning var også det daglige gjøremål.
Videre forteller hun hvor tungvint det var å vaske tøy; storvasken om sommeren ble vasket ved elven. Klærne ble vasket på vaskebrett med såpe (heimkomt av fett/talg og lut). Og så ble tøyet kokt i jerngryte. «Etter skyllingen av tøyet i elven ble klesvasken (de hvite) lagt «på bleika», som vi sa.»
Hun har også drevet Modeforretning på Vestmarka. Var i Oslo høst og vår i noen år og lærte å sy og pynte hatter. Hun solgte hatter, pyntet og sydde dem. Ellers sydde og solgte hun bluser, og drev med forskjellige andre ting i klær.
Så flyttet hun ut. Og forteller videre at hun giftet seg med Henry Ljøner; og de fikk 5 barn.
Henry Ljøner var banevokter/formann i 46 år ved Granli stasjon. På Granli hadde hun dyr, men allikevel tid til å være med i foreningslivet. Hun var formann i Indremisjonsforeningen i 15 år, kasserer i 23 år. Hun er medlem i flere foreninger bl.a. i Vinger Helselag.
Dette ble en liten visitt på Holt sjukehjem, hvor nå Inga har sitt koselige rom. På veggene er det fine malerier og bilder av familien. Hun forteller om barna sine. Det bildet har jeg fått fra den og det bildet er laget av barnebarna; så det er så hjemmekoselig der. Jeg setter veldig pris på å høre Inga fortelle.
Jeg får si takk for praten. Det kommer en sykesøster og spør om hun vil ha middag på rommet siden hun har besøk, men jeg får si takk for meg for denne gangen, – og følger henne inn i spisesalen til de andre på hjemmet.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.
Nedenfor er gjengitt to brev som gir opplysninger om trasevalg, bygging, og opprusting av det vi i dag kjenner som fylkesveg 21.
Publisert på Vestmarkaboka 23.02.2017.
Godkjennelse av plan for veianlegget Vestmarka —Akershus grense i Eidskog. (Sak nr 81.)
Eidskog formannskap søker fylkesbidrag til veianlegg fra Vestmarka til Akershus fylkesgrense og foreslår alternativet Skjervangen— Grasmoen—Tvillingtjern som hovedforbindelse mellem Hedmark og Akershus fylker.
Overingeniøren for veivesenet uttaler:
Da planene for veiforbindelsene her ennu ikke er behandlet av centraladministrasjonen var saken først tenkt forelagt fylkestinget næste år. Da distriktenes og de til skogbruket knyttede næringers interesse i disse veianlegg er meget stor og Eidskog herredsstyre i møte 29. mai 1933 har uttalt sig om valget av hovedforbindelse og saken videre skal forelegges Akershus fylkesting, er det formentlig riktigst at den allikevel blir forelagt fylkestinget.
Den av Akershus veikontor utarbeidede fremstilling om saken med utkast til beslutning, som er mottatt idag, tillater jeg mig å vedlegge (ikke trykt).
Videre vedlegges en kartskisse over veilinjene og en oversikt over omkostningene.
Veiforbindelsen
Vestmarka (Buåen)—Aurskog er 11,9 km. lang beregnet til kr. 252 000
Vestmarka (Buåen)—Settskog er 14,6 km. lang beregnet til kr. 304 001
Felles for begge disse forbindelser er strekningen Vestmarka—Kisviken, 7,5 km., beregnet til kr. 162 000
På denne parsell, hvortil er ydet bidrag av jernbanen og Stangeskogene og dessuten særbidrag av Eidskog herred, er arbeidet forutsatt igangsatt snarest av hensyn til tømmertransporten.
Spørsmålet om hvilken av de to linjer fra Kisviken til Akershus grense mot Settskog eller Aurskog, skal betraktes som hovedlinje er ikke av særlig stor betydning for Hedmark fylke. Det har derimot større betydning for Akershus fylke, som ved disse veier opnår forbindelse med Sverige, hvorav den gjennem Aurskog efter overingeniørens mening passer best som riksvei. Aurskog herredsstyre har uttalt sig for at veien bygges som hovedvei, mens Settskog herredsstyre har uttalt sig for bygdevei med halvt statsbidrag, formentlig for å kunne fremme anlegget fortere.
