Kategori: Ukategorisert

Trykket i Jul på Eidskogen 1979. Skrevet av Juel Stubberud.
Publisert på Vestmarkaboka 29.11.2016.

---

Hans Børli er eidskogingen som er i ferd med å få sitt navn kjent langt utover landets grenser.

Hans iherdige kamp har gitt resultater han får høste fruktene av også mens han lever. Mange geniale kunstnere oppnår ikke det.

Årsaken til hans seier er å finne i hans absolutte lojalitet, hans usvikelige tro og tillit til det som er sant og ekte.

Det siste året har på mange måter vært en springflod for dikteren vår. Han feiret 60 år den 8. desember 1978 og ble behørig feiret med fest av kommunen og store oppslag. Det ble utgitt stor antologi til jubileumet i både innbundet og heftet utgave, «Dag og drøm» ved Geir Vestheim. «Kont-Jo» kom i nytrykk på Tiden, «Det small et skott» i nyutgivelse på Arbeidernes Forlag og «Hvem drepte den lille blå fuglen», et lite 20-siders særtrykk av Axel Ekvall. Videre arbeides det med en oversettelse til svensk. En LP-plate med 22 dikt hvorav 19 er tonesatt og sunget av Svein Ole Rundgren og Juel Stubberud, mens Hans sjøl leser 3 av diktene.

Vi som har fulgt med i Børlis utvikling har opplevd noe nytt de senere år. Det er blitt en slags konkurranse om hans diktning. En rekke komponister og visesangere har tonsatt diktene hans.

Til og med kunstverk har han gitt tittel til med «Skogens sang», som Edwin Maria Steindl malte til Flyktning —79.

Og nå i høst utkom han med sin 17. diktsamling, «Kvelden står rød over Hesteknatten». Selv om dette ikke er ment å være en bokanmeldelse, er det riktig å ta utgangspunkt i denne boka, fordi den på mange måter er en slags vareopptelling, eller et testamente om vi vil. Det er i alle fall et slags stille oppgjør vi er vitne til og trekkes med i, og nettopp dette syns jeg det er riktig å røre ved. Tonen i denne samlingen er en annen, en dypere liksom. Som om den bærer en stille sorg i seg.

«Kvelden står rød over Hesteknatten» vil kanskje for mange bli oppfattet som et poetisk påfunn, men her dreier det seg ikke bare om realiteter, men blodig alvor. Blodig i ordets sanne mening. Det er sant at det både ved pinsetider og ellers er en helt spesiell sjelden rød himmel i vest fra kjøkkenglaset hans Hans som gjør Hesteknatten til noe mye mer enn en lurvete bergskalle. For dere som har sett boka og ser Kåre Tveters tegning på forsiden vil se Hesteknatten. I nærheten av de to enslige granene til høyre på bildet var det Hans en gang satte hele økseviggen inn i benet «og blødde som en støkkin gris», så han måtte rive tøystrimler av skjorteflaket for å få forbundet såret. Her har han slitt mange usle dager med silregn, blautsnø og sprengkulde.

Ingen av Børlis dikt er lettfødt. De er tilkommet under de ugunstigste forhold man kan tenke seg. Alle som skriver om hans diktning er opptatt av hans utvikling og modning, men de færreste spør seg eller tar opp omstendighetene diktene er tilkommet under. Det fantastisk fine diktet «Louis Armstring» er tilkommet på heimtur fra skogen en gang under det styggeste høstvær en mørk kveld, blaut til skinnet. Mange av diktene har tatt form sittende på en stubbe i skogen under en hvileløs rast, med klaka kaku og 30 minusgrader. Diktet «Detalj fra et liv» fra hans siste samling vil mange oppfatte som overdrevent dikt, men Hans kan fortelle at han har brent av fire livremmer fordi han har «tåkka» seg for nære bålet i sprengkulda.

En kritiker gjorde en gang et nummer av at Hans skapte et dikt mens han krabbet heim fra skogen med kuttet hælsene og voldsomme smerter. Men han sa ikke hvorfor og hvordan det gikk til. Opplysningen er riktig nok. Det dreier seg om diktet «Svarttrosten synger i regnet» fra boka «Kyndelsmesse». 1971 hadde Hans noe vindfallhugging, og ulykka var ute, farlig som dette yrket er. Rota falt tilbake, og innhugget i stokken tok mot hælsena med hele treets tyngde, med den følge at sena og leggbeinet rauk, og hele foten holdt på å gå. Den dagen kunne han blitt i skogen hvis han ikke med en kraftanstrengelse hadde kommet seg løs og begynte på den smertefulle krabbingen heimover, alene som han var. Det var ikke fordi han var så inn i alle skoger tøff at han tenkte diktet om svarttrosten, men fordi smertene var så intense at han måtte tenke på noe annet for å døyve smertene.

Ingen annen norsk lyriker har diktet så lenge under ekstreme forL hold som ‘n Hans Børli. Både Hesteknatten og andre døss og bergskaller har i sannhet vært en realitet for han.

Da jeg sa at jeg ville ta utgangspunkt i Børlis siste diktsamling, så er det ikke for å gå så mye inn på de enkelte dikt. Det har så mange førsteklasses anmeldere gjort i løpet av høsten, til eks. Arve Lillevold, Thorbjørn Bakke og mange andre. Mitt utgangspunkt er at nettopp denne samlingen som er blitt Børlis absolutt beste, ikke er blitt det bare fordi han stadig blir en bedre forfatter, men fordi de nære ting i dette miljøet han kjenner så uendelig godt både på godt og vondt, har gjort denne boka bedre enn noen av hans tidligere. Men heller ikke dette alene er avgjørende. Det er også en annen aftenrøde vi synes å spore i dette bildet, hans egen høst.

I tillegg har samlingen alle disse ordene og ordbildene som bare er Børlis. Heller ikke de kommer seilende på ei fjøl. Han får ikke noe gratis. Det er arbeid og arbeid.

Da et nytt uttrykk eller ordbilde fødes, er det som oftest etter kamp. Det nytter ikke å gå på leting etter dem eller tro at de kommer av seg sjøl. Visst kan selve bildet, ordet, komme fort, men da er det som oftest etter lang «ruging».

Børli er ingen modernist. Derfor kan han ikke fuske i faget. Det han lager må stå på egne bein  og stå for angrep og kritikk. Hadde han vært maler ville vi karakterisert ham som en moderne naturalist. Og han er jo en slags maler. Ikke fordi han ønsket å bli tegner eller maler som ung, men fordi han skriver sine dikt i bildespråk. Hans yrkesattributt er nok øksa, men bildene tegner han med kvist og kvae. Den kunstneriske opplevelsen får vi ved det poetiske strøk. Han er ikke bare forfatter, dikter, men fram for alt poet.

Jeg har innledningsvis subjektivt nærmest antydet at Hans Børli er Eidskogs største sønn, og storheten ligger ikke bare i hans genialitet som forfatter. Storheten ligger i hans absolutte lojalitet. Han har vært lojal mot skogen og skogsarbeidet siden han begynte sin fulle dag i skogen og brakka som tolvåring. Alle fristende tilbud om buksebak-jobber på en kontorkrakk har han avvist.

Han har også vært lojal mot det miljø, den gruppering og de menneskene som formet ham.

Romsligheten hos ham er enestående og uten reservasjoner. Finner han noe som er bra utover det alminnelige, så sier han det. Bl.a. har han sagt om sin kollega Martin Vestliens dikt «Skogsarbeider», at det er det beste som noen gang er skrevet fra skogsarbeidermiljø. Eller da han sier om den ulykkelige Carl Vestaberg fra Sør-Odal (i dag en nesten glemt forfatter) at «ingen norsk forfatter har noen gang skrevet så fint og riktig om skogen og dyrene i skogen. Han har maktet det alle forfattere drømmer om, — å gjøre ordene overflødige. Selve hendelsen, situasjonen står fram av seg sjøl».