Uansett hvilken fremgangsmåte kommer til å bli valgt for oparbeidelsen av disse veier, er det vel sannsynlig at begge i sin tid må bli å klassifisere som hovedvei. Veiene er planlagt med samme utstyr i begge fylker og der er fra den side sett således ikke noget i veien for omklassefisering senere.
Til veien Kisviken—Settskog, parsellen Ugleviken—Tvillingtjern, er der ifølge Settskog kommunale veikomites skrivelse 19. april 1933 og Akershus veikontors utredning 31. mai ydet følgende bidrag:
Saugbruksforeningen, kr. 10 000 i hvert fylke kr. 20 000
Skogeiere i Mangenvassdraget kr. 0,25 pr. m3 trevirke
som drives frem på veien de første 5 år, anslått til kr. 12 500
Landeiere langs vassdraget 75 pct. reduksjon av damavgifter og 50 pct.
på landtrå og lenseavgifter inntil 50 000 m3. beregnet til kr. 5 000
Fredriksaldsvassdragets tømmersalgsforening kr. 0,03 pr. m3
solgt gjennem foreningen i 5 år. Tømmer fra Mangenvassdraget
undtatt som inngår under punkt 2 — beregnet til kr. 15 000
Sum kr. 52 500
Settskog kommune har dessuten ydet kr. 5 000,00 i forskudd på statsbidraget.
Parsellen Ugleviken —Tvillingtjern er beregnet til kr. 116 500
hvorav
Ugleviken—Settskog gr. (Vangen) 3 355 m. kr. 64 500
og Settskog gr. — Tvillingtjern 2 770 m. kr. 52 000
Veibredden er forutsatt 4,5 m. og veidekke av grus.
Overingeniøren i Akershus fylke foreslår at den største del av de private bidrag skilles ut som særbidrag med kr. 40 000 og resten fordelt efter det vanlige forhold 1/2 parten på staten, 1/4′ parten på fylket og vedkommende herred. Den resterende del av det private bidrag kr. 12 500, forutsettes disponert til dekning av herredenes andel eller som bidrag til vedlikeholdet.
Det er som nevnt ikke av nogen særlig betydning for Hedmark fylke hvilke av disse to veier blir bygget som hovedvei. Av større betydning er det å tilrettelegge grunnlaget for bygningen, således at veien snarest mulig kan avhjelpe de vanskelige forhold for skogbruket. Dette skjer i betraktning av de betydelige private bidrag best ved at veien bygges som bygdevei med statsbidrag.
Jeg tillater mig derfor å foreslå at Hedmark fylke i likhet med hvad der er foreslått for Akershus, vedtar 1/2 statsbidrag til veianlegget Ugleviken—Settskog gr. (Vangen) —Tvillingtjern efterat særbidrag fra private kr. 40 000 er fratrukket den samlede anleggskostnad for begge fylker.
Planene er sendt Veidirektøren, men hans uttalelse foreligger ennu ikke. Planen for strekningen Buåa— Ljøner er godkjent som hovedveianlegg av fylkesveistyret i møte den 8. mars d. å. Veistyret hadde heller intet å bemerke til den måte anleggsmidlene var tenkt tilveiebragt.
Jeg slutter mig til overingeniørens uttalelse og tillater mig å anbefale det ærede fylkesting å fatte følgende vedtak:
Fylkestinget vedtar for sitt vedkommende de foreliggende planer for veiforbindelse mellem Vestmarka og Akershus og tilsier i overensstemmelse med hvad der er foreslått for Akershus fylkesting 1/4 fylkesbidrag til anlegget Ugleviken—Settskogen—Tvillingtjern, efterat særbidrag fra private, kr. 40 000 er fratrukket den samlede anleggskostnad for begge fylker.
Hedmark fylke Hamar, den 3. juni 1933.
KNUD ØYEN.