Det er dette jeg kaller storhet, og som gjør ham stor også som menneske, og ved en avgjørelse eller et vendepunkt er kanskje det vel så viktig.

Mange er i dag interessert i Børli på en ny måte. Ikke bare for å lese hans bøker, men for å kjenne personen. Noen er forskere og er i behov av konkrete og autentiske opplysninger.

Hans Børli er født i Børli på Fjellskogen den 8. des. 1918. Foreldre Bollette og Nils Børli. Heimen en steinete og bakkete oppsitterplass under Stangeskovene, med finnskjegg som den omfangsrikeste vekstligheten. Hans er nr. 5 av 6 søsken, med 5 gutter og ei jente.

Skolegang, folkeskole med 14 dager skole og 14 dager fri. Han «sleit ut» 16 lærere på den vesle skolen under primitive forhold i Fjeldbu. Senere underoffisersskole.

Var med under krigsdagene i 1940 og var en kort tid i fangenskap. Senere under krigen sammen med sin bror Ole (eller Ola som vi sier i det daglige) en betydelig flyktningelos med hundrevis av fylktninger av de mest forskjellige slag fulgt til Sverige. Ingen har gitt noen påskjønnelse for dette, og heller ingen annen form for oppmerksomhet til noen av dem, selv om, særlig Ole ødela helsa si i denne trafikken hvor han stadig risikerte livet. I dag har han en snau uføretrygd, uten krigspensjon som så mange andre har oppnådd etter dette vanskelige og krevende oppdraget i en vanskelig tid.

I dag er Hans bosatt på Børrud i eget hus. Gift med Magnhild 1946. En datter i ekteskapet, Beathe-Kristin, f. 24.09.48, nå gift på Austmarka og har to barn, Ellen Margrethe og Ole Christian, henholdsvis 9 og 7 år. Bestefarunga må nevnes, for de er hans stolthet.

Det siste året har vært «en springflod for dikteren vår» sier jeg innledningsvis, noe som er myntet på alle utgivelser og all aktivitet omkring Børli. Ikke alt er positivt, og noe er ikke nevnt. Hans har fått et varsel. Han «ok inn» på sjukhuset i all hast i høst. Nå har han gått som rekonvalesent resten av høsten. Legene var ikke «snille» (men sikkert flinke). De sier det er slutt med skogsarbeidet for ham, og de skjønner ikke hvordan han har klart å gå til skogs med så utslitte og smertefulle hofteledd.

Dette er en diagnose — det er et preta compli, men hva med dikteren, mennesket, inspirasjonen, hva med ordblomstene og de sanne og nye uttrykkene og bildene, hva med vilje, vekst og ny kraft?

Forresten har jeg sjøl så mange ganger brukt Børlis egne ord fra diktet «Louis Armstrong» hvor han sier: «hvor hentet du kraften fra – -»

Ja, hvor hentet Hans kraften fra til så rik vekst fra et skrint  miljø? Og denne veksten synes ikke å avta. Den dypere tonen og pustet fra en «annen virkelighet» gjør spennvidden større og opplevelsen sterkere. Hos Børli finner vi ikke spennvidden mellom hans forskjellige dikt, men i hvert enkelt dikt.

Litteratur om Børli:
Geir Vestheim fra Eidskog har skrevet særoppgave på Hans Børli, noe tre andre norske studenter også har gjort til embetseksamen. Ellers utallige artikler og omtaler i aviser og tidsskrifter. Videre i leksika og andre oppslagsbøker.

 Oversettelser:
12 dikt utgitt i Budapest, Ungarn. 4 dikt i «Norsk lyrikk», Universitetet, Wisconsin, USA.
Flere dikt i tidsskriftet «Stjernen», Sovjet.
Diktsamling under arbeid med oversettelse til svensk.
England har flere oversettelser, antallet ikke stadfestet.
Jugoslavia det samme.
Oversettelser til en indisk dialekt som snakkes av 70 millioner mennesker.

Medarbeider i:
«Vers fra skogen», 1975, diktantologi.
«Skogsarbeiderdikter», 1978, anto• logi utgitt i Sverige.
«Jul på Eidskogen», kommer årlig.
«Kvekua», kulturtidsskrift utg. i Kongsvinger.
«Arbeidern», litteraturtidsskrift utgitt i Askim.
«Finnbygden», kvartalsstidsskrift som ble utg. i Torsby, men nå inngått.
«Vinduet», norsk litteraturtidsskrift.

Bidrag i en rekke aviser og ukeblader, samt i en rekke fagtidsskrift.

Han har ellers bidrag i mange andre sammenhenger. Bl.a. i bokverket «Norge vårt land», i flere lærebøker, visebøker, diktantologier o.l. Har skrevet teksten til «Eidskogsangen».

Grammofonplater:
«Hans Børli» leser egne dikt på en singelplate, utgitt av Bokklubben.
«Skogenes Sang», LP 1975, viseplate Børli/Vestlien av Rundgren— Stubberud, EMI Forlag.
«Ved kvilvarmen», LP 1979, 22 dikt hvor Børli sjøl leser 3 av diktene. 19 tonsatt av Rundgrenstubberud. Flere melodier har vært sunget inn på div. p later av bl.a. Erik Bye, Thorbjørn Tangen, Ivar Simastuen, Finn Kalvik, Alf Cranner o.a.

Hans Børlis forfatterskap:
«Tyrielden», 1945, dikt.
«Han som valgte skogen», 1946, roman.
«Villfugl», 1947, dikt.
«Det small et skott», 1948, noveller.
«Men støtt kom nye vårer», 1949, dikt.
«Sølv og stål», 1951, roman.
«Likevel må du leve», 1952, dikt.
«Under lomskriket», 1953, roman.
«Ser jeg en blomme i skogen», 1954, dikt.
«Kont-Jo», 1957, dikt (Tiden).
«Dagene», 1958, dikt.
«Jeg vil fange en fugl», 1960, dikt.
«Ved bålet», 1962, dikt.
«Hver liten ting», 1964, dikt.
«Brønnen ved Nacors stad», 1966, dikt.
«Som rop ved elven», 1969, dikt.
«Isfuglen», 1970, dikt.
«Kyndelsmesse», 1972, dikt.
«Vindharpe», 1974, dikt.
«Vinden ser aldri på vegviserne», 1976, dikt.
«Når kvelden står rød over Hesteknatten», 1979, dikt.

Nytrykk :
«Kont-Jo», 1978, dikt.
«Det small et skott», 1979, noveller (Arbeiderns Forlag. Tidl. Aschehoug).

Antologier:
«Når menneskene er gått heim», 1969, dikt, Bokklubben v/Harald Sverdrup.
«Av en sliters memoarer», 1978, dikt, Arbeiderns Forlag v/Rolf Opås.
«Dag og drøm», 1978, dikt, Aschehoug, v/Geir Vestheim. Innbundet. «Dag og drøm», 1978, dikt, Aschehoug, v/Geir Vestheim, som heft. billigbok.
«Hvem drepte den lille blå fuglen», 1979, dikt. Særtrykk v/Akels Ekvall.

Komponister til Børli-lyrikk:
Bjarne Amdahl
Alf Cranner
Finn Rallvik
Bjørn «Barney» Larsen
Finn Luth
Svein Ole Rundgren
Ivar Simastuen
Juel Stubberud
Svensk folkevisemelodi
Øivind Vestheim
Johan Øian
Dette er de som hittil er registrert som tonsettere.