23 år senere tar Statens Vegvesen på Kongsvinger initiativ ovenfor veisjefen i Hedmark fylke for å ruste opp veien, som bl.a. innebærer at to deler av strekningen legges om. Brevet er gjengitt under. Legg bl.a. merke til navnet som blir brukt på veien, Finnskogvegen, og omtalen av Vestmarka – Mysenbanen.
Statens Vegvesen
Hedmark fylke
Kongsvinger avdeling Kongsvinger, den 11. oktober 1956.
Herr vegsjefen i Hedmark fylke H a m a r.
Finnsksogvegen. Parsell Akershus gr. Vangen – Vestmarka. Overslag.
Anlegget ble påbegynt i 1933.
Mellom Vestmerka og Ljöner ble vegen bygget progressivt, tildels beregnet på kjöring bare om vinteren. Vegen er etterhvert blitt en del utvidet og forsterket, men er fremdeles ikke skikket til å oppta noen stor gjennomgangstrafikk eller noen tungtrafikk over lange avstander slik som en nu må forlange på denne viktige vegrute. Hele vegen er også utilstrekkelig gruset og må overgruses.
For å öke trafikkevnen foreslås de smaleste vegstykkene og en del skarpe kurver breddeutvidet. Dessuten er det planlagt hel omlegging av vegen ved Merastmyra og ved Fjölabrumyra.
De mest omfattende omlegginger koster:
Ved Merastmyra kr. 143.000 for 1000 m. lengde 170 m. forkortelse
Ved Fjölabrumyra kr. 27.100 for 340 m. lengde med 0 m. forkortelse
Når omlegginger og alle gjenstående breddeutvidelser medtas blir restoverslaget pr. 1/10 kr. 350.000
Det tidligere utförte arbeide koster kr. 1.215.600 Sum Akershus gr, ved Vangen — Vestmarka kr. 1.565.600
Som en ser blir det meget betydelige etterarbeider og omlegginger for å få anleggets eldre deler i tidsmessig stand. Som trafikken utvikler seg på denne vegrute som etter all sannsynlighet må overta den trafikken som var tiltenkt Vestmarka – Mysenbanen, kan utstyret ikke gjöres mere beskjedent enn som her foreslått.
Trykket i Jul i Eidskog 1984. Skrevet av Bjørn Olav Andersen. Publisert på Vestmarkaboka 30.01.2017.
Ved nyttårsskifte sluttet Helge Tuhus som organist i Vestmarka kirke etter 47 års trofast tjeneste. Det ble en lang virketid på orgelkrakken, og flere generasjoner har han på den måten møtt både i glede og sorg.
Det var rart å ta avskjed med ham som vår faste organist, men vi forstod også godt at han ønsket å gi seg nå når alderen er kommet bra over vanlig pensjonstid. I alle disse årene har det vært betryggende å ha hatt en slik organist som har gått med iver og ansvarsfølelse inn for sin tjeneste.
Jeg vet at han ikke vil at det skal gjøres for stor blest om hans virke, men jeg kan ikke la være på vegne av menigheten på denne måten få takke igjen for en helhjertet innsats.
Når Jul i Eidskog skulle utgis i år også, fant jeg ut at det måtte være fint å få et lite intervju med ham, og få satt ned på papiret noen tilbakeblikk.
Jeg møtte opp en høstettermidag for å møte mitt intervjuobjekt, og ble som alltid ønsket varmt velkommen av Helge og Menny.
Det er greit å begynne med begynnelsen. Og den var for Tuhus på Skotterud. Her vokste han opp; men allerede i yngre år kom han til Vestmarka.
«Hvordan hadde det seg at du kom til å bli organist i Vestmarka kirke?»
«Kan du ta noen gudstjenester for meg,» var Arvid Nilssens spørsmål til meg en gang han var opprådd for spilling, sier Tuhus.