Utmerkelser og priser:
«Aschehougs jubileumspris», 1951. «Sarpsborg Arbeiderblads kulturpris», 1962.
Gunnar Larsens Minnepris», Dagbladet, 1963.
«Eidskog kommunes æresgave», 1963.
«Glåmdalens Kulturpris», 1964.
«Eidskog kommunes æresgave», 1965.
«Kritikerprisen», 1970, for «Isfuglen».
«Landslaget for Språklig Samlings pris», 1972.
«Doblougprisen», 1972, utgis av Svenska Akademin.
«Mads Wiel Nygaards Minnepris», 1974.
«Ønskediktprisen», 1977.
«Eidskog kommunes kulturpris», 1978.

Han har vært Norges kandidat til Nordens Litteraturpris. Videre har han fått Statens Kunstnerstipend 4 ganger, d.v.s. tilsammen 12 år.

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Trykket i Jul på Eidskogen 1979. Skrevet av Thor Mastad.
Publisert på Vestmarkaboka 29.11.2016.

---

En spasertur langs riksgrensen Setskog – Billa

Det finnes neppe en riksgrense mellom to suverene nasjoner som i dagliglivet blir passert så smertefritt som grensa mellom Norge og Sverige. De seneste 25 år er det stadig lagt til rette for friere ferdsel mellom de to broderfolk. Historien forteller at det ikke alltid har vært slik. På samme måte som media forteller om krig, pass- og visumtvang mellom isolerte naboer på kartet, kjenner vi til tidligere tiders grensefeider og ufred også over riksgrensa mellom Eda og Eidskog. La oss takke for at fornuften til slutt fikk overtaket i vår del av verden, og at vi kan trafikkere den fastsatte grenselinje både til Charlottenberg og Skillingmark uten minste hinder. På samme måte kan våre naboer fra Värmland foreta gjenvisitt.

Dette var tanker som streifet da vi for en tid tilbake kom over et gammelt «Chart af 1754 over grenselinjen i Eidskog, — Solløer Annexet i Aggershuus og Nordmark Herred i Örebroh Iän», henholdsvis norsk og svensk side av grensen. Dette vakte interesse og vi mintes samtidig en interessant artikkel i «Solør Odal» for en tid tilbake. Lokalhistorikeren Hans Marius Trøseid fra Sør-Odal hadde der skrevet om grensetraktaten mellom Norge-Sverige 1751. Med utvist velvilje fikk vi del i hans kilder i tillegg til egne beskrivelser. Hvis så våre lesere har en ledig stund i romjula kan vi sammen ta en geografisk/historisk reise i vårt grensedistrikt til Eda i Värmland.

Eidskog-avsnittet av riksgrensa er en meget liten del av Norges landegrense som ialt er 2.555 km lang. Av dette grenser vi mot Sverige 1.643 km, Finland 716 km og den nordre del mot Sovjetunionen med 196 km. Vår andel av grensen blir ifølge det gamle kart ca. 66.000 N. Alen.

Først litt historie: Etter at BohusIän ble avstått til Sverige ved fredsforhandlinger i Roskilde 1658 ble grensen mellom Bohuslän og Smålenene, eller Østfold, fastsatt ved traktat 26/10 1661. Resten av grensen mot Sverige er fastsatt ved traktat av 21. september—2. oktober 1751. Vi fester oss kun til landegrensen mot Sverige, hvilket er beskrevet som en i skogen nærmere bestemt bred gate. Til å begynne med var grensen 16 alen bred. Dessuten skal det opprettes såkalte grense- eller riksrøyser. Disse kommer vi tilbake til nedenfor. I grensetraktaten med Sverige er det avtale om rydding av riksgrensa hvert 25. år.

Mot Sovjet gjelder andre former for oppmerking (stolper), og på havet gjelder allmenne folkerettslige regler.

Så tar vi fatt på vandringen fra Setskog mot Kletten øst for Billa, og finner følgende beskrivelse i grensetraktaten av 1751. (Forf.merknader i parentes.)

Grensen går over Holmsjøen (i Setskog), begge Lindbroe-Vandene, en liden siøe på Svensk Kåken på Norsk Hyne Kiernet kaldet, efter samme bek til Fiskevandet (Fisketjern) hvorudi en holm kaldet Grener Holm (nedenfor Krokfossdammen), så igienom Grener Fors til Krokfors, og så til Holmen i Store Tan Siøen (Tannsjøen) kaldet på norsl Røse-holmen (Røysholmen ved Nabben), så igienem samme siøe til Ruds- eller Leer-Vigen (Rudsviken), derifra Linea recta til det svenske merke Rødehald (Rudsengen?), siden efter den gamle skiegårds tomt til Buvands (Buåa) eller Højsetters elv (Høgseterelven) og videre igienem samme elv i syder til den sted hvor garden Haugens (Hauga) opptagne ager og egn i sådan strekning endes. Derfra går linien directe til den norske punct i mellom begge Kneggebergs-Holmene i Helge-siøen (Helgesjøen), så til den syder ende av den svenske Bleker-Kiern (Blekern), derfra til et punct ved sydre Kiørpungs Kiernet (Fjellertjern), således at de 2.de (tvende) Nordre Kiørpungs Kierns Sættre (?) som nu af de norske possideres (eies), med deres huusbygninger samt ager og egn, på den norske side forblive, og den ødelagde sætter tomt som den norske gaard Østbøl (Åstebøl?) med svensk tilladelse forhen haver brugt på den svenske side forbliver. Derfra skal linien gåe til den nordre side af Åre Kiernet (Kryptjern), som den nærmest retlinig passer seg med de 2.de (tvende) foregaaende puncter. Så til Skaargård Røset, derfra over Nordre Leer Siøen (Leirsjøen) til Orre eller Ørebakken (Aurbakken), så til Abbor Kierns Røset, derfra linea recta til et punct midt imellem den norske Lange-Gropens ende (Lina) i Wrangs-Elven, og det sted hvor den svenske prætension slinie gaar over samme elv imellem Qvist på Magnor-Rast og den svenske Linne (Lina) eller Langegrop, samt fra denne punct linea recta (rett linje) til den svenske Klovsten (Klopp?) i Bil-Elven.

Da de svenske bønder på Morast formedelst denne linie fra Åre-Kiernet til Wrangs-Elven kommer til at miste en omtvistet skoug (skog) Kiøbe- eller Leersiøe Skougen kal det (Leirsjøskogen), hvilket de af norske folk, for lang tid siden have tilhandlet sig, saa er herved betinget og for ret befundet, at bemeldte bønder af vedkommende norske skal godgiøres og tilbagelevere kiøbe summen som er otte og tresindstyve (68) rigsdaler dansk courant (valuta) efter den verdi som skougen var udi 1664, da svenske bønder tilkiøbte sig denne skoug, hvilke penge skal betales, naar linien sammesteds bliver redresseret.

Fra den svenske Klovsteen i BilElven skal linien gåe directe til det svenske merke Storøen i Udgaards Siøen . . .

Herifra slutter vi vår vandring i grensegaten for retur til Eidskog. Vi hadde nå kommet et godt stykke inn i daværende Winger kommune. Fra utgangspunktet kan vi se på en av de første og den siste grenserøys innen Eidskogs grenser. Fra Røysholem i Tannsjøen med røys nr. 54 til Billa med nr. 69 har vi alt 16 grenserøyser. Alle har solid oppmuret gråstein og innhogne initialer. I rekken kan vi registrere Fredsmonumentet ved Magnor—Eda som en konge blant de mange små røyser. Dette hører naturligvis ikke med blant traktatbestemte røyser, men ble reist i august 1914 som minne om langvarig fred mellom Sverige og Norge. Hver grenserøys har i forhold til naturlig terreng fastlagte punkter en senterstein, nøyaktig beskrevet i avtalen.

På forannevnte kart finnes disse beskrivelser innfeldt. Til eksempel kan hitsettes avskrift av den geografisk bestemte plass for grenserøys nr. 55 ved Rudsviken i Tannsjøen: XCVIII -55 Leer — eller Rudsvigs Røsset som staaer nærved Siøebredden og en liden beks udløb og har i grunden en stor jordsat Steen hvorpaa Visningslinierne ere indhugne. Udliggeren staaer 119 alen østenfor Røsset.»

Vi fortsetter forbi samtlige og stopper ved grenserøys 67 ved Fredsmonumentet. I papirene har denne navnet Kongsvey Røsset, og bærer nærmere bestemte bokstaver og tall, alt innhogget i toppsteinen. Til slutt skal vi beskrive røys 69 ved Billa: «CXV — 69 Billa Røsset ved Klofsteenen i Billa. Dette er Byt på Stokken tæt ved den østre Elv Bredde 9 al. fra Klof Steenen. I grunden av røsset lagdes paa Broen en Steen Hælde hvorpaa Visning Linierne  med bogstaverne N:O:I:N: indhuggedes. Den sydvestre udligger staar på andre siden af Elven 152 og den nord vestre 35 al. fra Røsset . . .»

Vi kjenner til at oberst Johan Mauritz Klinckowstrøm var den svenske grensekommisær som ferdes i grensebygda fra 1750 og utover. På samme måte var generalmajor Johan Mangelsen tilsatt for å ivareta de dansk-norske interesser. Sistnevntes far skal ha vært kommandant på Kongsvinger festning. Selv om vi kjenner til at Magnor bro lå ved Eda og Morastseter ligger i Norge, kan det være tegn som tyder på at riksgrensen ikke alltid har gått slik avtalen foran sier. Røskjølen ved Lindkjølen gir mistanke om grenserøyser. På folkemunne sies det at riksgrensen ved tidligere Vestmarka tollstasjon, mellom røys 56-57 har fått sin merkelige rettvinklede krok i elva etter en husdyr-(sau)handel mellom grensebønder en gang i tida.

Grensen, slik vi kjenner den i dag har vist klart skille etter 1751, men før den tid leser vi om «irring og tvistigheder mellom begge siders undersaatter, udi hvilke øvrighed og riger lettelig kunde blive indviklede».

Aldri har vel riksgrensen mellom Sverige og Norge betydd klarere skille mellom liv og død for mange enn under siste krig. Skal vi stoppe opp å tenke på dette når vi de kommende dager besøker våre naboer i Sverige, uten den minste hindring på vegen og grenseovergangene.

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Trykket i Jul på Eidskogen 1979.
Publisert på Vestmarkaboka 27.11.2016.

---

Mange har undret seg over navnet Finland mellom Mobekk og Harstad på Vestmarka. Historien sies å være følgende: En mann ved navn Gulbrand inne fra Skogen i Nes hadde planer om å emigrere til Finland rundt århundreskiftet. Han kom imidlertid — uvisst av hvilken grunn — ikke lenger enn til Vestmarka i Eidskog. Her slo han seg ned og brøt opp et lite bruk. Hva var vel mer naturlig enn at plassen fikk navnet Finland. På bildet ovenfor ses Gulbrand Finland ytterst til venstre. Han skulle til forveksling være svært så lik Bjørnstjerne Bjørnson. Bildet er tatt omkring 1910 inne på Skogen, den gang Rakeie fikk veiforbindelse ned til «bygda», dvs. Årnes. Gulbrand var bas for denne arbeidsgjengen, som fra venstre (etter Gulbrand) var følgende: Karl Kristiansen, Emil Buhol, Alfred Skillinghaug Hansen, Ludvig Sagbakken, August Ynseter, Magnus Olsen, Hans Ostehaugen, Karl Karlsen, Marius Storlia, Johan Grueseter, Johan Sagstautangen, Sigvart Grueseter og Karl Sagstutangen. Gulbrand Finland hadde ansvaret for flere veianlegg også etter at han bosatte seg i Eidskog.

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info

---

Trykket i Jul på Eidskogen 1979. Skrevet av Svein Hjerpset.
Publisert på Vestmarkaboka 27.11.2016.

---

Brødrene Konrad (1891=1964) og Karl (1895—1942) Langsrud’s store hobby var utskjæring og forming i tre. Mange eidskoginger vil nok nikke gjenkjennende til dette bildet fra 1941′ av fiskeren ved bekken nedafor Langsrud. Fiskeren er for lengst borte, men var av de mest livaktige av alle treskulpturene som bygdekunstnerne fra Vestmarka laget. (Foto: Svein Hjerpset)

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info

Trykket i Jul på Eidskogen 1979. Skrevet av Connie Hamre og Sten Uno Rambøl.
Publisert på Vestmarkaboka 27.11.2016

---

Karen Rambøl ble født 25/10 1888, og Oskar Rambøl ble født 15/5 1881. Til sammenligning kan vi nevne at Vestmarka kirke er fra 1883.

Kan dere huske noe fra da dere begynte på skolen?

O.: Det husker jeg godt. Læreren vi hadde de tre første åra husker jeg. Han hadde rødt helskjegg og parykk. Parykken satt løst, så den holdt på å ramle av når læreren skulle ta opp noe fra golvet. Læreren kunne bli fryktelig sint, og det hendte at han slo oss så hårtufsene skvatt.

Heldigvis flyttet denne læreren i 1891, og da fikk vi «gamle»-Nilssen. Han kom vi bedre over ens med. Han var far til Arvid Nilssen som ble lærer her seinere, og fornavnet hans var Mikkel. Han var læreren min resten av skoletiden.

Jeg hadde ikke lang skolevei, men i klassen min var det elever som hadde opptil 8 km å gå en veg. Vi måtte for det meste gå på beina både sommer og vinter, for det var dårlig med skiutstyret. De som hadde lengst vei kom rett som det var for seint, særlig om vinteren.

Skoledagen var fra ½ 9 til 4. Vi var 3 klasser, og hver klasse gikk 2 dager i uka. De minste, 1. og 2. kl., gikk onsdag og lørdag. De mellomste, 3. og 4. kl., gikk mandag og torsdag og de eldste, 5., 6. og 7. kl., gikk tirsdag og fredag. Det måtte være slik, for vi hadde jo bare én lærer til alle elevene.

K.: Jeg gikk i Grusjø. Vi hadde ca. 1 times gange til skolen, og det var ingen veg, så vi måtte gå skogleiers. Vi ble ofte gjennomvåte før vi kom oss fram til skolen om vinteren.

I Grusjø var vi 2 klasser. 1., 2. og 3. gikk sammen to dager i uka, onsdag og lørdag. 4., 5., 6. og 7. gikk torsdag og mandag. Tirsdag og fredag var læreren vår på Fjellskogen. Om vinteren gikk han på ski fra Grusjø til Fjellskogen.

Jeg opplevde aldri at læreren la hånd på noen av elevene. Jeg tror at vi hadde større respekt for læreren på den tiden enn hva elevene har nå. Læreren tok nok feil av og til, men vi turde ikke si fra om dette. På den måten er det sikkert bedre i skolen i dag.