Og med det var det gjort forstår jeg. Den eldre generasjonen husker godt Nilssen, gammellæreren, som betydde så mye for skolen og lokalmiljøet på Vestmarka i så mange år. Nilssen måtte hjelpe til med spilling etter at frk. Bækkelund sluttet. Men Nilssens forespørsel til Tuhus om hjelp av og til ble til nesten 50 år. Tuhus hadde ikke drømt om at det skulle bli så lenge, men slik har det altså gått.
Bare kort tid etter at han kom til Vestmarka ble han «fanget inn». Men det var ikke uten grunn. Musikk og sang har vært hans store interesse hele livet, og flere instrumenter har han traktert. Selvlært har han vært, men når følelsen for musikk og lysten er til stede kan mye gjøres.
Interessant var det å høre av ham at hans mor antydet allerede da han var unggutt noe om organistgjerningen. Hun så evnen til musikkutfoldelse, men håpet at han ikke skulle spille hvor som helst. I tilfelle kunne hun godt tenke seg at han kom til å spille i kirken. Og slik ble det jo.
«Seks timer er all min pianoundervisning,» sier Tuhus. Det var riktignok ingen hvem som helst som var pianolæreren, Erling Westher, som har hjulpet fram mange kjente pianister. Hadde han fortsatt (for tilbudet var der), hadde vi kanskje ikke fått ha Tuhus som organist hos oss.
Lønnen de første årene var ikke noe å bli rik på, 150 kr. i året. Senere ble den rimeligvis forhøyet, men det kan nok trygt sies at den aldri har vært stor. Etter noen år ble han også formelt innsatt i tjenesten, med utnevnelsesbrev fra biskop Kristian Schjelderup.
I stua hjemme.
Orgelet han «overtok» var fra 1894 og hadde 5 stemmer. Det kostet i sin tid 1.680 kroner, og var bygget av firmaet Olsen og Jørgensen, Oslo. Og det heter at av pengene som ble til overs etter at orgelet var betalt, var kr. 1,90, som det, uvisst av hvilken grunn, ble kjøpt naftalin for. Orgelmekanikken ble etter hvert dårlig, og det hendte at kirketjeneren måtte inn i orgelet å «reparere», for at man skulle kunne fortsette. Noen andre som ikke skulle inn i orgelet forårsaket en gang mislyd i en av pipene, nemlig mus.
Det var enighet om at det var behov for et nytt orgel. Ved hjelp av budsjettmidler og store private gaver ble det mulig å virkeliggjøre planene. 110.000 kroner kom det nye orgelet på. Det er bygget av Norsk Orgel-Harmoniumfabrukk A-S, og har 16 stemmer. Februar 1969 var innvielsesfesten, som ble en stor begivenhet i menigheten, med besøk bl.a. av domorganist Ragnar Røgeberg. Det ble et helt annet orgel å spille på, og vi regner med å ha glede av det i mange, mange år ennå.
– Vikartjeneste av og til ble til nesten 50 år. Jeg spør Tuhus om det noen gang var tungt å gå til arbeidet. Jeg forstår på ham at det har det vært noen ganger. Men som han sier ble han nærmest inngrodd i det, og at det ble litt av livet hans. Hvis man ikke er glad i å spille, gjorde man ikke slik, sier han. Og tiden har gått fort.
En del ferie og fritid har blitt brukt i tjenesten. Og det har, forstår jeg, blitt noe av den forsakelsen ikke bare han, men også familien ellers har måttet ta.
Gleden over musikk har vært mye av drivkraften for ham. Han liker å lytte til musikk, også. Og de store klassikerne er yndlingskomponistene, med Bach og Mozart i spissen.
«Gjennom alle disse årene har du spilt mange salmer. Er det noen spesielle du vil fremheve?»
«Det er mange som er fine. Jeg tenker spesielt på én nå, som jeg liker godt, både hva angår melodi og tekst. Og det er «Konge er du visst Herre Jesus Krist . .» (Landstad nr. 78).»
Jeg er helt enig med Tuhus at det er en god salme; som fortsetter slik: «Om du bærer tornekronen eller lyser høyt fra tronen, Herre Jesus Krist, Konge er du visst!»
For øvrig er det mange salmer i Salmer -73 som han synes godt om. Det er salmesangen som skal lyde sterkt i kirken. Orgelet skal ikke dominere. Og det er den enkelte søndag og tekstene som innbyr til hvordan man skal bruke orgelet, sier han.
«Du har opplevd både gammel og ny liturgi. Hvordan liker du den nye?»
«Man venner seg til det nye også. Jeg syns at den nye er bra.»
«Du har holdt ut» med mange prester, klokkere og kirketjenere, og har sikkert mange historier å fortelle fra disse årene. Og mye hyggelig har det vært, skjønner jeg. Ofte ble det en kort passiar i prestesakristiet etter endt dyst. En historie har du på lager?»
«Det var etter en langfredagsgudstjeneste at sokneprest Rongved sa til meg at i dag spilte du rent for sakte. Jeg mente da at dagen ikke akkurat innbød til noen valsetakt. Hvorpå Rongved repliserte raskt, med smilet like på lur: Skjønner du ikke; vi har ikke tid til å sitte og høre på deg hele dagen.»
«En god del kirkelige handlinger og høytider har du deltatt i. Er det en høytid du er spesielt glad i?»
«Det må være julaftengudstjenesten. Med den gode stemningen og oppslutningen.»
Ja, jeg er enig i at det er fest å samles til julaftengudstjenesten.
Av store begivenheter vil Tuhus trekke fram innvielsen av det nye orgelet, og kirkens 100 års jubileum i oktober i fjor. For oss som fikk være med på dette er det gode minner å ta med seg.
Jeg vil også få sagt, at vi var veldig glade for at du fikk være med og oppleve 100-års jubileet som aktiv organist.
Det har nok vært strevsomme dager inne iblant, kanskje ikke minst i den siste tiden; årene gjør vel sitt. Og Tuhus syns at det var godt å få fri. Men jeg skjønner at han ser tilbake på tiden med glede. Det har betydd mye for hans liv.
Nå er det godt å være med i kirken som «vanlig» kirkegjenger. Det er sikkert bra å få lytte til budskapet, oppleve fellesskapet, være med i salmesangen, og få slippe noe av ansvaret med gudstjenesten. Vi gleder oss over å se deg nå som kirkegjenger.
Om ikke mange dager skal vi på nytt feire julen og få høre juleevangeliet som du selv sier du gleder deg over.
Med din tjeneste som organist har du vært med på å støtte opp under dette glade budskapet om Frelseren som kom til vår jord for vår skyld.
Jeg takker for samtalen. Og ønsker deg og din familie en riktig gledelig julehøytid og alt godt i dagene fremover! Bjørn Olav Andersen.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.
Trykket i Jul i Eidskog 1982. Skrevet av Thor Mastad. Publisert på Vestmarkaboka 30.01.2017.
-Dette er ordene til Gunnhild Dyblie fra Vestmarka, – og vi bør dele med de som trenger vår hjelp, legger hun til med et sitat fra en kjent sang og fra en kjent bønn. Blant mange andre visste vi at en av våre pensjonister, Gunhild Dyblie, seneste året hadde tatt flere initiativ for å hjelpe vårt naboland i sør, Polen. Vi hadde hørt rykter om at hun hadde satt igang strikking av ullsokker i stor stil, og at hun arbeidet iherdig for å følge opp med forsendelser av klær til det polske folk.
Vi kan ikke avslutte redaksjonen av vårt juleblad før vi har lagt inn et ord i denne store felles sak. Det var ingen nærmere enn Gunhild Dyblie til å forhøre oss om utviklingen i dette hjelpearbeidet. Det var under et kort besøk vi også fikk inspirasjonen til å følge opp. Sjelden har vi hørt noen som brenner slik for å hjelpe som henne, og nå gjelder det Polen, og det haster, sier hun.
Gunhild Dyblie liker ikke å komme i bladet for sin innsats, men vi står på vårt, og til sakens fordel går hun med på noen kommentarer.