Kirkehistorien måtte vi lære utenat. De som ikke kunne leksa, måtte sitte igjen til de hadde lært den. En gang husker jeg vi hadde ei lang lekse i kirkehistorie. Jeg lærte leksa utenat bortsett fra de aller siste linjene, for de forsto jeg ikke. Og dagen etter ble jeg hørt i akkurat de linjene jeg ikke hadde forstått og dermed heller ikke lært. Da måtte jeg sitte igjen enda jeg kunne alt det andre på pugg.

Kirkehistorien var ofte vanskelig å lære, fordi mye var skrevet på et vanskelig språk. Norgeshistorien gikk det bedre med, for den opplevde vi nesten som eventyrfortellinger.

O.: Da vi leste for presten, var det en morsk prost som underviste oss. Han tok av og til linjalen og slo elevene over fingrene. Vi las for presten hver tredje uke, og da var vi der 1 1/2 time. Jeg husker at det var en som måtte gå om igjen 4 år på rad. Vi gikk og las her på Vestmarka, og det var noen som måtte gå helt fra Krokstadneset. Det var ca. 12 km.

Men mor mi fortalte at da ho gikk for presten måtte de gå helt til Matrand. Da var det noen som hadde hele 3 mil å gå. Sommerstid gikk de fleste barbeint for å spare på skoene. Mor mi kunne også fortelle om en som leste for presten da han var 23 år. Grunnen til at han var så gammal var at han måtte være skikkelig voksen for å klare den lange vegen.

K.: Vi hadde sju års skolegang, men det hendte at enkelte dumpet og måtte gå om igjen. Men det var slik at foreldra kunne nekte å la barna gå om igjen. 1 7. klasse, da vi leste for presten, var det mer vanlig at noen måtte gå om igjen. Fikk dere mye lekser på skolen? Det verste var det vi måtte lære utenat, for det tok mest tid. Ellers hadde vi regning og stil heime. Vi måtte nesten lure oss til tid til leksene. Vi måtte jo arbeide heime de dagene vi hadde fri, og også om kvelden de dagene vi hadde vært på skolen. Dessuten kunne det være dårlig med leselys utover kvelden, for vi hadde bare parafinlamper. Disse lampene ble slokt ganske tidlig, for det skulle spares på parafinen. Prisen på parafin var den gang 10 øre literen. Etter dagens pengeverdi tror jeg det ville bli over 10 kroner. Det vi hadde som arbeid heime var å bære vann, ta opp poteter, bære ved, rake høy, sette poteter og å hjelpe til i fjøset.

Hadde læreren noe spesielt undervisningsutstyr?

Han hadde en krittbit og ei tavle på veggen. Kuleramme hadde han også. Den syntes vi var veldig fin.

Hvordan var elevenes utstyr?

Vi hadde store trepulter der vi satt to og to sammen. Det hendte også at vi måtte sitte tre på én pult fordi det manglet pulter. Pulten var slik at bordet og benken hang sammen. Øverst på bordet var det flatt, så der hadde vi skrivesakene. Der var det også borret hull til blekkhuset. Resten av bordplata var litt skrådd. Under bordplata var det et rom der vi kunne legge bøker o.l. Det hendte ofte at blekkhuset gikk i golvet, og da ble læreren veldig sint. Og den som reiv ned blekkhuset, måtte hente bøtte og klut og vaske bort blekksølet. Det var samme størrelse på alle pultene, så det ble ikke mange elever som fikk riktig sittestilling. De minste satt og dingla med beina. Når de minste stod ved siden av pulten, nådde pulten helt opp under armene på dem.

Hver elev hadde ei tavle som han brukte som kladdebok. De siste åra vi gikk ble det forresten mer vanlig med kladdebøker, men i disse bøkene var det så dårlig papir at blyanten rett som det var skar seg gjennom.

Tavla brukte vi bare på skolen. På tavle skreiv vi med griffel. Den var veldig skjør, og den rauk lett om vi var så uheldige at vi mista den i golvet. Griffelen var laga av bløt skifer, og tavle var laga av hardere skifer. Det var ett-øres og to-øres grifler. To-øres griffelen var tykkere og sterkere, og den måtte vi betale selv. Vi hadde også en liten svamp til å pusse av tavlene med. Bøkene måtte vi ofte kjøpe, og de kostet 5 øre stykket. Bøkene var uten linjer. Til boktrekk brukte vi avispapir.

Når vi hadde skjønnskrift, skreiv vi med blekk og penn. Det var aldri snakk om personlig skrift. Bokstavene skulle kopieres mest mulig nøyaktig.

Hva slags prosedyre hadde dere når læreren kom inn i klasserommet og når dere ble hørt i leksa?

Når læreren kom inn til første time, måtte alle reise seg og hilse pent. Når vi skulle si fram leksa i kirke-historie, måtte vi stå. Ellers kunne vi sitte.

Hvordan var skolehuset?

Før var skolehuset omtrent som de andre husa i bygda, men kanskje litt større. Det ble kaldt i skolestua om vinteren. Det var enkle vinduer, og de fraus det is på. Ovnen var på ene sida, og på den sida satt som regel jentene. Der ble det nesten altfor varmt. Men guttene, som satt lengst fra ovnen, hadde det i kaldeste laget.

Guttene måtte bære ved, men det var læreren som fyrte. Det hendte ofte at guttene hogg ved også, men dette var frivillig. Læreren hadde leilighet i skolehuset.

Hva gjorde dere i friminuttene? Sparket dere fotball?

Å nei, men vi hoppet litt høyde og lengde på kirketråkka. Vi hadde ikke noe annet sted å være. Om vinteren hoppet vi litt på ski, hvis vi kan kalle det skier da. Men det hendte ofte at bindingen gikk i stykker. Fotball, nei, det visste vi ikke hva var den gang.

I dag hører vi så mye om mobbing i skolen. Hvordan var det da dere gikk?

O: Nei, det kan jeg ikke huske at det var noe av.

K: Noe småerting kunne forekomme, men aldri noe alvorlig.

Hva med klærne på den tiden?

K: Vi jentene gikk nesten bestandig i skjørt eller kjole. Det var vanlig at vi fikk ny kjole en gang i året. Og det var da den eneste kjolen vi hadde.

Det hadde nok vært mer praktisk med bukser i mange tilfeller, f.eks. når vi måtte vasse i djup snø til skolen, men det passet seg liksom ikke at jentene gikk i bukser. Ellers hadde vi et par strømper. Men slike plagg som golfjakker o.l. hadde vi ikke den gangen. Derimot hadde vi noen strikketørkler som vi hadde over bringa. Disse kunne holde ganske godt på varmen. Dessuten kunne vi bruke ei gammal jakke eller kåpe. Men det var ikke alle som hadde det engang, så de måtte ha et sjal over seg.

Klærne ble fort skitne fordi vi ikke hadde noe skift. Vi hadde jo ikke noen vaskemaskin den gangen, så det var tungvint å vaske klær, især om vinteren. Det var ikke slik med rensligheten som det er i dag.

Fantes slikt som radioer da dere var små?

O.: Å, langt i fra. Første gangen jeg hørte på en radio var jeg 50 år gammel. Den hadde Ole Rud kjøpt. Vi syntes det var et enormt framskritt.

Var det mye penger blant folk da dere var unge?

O.: Så og si ingenting. Hvis vi vr borte og jobbet hos folk, plukket poteter o.l., fikk vi aldri betalt. Vi måtte jobbe for maten, dt var alt. De hadde jo ikke noe å betale oss med. Men vi syntes det var moro å gå bort likevel. Det var den eneste adspredelsen vi hadde. Nei, vi tenkte ikke så mye på penga den gangen.

Var det store familier den gangen?

O: Ja, det skal jeg si deg. Det var ganske vanlig med 10-12 unger i hver familie. Vi var jo bare 7 søsken, og det var regnet for å være lite den gangen. Far min døde da den eldste av oss var 13 år.