— «Ullsokker?», spør vi, og blir nærmest sjokkert av det hun fremviser. I lager ser vi 210 par ullsokker, nye og varme, som ligger ferdig til forsendelse. For kr. 10,- pr. dag har hun brukt garn, og haugen vokste under sommeren og høsten. — «Tenk, om vi i det minste sendte et par ullsokker hver fra dette landet», sier Gunhild, og «tenk hvor godt de gjør dit de kommer, og for dem som ingen ting har», legger hun til. – <<Det vil telle så lite i vår overflod, og for oss som har mere enn vi trenger. 90 par sokker har hun tidligere sendt privat, da vi foreløpig ikke har noen organisasjoner som tar seg av dette, hører vi. «Vår pensjon holder allikevel og gir oss allikevel nok til mat og klær», forteller vår kilde ivrig. – Vi renser vår samvittighet med å ta noen lodder, og gir noen tiere til de store innsamlinger, men dette er ikke nok» . . . <<Polens folk trenger både moralsk og fysisk hjelp, – alt før vinteren kommer». – Gunhild blir mere og mere ivrig, idet hun bedyrer overfloden i de norske hjem, både av klær og sko hvor moteskifting stadig øker våre lagre. «Vi må forstå Polens store behov, og vi må hjelpe», sier hun igjen.
– Gjør det lille du kan, sier Gunhild Dyblie, – og hun kan strikke…
– «Har du alltid vært vært gavmild?» under vi. – Uten detaljer får vi vite at Gunhild Dyblie kommer fra et godt kristent hjem i Trondheim. 10 år gammel ble hun speider. Et gildt arbeide var det å være med menighetssøstrene hos gamle og enslige syke mennesker. – Der fikk hun bistå med å gå ærender, og mange håndsrekninger i speiderens ånd. Dette varte i mange år, og muligens lærte jeg noe for livet . . . Ansvaret økte senere da hun kom med i ledelsen av andre. 1 1944 fikk de hardt prov på hva de kunne. En båtlast flyktninger fra det nedbrente Finnmark kom til Trondheim. Flyktningene hadde vært på transport i 3 uker, nesten uten mat og klær. Nøden var meget stor, men vi klarte også dette ved å arbeide for felles sak. Selv i krigens siste år fikk alle mat og brukte klær ved innsamlinger i byen og omegnen. — gir mye for oss selv å hjelpe andre som trenger det», sier Gunhild overbevisende, og hun forteller at familien kom til Eidskog i 1953. De føler seg hjemme her.
Hun er ikke alene om å forvalte familiens pensjonsinntekter til fordel for gaver til nødlidende. Vi lar oss forstå at ektefellen er enig i, at slik skal det være.
Sjelden blir vi så overbevist om vår plikt til å hjelpe de som er i nød. — «Jeg håper at kirkens ledelse kan hjelpe oss å ta mere ansvar for innsamling og forsendelse av brukte rene klær», sier vår kilde. – De andre store organisasjoner, Folkehjelpen, Røde Kors m.fl. bør føle samme ansvar. — Det burde ikke være nødvendig å dra veksler på velvilje i nabolandets organisasjoner, ved å sende klær i disses navn. – Dette kan vi greie selv, hvis vi deler med oss av vår velstand og løfter i flokk. Da kan vi vise Polen at de har en god nabo i nord, og som gir praktisk hjelp mot vinteren.
— «Da først kan vi håpe at noen få opplever en liten oppmuntring til jul. — Selv vet vi at det du har mot en av disse mine minste, det har du gjort imot meg». – Med disse ord fra bibelen fortsetter de raske strikkepinnene til Gunhild Dyblie, og haugen av ullsokker øker på nytt etter forsendelsen av 300 par tidligere. – vi alle følge opp slik hun sier»?
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.
Trykket i Jul i Eidskog 1983. Skrevet av Bjørn Olav Andersen. Publisert på Vestmarkaboka 28.01.2017.
I kongelig tjeneste
I et trivelig hjem på Vestmarka bor Ellen og Kåre Løvlund. En novemberdag møter jeg opp hos dem for et lite intervju til Jul i Eidskog. Både for spørreren og dem er intervju noe uvant, men det hele blir en hyggelig prat om før og nå.