K: Vi var 5 jenter.

Var det noen likestilling mellom kvinne og mann før i tiden?

K.: Å, jeg vet ikke, je. Mannen skulle i hvert fall være herre i huset, han skulle ha mest å si. Var det noe viktig som skulle avgjøres, så var det mannen i huset som ble spurt. Det hadde ikke kjerringa noe med. Det kom heller aldri på tale at mannen i huset skulle ta oppvasken.

I og med at dere har blitt så gamle, må dere vel ha spist mye sunn mat?

O.: I gamle dager var det mest poteter og sild, og for å få litt forandring i kosten hendte det at vi spiste litt sild og poteter.

K.: Vi slaktet en gris om høsten. Men den varte jo ikke hele året. Derfor måtte vi spe på med poteter og sild.

Vi hadde jo ikke noen fryseboks heller den gangen. Skulle kjøttet holde seg, måtte vi salte det. Vi saltet både grisekjøtt og sauekjøtt om høsten, og det ble veldig salt utover vinteren, især sauekjøttet. Vi kokte suppe på kjøttet, og den ble så salt at det var rart vi ikke spiste oss ihjel. Men jeg husker det ble sagt den gangen at det var sunt med mye salt.

Det var ikke noe som het vitaminpiller den gangen. Vi drakk ikke tran engang.

O.: Det ble ikke nevnt tran før vi var 50 år gamle.

Var dere mye ute og reiste da dere var i skolealderen? Hvor ofte var dere f.eks. på Skotterud?

O.: Det var veldig sjelden, knapt en gang i året.

K.: Vi måtte først bli så store at vi klarte å gå til Skotterud. Det var ingen annen måte å komme seg fram på den gangen, bortsett fra hesteskyss da.

Hadde dere noe å leke med da dere var små?

K.: Nei, vi hadde absolutt ingen leker. Det var å skrive på ei tavle. Det hendte at vi skreiv spørsmål og svar og hadde spørrekonkurranse. Kortleik hadde vi ikke lov til å bruke. Det var bare voksne som hadde lov til å spille kort. Kortspill var jo både synd og skam. Jeg husker spesielt ei jente som hadde laget seg noen kort av ei papplate som hun hadde tegnet noen figurer på. Men det endte med at gubben i huset tok korta fra jenta og brente dem opp.

Hvordan var det julekvelden? Fikk dere gaver?

O.: Det var litt finere mat den kvelden. Og vi fikk en litt større porsjon enn vanlig.

K.: Men noen gave kan jeg aldri huske at vi fikk. Det kunne hende at ho mor hadde stelt i stand ny kjole til oss, men det skulle vi jo fått i alle fall. Nei, julegaver ble aldri nevnt. Det var ingen som hadde råd til å gi julegaver.

Hva slags muligheter hadde dere da dere var ferdig med skolen?

K.: Det var ingen muligheter i det hele tatt. Først måtte du være hjemme for å hjelpe til der. Det var nok av gjøremål i et hus før i tiden. Vi måtte blant annet spinne, veve og sy våre egne klær. Så var det vanlig at man var hjemme og jobbet noen år før man reiste hjemmefra.

O.: Ja, jeg husker at jeg måtte være med å slite og jobbe det jeg orket fra første dagen etter at jeg sluttet på skolen. Jeg jobbet for det meste i skogen. Det var hardt enkelte ganger. Men vi var jo ikke vant til noe annet.

Hvordan var det med militærtjenesten den gangen?

O.: Den slapp jeg fordi jeg hadde meslingene da jeg var på sesjon. Vi måtte gå til Skotterud, og vi var 22 år da vi ble innkalt. Først var man ute i 48 dager. Linjen kalte man det. Etter de 48 dagene kom de som hadde vært ute året før også. Og så var man sammen med dem i 24 dager. Man var altså ute 72 dager det første året. Så ble man kalt ut 2 år på rad og var der 24 dager hvert år. Deretter var det opphold i 3 år. Så var det innkalling i 24 dager igjen. Det ble kalt landvern. Alle måtte reise til Gardermoen. Det var aldri snakk om perm.

Du husker vel unionsoppløsningen med Sverige i 1905 og du da?

O.: Ja, men da var jeg ikke hjemme. Jeg var oppe i Hakkadalen og hogg tømmer. Så jeg hørte ikke noe om det før jeg kom hjem ut på høsten. Det viser hvor dårlig kommunikasjonen var på den tiden. Det var ingen av oss hom hadde noen radio, og de folka vi snakket med i Hakkadalen nevnte aldri noe om det som hadde hendt.

K.: Det var ingen trefninger her, men det var likevel en veldig spent situasjon. Det var ei spennende tid for oss som bodde så nær grensen. En periode var det stasjonert norske soldater her på Vestmarka. Det kom stadig høgere befal hit for å inspisere forholdene ved grensa. Og de nordmennene som jobbet i Sverige ble straks sendt over til Norge. Så det er helt på det rene at trafikken mellom Norge og Sverige ble meget strengt overvåket i den kritiske perioden.

O.: Jeg husker det ble sagt at folk fikk beskjed om at det var muligheter for krig mellom Norge og Sverige. Men heldigvis ble de svenske og norske politikerne enige i Karlstad.

Kan dere huske når den første bilen kom hit til Eidskog ?

O.: Ja, den første bilen som kom hit, den kom i 1914. Da var det Karl Tuhus som kjøpte en Pedal-Ford. Men den gikk ikke fort! Jeg husker en gang vi kom med tog fra Oslo til Skotterud. Og der sto han Karl med bilen sin. Men det var så mange av oss at vi var tre stykker som ikke fikk plass på den første turen. Da begynte vi å gå mot Vestmarka. Og vi møtte ikke han Karl før vi kom til Høgåsbakken. Men da gikk vi like godt resten av vegen også, for innen han hadde klart å snu, så hadde vel vi vært ved Rastad.

Ja, det var tider det!

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info

Trykke i Jul på Eidskogen 1979.
Publisert på Vestmarkaboka 27.11.2016

---

Sigurd Thorsen (93 år) minnes og ser fremover.

En høstdag med sol over blankt vann der lauvskog i strålende farger speilte seg, syklet en kar med stø kurs langs Harstadsjøen på Vestmarka for å se «nyveien». Syklisten var Sigurd Thorsen og siden han ikke er mer enn 93 år gammel, var det ingen grunn til å legge opp, syntes han, og kjøpte seg likegodt ny sykkel av siste modell. Det kunne være interessant å snakke med denne hederskaren som er så fornøyd og takknemlig fordi han, også i alderdommen, har det så godt. «Jul på Eidskogen» tok en tur og ba han fortelle litt fra et langt liv. Han er født på Rasta i 1886. Barneårene var som for de fleste. De måtte arbeide fra de var små og de største barna passet de minste. I fristunder og i helgene kom barn fra stuene bortetter sammen og lekte. De hadde det moro med små hjelpemidler, kjøpte leker var utenkelig. Men det som de ikke visste om saknet de ikke heller. Når de gikk til skolen på Vestmarka var de flere i følge, da var skoleveien ikke lang. Det var Gamle-Nilssen, som han senere ble kalt, de hadde til lærer, og han var ikke streng, sa Sigurd, men vi har en mistanke om at det var lettere å holde disiplin i gamle dager, og at respekten for de eldre var større. Han gikk og «las» for presten Moses i Vestmarka kirke, og det er rart å tenke på at han nesten er like gammel som kirka, den ble bygget i 1882. Såvidt han vet er alle lesekameratene borte nå, sier han litt vemodig.