For mange i Eidskog er de godt kjente. Ellen er født på Magnor, og har ellers bodd en del år på Vestmarka. Her ble det arbeid med forskjellige husposter. Badet, som tidligere var i drift, har vært én av hennes arbeidsplasser. Tjeneste har hun også hatt på Ødegården og Nystuen.
Kåre er opprinnelig fra Vang på Hedmarken. Uvant var det å komme fra det åpne jordbmksdistriktet til skogsbygda, men jeg forstår at han har likt seg godt her. Det var gårdsarbeid som ble hans virke, hos Hans Rambøl på Nystuen, fra høsten 1950. Den gangen var det en helt annen trafikk på Vestmarka. Med adskillig flere familiemedlemmer rundt omkring på gårdene, og med liv og røre i sentrum. Enda mer enn i dag var butikken et samlingssted, der unge og gamle traff hverandre og pratet om løst og fast. Noen år, forteller Kåre, stod han utenfor Samvirkelaget og solgte grønnsaker fra Nystuen.
I dag sitter Kåre og Ellen i sitt hjem som de i de siste årene har pusset opp og stelt rundt. Med lyst og anlegg for blomster og beplantning har de fått pene omgivelser rundt seg. I noen år arbeidet Kåre som gartner for kommunen. I det arbeidet, som han hadde lang erfaring ifra, følte han seg hjemme i. Vakre roser og blomster trivdes etter hans stell.
Nå tar de det litt roligere begge to, men når man som dem har arbeidslyst er det alltid noe å henge fingrene i. Og blant dem som har nytt godt av deres hjelp er Vestmarka-kapellanen.
De har mange ting å berette om. Fra årene i Eidskog og utenfor bygda. En tid som særskilt er rik på minner er deres mange arbeidsår på Skaugum.
Det begynte med en søknad på en annonse i Nationen, som Kåre sendte i 1956. Det ble positivt svar, og turen gikk fra Vestmarka til Asker. Noen få år etterpå ble det også jobb der for Ellen. Jeg forstår at disse årene fikk bety mye for dem, etter alle de gode minnene de beretter om.
I 1956 var Skaugum bolig for daværende kronprins Olav. Stedet var gitt til Olav og Märtha i blyllupsgave i 1929 av grev Wedel Jarlsberg. Kronprinsesse Märtha døde i 1954, og fra da av var kronprins Olav alene om eiendommen.
Kong Haakon VII døde i 1957, og Olav ble kong Olav V og måtte flytte til Slottet. I flere år var Skaugum bare et sted som de kongelige besøkte av og til. Men driften måtte holdes igang både ute og inne, så arbeidsfolket hadde nok å drive på med.
Forandring ble det i 1968 da kronprins Harald ble gift, og han og kronprinsesse Sonja fikk Skaugum av kong Olav, og flyttet inn der samme året. Da ung-folket kom inn ble det igjen mer trivsel på gården. Senere kom Märtha Louise og Haakon Magnus til og ga enda mer liv til stedet.
Helt fram til høsten 1976 bodde og arbeidet Kåre og Ellen i parken og gartneriet. En lang tjeneste i hyggelige og pene omgivelser.
I den første tiden var det flere som jobbet med parken, drivhusene og utearealet for grønnsakene. Bl.a. druer ble dyrket i drivhuset. Stor eplehøst fikk man hvert år. Og Ellen forteller om nettopp det. Hun var med på å sortere og pakke dem. Og det skulle være av beste kvalitet, for så og sendes til Gartnerhallen. Jeg forstår på henne at det var et givende arbeid – å få levere all den flotte frukten.
Etter at kronprinsparet kom dit, ble det en del omlegging av driften og forandring på parken. Drivhusene ble leid bort, frukthagen nedlagt og jorda ble overtatt av gårdsbruket. Men et stykke ble benyttet til kjøkkenhage. Og her ble hennes viktigste arbeidsplass, forteller Ellen. Mange slags grønnsaker ble dyrket, også bær av forskjellige slag. Blant annet alpebær som ble høstet helt til oktober måned, var veldig populære. Og stadig kom bestillinger fra kjøkkenet om forskjellige slags grønnsaker, som skulle benyttes i husholdningen. Det var ikke nok å så en gang i året. I hele sesongen skulle feltet holdes oppe, med stadig nye og friske grønnsaker.