1905 var en spennende tid her i grensetraktene. Folk ottes for krig med svenskene, og beretninger fra kriger før hadde holdt seg levende på begge sider av grensen der mange var granner og slektninger. Gleden var derfor stor, husker nittitre-åringen, da telegrammet fra statsminister Michelsen kom. Han forhandlet med Sverige i Karlstad, og det var avtalt på forhånd hvis krigen ble avverget skulle han telegrafere «Send mig min grå kappe». Og folk flest pustet lettet ut.

Sigurd Thorsen husker, stort sett, med glede tiden da han var skysskar hos dr. ‘Lundeby på Skotterud og skysset legen i sykebesøk over hele distriktet, i sol og i regn, vinter som sommer. Han holdt to hester som måtte stelles godt, men var det svært langt og hestene var slitne, leiet han skyss på Tuhus. Legen var budsendt fra Austmarka og fra Bolskogen, fra Matrand og langs mange sideveier. På Vestmarka var det kontordag hver onsdag. De kjørte med karjol, med spisslede og med noe de kalte breiakaren, den hadde bremser som ble satt på i brattlende, og så gikk det «over stokk og stein», berettet Sigurd med et smil. Ofte var veiene så dårlig at legen måtte gå til fots og det tok tid. Da falt tiden lang for unggutten som passet hestene med høy og havre. Og dr. Lundeby kom alltid fram? spurte vi. Det gjorde han, men ofte gikk det dager før han kom til siste pasient, men kom gjorde han. Det var da det, og itte nå, som det heter.

Fast plikt for Sigurd var henting av post etter siste tog. Åttetimers dag var nok ikke «oppfunnen da». En gang satt han og ribbet gjess til sene kvelden, og fru Lundeby ga han fri for dagen. Men da ropte doktoren: «Du har å hente posten hver kveld». Han var ofte humoristisk og som regel snill. Og vi legger til for egen regning at vi tror Sigurd også som regel var svært snill.

Nærmeste apotek var på Kongsvinger, men Lundeby laget det meste av medisinen selv. Og han hadde stor tro på urtemedisiner.  For Eidskog var han en god mann som gjorde mye for de syke, og særlig var han kjent for alt han gjorde for de tuberkuløse, en sykdom som var svært utbredt på den tid.

Utferdstrangen vokste med årene, og sammen med Ole Vestli, som hadde vært der før, dro han til Amerika. «Eskimo» het skipet de fulgte over Nordsjøen, og videre over Atlanteren med «Megantic». «Og sjøsjuk var je itte», sa Sigurd. Reisen endte i Minnesota, på en farm i nærheten av en liten by som het Sufalls. På farmen hadde de kuer, hester og griser. Til grisene dyrket de mais. Selv om det etterhvert ble en del maskiner på farmen, bl.a. slåmaskin, var det lange, travle dager. I Sufalls var det tre kirker, og alle var fullsatt søndagene. De tilhørte forskjellige trossamfunn, det var den Lutherske som de fleste norske tilhørte, så var det Frikirken og Synodekirken. Folk kom gående, kjørende med hest og det var til og med noen som brukte det nye «vidunder» bilen. Etter gudstjenesten servertes der is i en sal under kirken, og der det kjærkomment å få møtes og utveksle nyheter (som ikke alltid var så helt nye) fra gamlelandet.

Iblant kom lengselen etter Norge, etter lyse kvelder med spirende lauv i vårskogen, der Sigurd alltid hadde likt å ferdes sammen med «harabikkja» si. Da han hørte om den store utstillingen som skulle holdes i Kristiania sommeren 1914 bestemte han seg for å ta en tur hjem. Samme høst brøt krigen ut, og da den sluttet hadde han påny slått rot i Norge. Kanskje han hadde sett en jente han ikke ville forlate, og etter en tid giftet han seg med Emma fra Vestli og flyttet dit. Han bygget nye hus, og sammen med kone og barn hadde de et godt og harmonisk hjem der i skogstillheten.

Vi bad Sigurd fortelle litt om arbeidsforholdene på den tid. Han drev blant annet i skogen ved Rakeie. De var flere karer sammen som bodde i annen etasje i et nytt hus, så der bodde de godt. I nærheten var der til og med en liten butikk hvor de handlet kaffe, brød flesk og annet. Det var ikke noe «supermarked», men fint å gå til når provianten hjemmefra ikke strakk til. Hestene skulle fôres kl. fem om morgenen, og i grålysningen bar det til skogs. På den mørkeste tiden drev de på mens de så, når det lysnet ut på vinteren ble det lange dager. Annen hver helg dro de hjem over Bjerknessjøen og Bjerkneshøgda.

Senere arbeidet han sammen med byggmester Laurits Sæter. Av de større bygg de satte opp var Forbruksforeningen på Vestmarka og den store låven på Ingelsrud gård. De satte opp det utvendige om sommeren og innredet når det ble vinter. I harde vintrer var det ofte kaldt så fingrene mine stivnet av leddgikt, men tidene var ikke slik at en kunne skofte, om en skulle livberge seg. En jobb de hadde var å skifte skiférheller på Vestmarka kirke når de gikk i stykker. Det var fin utsikt der oppe fra, og redd var de ikke om det var høyt, for én lå oppe på mønet med et tau rundt livet mens den andre reparerte nederst på taket. De gikk i «husulesten», så det gikk hardt ut over husuene, sa Sigurd med et smil.

Når vi snakker om kjerka, sier han, så var det her som i Amerika at folk likte å treffes etter gudstjenesten og prate sammen. Hestene sto bundet i rad og rekke ved planker som var oppsatt til det bruk. I fint vær og snøføre ble det ofte kappkjøring hjemover, og spesielt minnes han en hest som tilhørte Reidar Karterud på Bolskogen, den var vanskelig å slå.

Som han sier, han har det godt, Sigurd, hos sin svigerdatter Thora og sønn Alvin i deres hyggelige hjem. Andre perioder bor han hos en annen sønn og svigerdatter, Tor og Åshild i Vestli. Om han vil kan han lese uten briller, han hører radio og ser på fjernsyn hvis det er noe av interesse. Og slumper han bort i engelske ord er han ikke opprådd for det. Iblant går han ned bakken til verkstedet som Alvin driver sammen med to brødre. Alvin Thorsens oppfinnelser er kjent langt ut over distriktet, og gamlefar følger interessert med.

En kunne snakke lenge med en så hyggelig kar som har godt å si om alt og alle, for et langt liv som hans må vel også hatt skygger? Om så er nevner han det ikke, han snakker bare om det positive, det gode han møtte på sin vei. Og han ser fremdeles på verden med blå, klare øyne som hos en ungdom. I grunnen så er han en ungdom, Sigurd Thorsen, 93 år gammel.

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info

Trykket i Jul på Eidskogen 1978.Skrevet av Lolla Øiseth.
Publisert på Vestmarkaboka 26.11.2016

---

Det var en fin septemberdag i 1944. Jeg stod i det vesle potetlandet vårt og grov poteter. Det hadde minket stygt i det siste. Hvad skulde vi leve av til vinteren? — Men det ble vel en råd, en fikk ta en dag om gangen.

Dagen hadde begynt litt uvanlig — og tidlig. Vi ble vekt ved 3-tida om morgenen. Noen banket på døra og ropte på mann min. Jeg vart så redd, «nå er du ferdig,» hvisketjeg. Han kom seg op, drog på seg noen klær, jeg hørte en svak lyd av metall, så blev nøkkelen vridd om i døra, — så dørgende stillhet. Jeg holdt pusten — kom det ingen brautende ord på tysk? Så hørte jeg noen satte sig ved kjøkkenbordet og en stille, rolig samtale begynte. Da jeg kom op, fikk jeg se at den fremmede var en stor, kraftig kar. Foran dem på bordet lå revolverne. Han var kurer, kom fra Sverige for å sjekke hvor vi hadde de folkene vi måtte passe oss for på norsk side. Han hadde en stor ryggsekk med mat og klær. Mann min fikk nye støvler, og det kunde trengs. Og tenk, så fikk vi sjokolade, hadde nesten glemt hossen det smakte. Og mann min slapp å røyke heimavla en stund.