Ellen forteller om Märtha Louise og Haakon Magnus og deres interesse for grønnsakene. De fikk- lære seg til å stelle med dem. A plante løk var visst det likeste. Ellen satte pris på kontakten med dem, og jeg skjønner at det var gjensidig.
På Skaugum drives det et stort gårdsbruk. Med ca. 2 tusen høner, ca. 35 melkekyr, og en del ungdyr. I starten da de kom dit var det også flere hester på gården. Det ble det slutt med før de dro derifra.
Parken er et kapittel for seg. Et flott anlegg, som krevde mye stell for å kunne holdes i den beste stand. Her var frem for alt Kåres arbeidsplass. Mange mål med gressplen skulle klippes jevnlig, og hekker og blomsterrabatter måtte være i orden. Sommerblomstene skulle vare hele sommeren, først løk og deretter et par plantinger. I de siste fem årene var de for det meste alene om arbeidet i parken, men litt ekstrahjelp måtte til ved visse anledninger. De forteller at det var trivelige dager i arbeidsfellesskapet med alle på eiendommen.
Roser av mange sorter prydet hagen, og det er ikke få roser jeg har klippet, forteller Kåre. Og det var ikke fritt for at det ble såre hender.
Arbeidet på Skaugum ble noe annet enn et vanlig arbeid for dem, det ble en fulltids tjeneste. Med stor arbeidsglede ønsket de å gjøre sitt beste. Takknemlig er de for årene på Skaugum, og takknemlighet møtte de fra arbeidsgiverne. Kontakten med kronprinsfamilien opprettholdes fortsatt, med hyggelige hilsener, bl.a. til jul.
Kåre og Ellen har ros å gi til kongefamilien, som de syntes tok godt hånd om arbeidsfolkene sine. Og de var på bølgelengde med de ansatte, og slo av en hyggelig prat når man traff hverandre.
Julen var også på Skaugum en travel tid. Med mange forberedelser. Lille julaften ble det holdt en liten tilstelning for de ansatte, hvor det vanket en julehilsen til hver.
Like før jul, hendte det i flere år at mange blomsterhilsener skulle sendes ut til kongens kjente. I drivhuset stod blomstergruppene på rekke og rad. Kl. 17.00 den ene dagen kom kong Olav ned og satte kort på hver gruppe. Disse turene hvor man kjørte rundt i byen og utenfor Oslo, husker Kåre veldig godt. I den hektiske førjulstrafikken var det vanskelig med parkering, så det ble i alt mange km som ble tilbakelagt til fots for å rekke innom alle som skulle ha.
Om sommeren ble det arrangert biltur for de ansatte til forskjellige kanter av Østlandet. Bl.a. Sankthansdagen skulle alle ha fri. En svensk skikk som kronprinsesse Märtha hadde med seg.
Ved siden av Skaugum var de også av og til med på å stelle i stand ved sommerstedene på Tjøme og Hankø.
Alle disse årene bodde Ellen og Kåre på området. Og Asker ble en kommune de satte pris på. Venner og kjente fikk de som de også nå har forbindelse med. Vestmarka-besøk fikk de innimellom. Og selv måtte de ofte hjem for å ta seg av huset. Etter alle årene på Skaugum vendte de så tilbake til Vestmarka igjen.
Tankene går, forstår jeg, ikke så rent sjelden tilbake til de rike arbeidsårene på Skaugum, hvor de hadde så mange interessante og givende oppgaver, og kunne gå inn i dem med mange krefter.
Vi er glade for at de vendte tilbake, og ønsker dem mange gode år videre her i bygda vår.
Og hjertelig takk skal dere ha for praten og for alltid åpent og gjestfritt hjem.
Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.