Vi spiste frokost i stua, for jeg syns dette var storfremmen. Bordet stod foran sydvinduet, vi så utover sjøen som var blikk stille. Plutselig flommet sollyset utover, ja det var et vakkert syn! Det sa vår gjest også. Og denne stunden der ved frokostbordet forekommer meg enn i dag som et lysstreif i en vanskelig tid.

Litt ut på formiddagen fikk vi enda en gjest, men han kjente vi godt. Det var los-kameraten til mann min. Han fortalte at han hadde 36 flyktninger oppe i skogkanten, sultne, slitne og blaute på beina. Vår gjest fant ut at vi greide oss han foruten, så han drog til skogs for å sove under en gran. Og jeg stod altså i potetlandet og grov poteter, kara kom med vann, de blev vasket og hatt i en stor sinkdonk. Så var det å fyre i svartovnen og få potetene kokt. Vi hadde vært så heldige og fått fatt i en hel tønne med grov spekesild, såkalt «gråbeinsild», så vi hadde da «suggel». Ikke nettop selskapsmat, men hunger er som kjent den beste kokk. Det vart litt ståk og stri med å få brakt maten ut til dem. Det var noen kvinner med, de fikk komme inn for å tørke og varme sig. Men allikevel måtte alt gå så stille for sig som mulig, det var jo så lytt over vannet —

I kvellinga stod jeg ute trampen og så de vel avgårde. En lang rekke oppover åsen mot øst, kjentmann først og sist. Jeg var alene igjen. Jeg ryddet litt ute og inne, bar inn ved og vann. Og jeg tok mig en tur borti skogen der flyktningene hadde holdt til. Det måtte ikke være noe spor. Jeg fant en dessertskje i rosemønster og en gaffel som det stod «Hardanger hotell» på.

Om litt kom får morgengjest inn fra skogen. Han hutret og frøs, så etterat han hadde fått sig noe varmt i livet, gikk han til sengs. Han hadde nok søvn til gode. Han lå uti stua, og jeg visste at revolveren lå på nattbordet hans. Om jeg kunde føle mig noe tryggere av den grunn, tror jeg ikke, snarere tvert om. Men jeg sovnet i hvert fall den kvelden som jeg pleide, noe jeg har undret mig over i de senere år – at jeg virkelig kunne sove? – Jeg våknet i grålysninga neste morgen. Det var det samme som hadde vekket mig så mange ganger før: det pratet utved veggen! Jeg kjente stemmene, losene var heime igjen. Ja, Gud skje lov og takk så hadde det gått bra denne gangen også. Flyktningene var i sikkerhet i Sverige — kanskje noen liv var reddet? — Ja, så var det op igjen, fyre op i svartovnen og koke surogatkaffe. Jeg visste at kara både var sultne og slitne. Og en ny jobb ventet mann min, han skulde være kjentmann for vår gjest i det opdraget han hadde fått. Siden skulde han følge og delvis ro ham til Sverige — det måtte spares på kreftene. På samme tur skulde han hente papirer som skulde fraktes til Seterstøa.

På nytt må jeg undres — at jeg kunne sove? Men jeg var ung den gangen.

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Trykket i Jul på Eidskogen 1978. Skrevet av Leif Høiby.
Publisert på Vestmarkaboka 25.11.2016

---

Da ekteparet Askerud mistet sine fem første barn under en difteriepidemi.

Jo, det var nok i siste halvdel av forrige århundre at en lumsk, smittsom sjukdom herjet som verst over landet vårt. Difteri. Dødligheten ble skremmende stor, især for de helt yngre. Som vi vet slo basillene til i svelg og strupe. Etter hvert så bygget det seg opp et giftstoff som kunne lamme de nødvendige livsorganer, også hjertet.

Grensebygda Eidskog fikk føle en stor del av den grusomme farsott, og jeg skal i få ord forsøke å dekke noe av det som hendte i en skogsheim, tilliggende den vesle Grusjøgrenda.

Sitt fredelige liv levde Thea Haagensdatter, født Høgda, og Berger Olsen Askerud. De bodde i Harstadsetra. Som det het, ble Berger tilskikket og godskrevet plassen i det Herrens år 1883. Datteren Minda så også dagens lys for første gang i samme årstall. Så omsider ble det fem livsglade unger der inne i skogriket. De smilte mot lyset og de nye dager, — leikte om digre steinrøyser, vokste til mellom «blommer og strå» i sommertiden.

Thea og Berger var to strevsomme sjeler. De levde og ånder for sine kjære, la duggfriske planer om framtida, selv om det ikke alltid var så lett i de tider. Berger, siden kalt  Stor-Berje, stammet jo fra den vidt kjente og beinsterke Askerudslekta, — og Thea ga heller ikke etter da det trengtes. Men, planer kan oppløses og drømmer mørkne. Jo, det fikk foreldrene i Harstadsetra så sårt erfare …

Ole og Haagen var tvillinger, født 10. oktober 1887. I april året derpå sovnet førstnevnte inn for godt. Sorgen var slem og grusom, allerede da. Det skulle så gå noen tid, — men 30. juni i det mest bistre år 1892, døde så brått broren Haagen. Difteri! Kristiane var kommet til verden 16. januar 1885, og åndet ut 1. juli 1892. Og Minda, den førstefødte, fikk samme harde skjebne 3. juli 1892. Da var det «bare» veslejenta Olivia igjen, og hun var født 3. august 1890. Også dette Gudslånet ble revet med 7. juli 1892.

Det var som om sola sakk for godt, ytret mor Thea først noen år senere. Og julekvelden … De to skoginger i Harstadsetra følte seg bunnløst fattige på alt, ribbet i sjel og sinn. Snøen lavret ned over mektige vidder, — vinden bar liksom med seg en knugende klagesang om det uforståelige.

Så hører det heldigvis med til beretningen at seks «nye» verdensborgere skulle vokse opp i Harstadsetra. Og «Moder Tid» har aldri ligget på latsiden. Nei, urgammel og klok prøver hun med snikende, ydmykte hender å dekke over alt som er trist og slemt.

Det skulle bli Olav, en av de etterfødte, som med sin familie tok over gården, omsider. Også den karen er blitt 75 år. Sammen med sin utvalgte Holga — går livet sin stødige gang.

Jo, lunt og godt kan Olav berette så mangt fra svunnen tid, — også om de småsøsken han aldri fikk se.

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Trykket i Jul på Eidskogen 1978. Skrevet av Knut Einar Rugsland.
Publisert på Vestmarkaboka 25.11.2016

---

Vi fikk så mye av barna, sier Åse og Gudbrand Sæther når de tidlig i sin pensjonisttilværelse ser tilbake og minnes.

Vi var heldige begge som fikk arbeid da vi var ferdige med lærerskolen, mener Gudbrand, Åse på Magnor og jeg på Tollefsbøl i henholdsvis 1935 og 1936. — Dengang var der vondt etter arbeid også for lærere, — fortsetter han. Til stillingen ved Fjellskogen og Fjeldbu, som var en vandrepost (14 dager på hvert sted), søkte 92 — og en fra Eidskog fikk posten; årslønnen var da 2160,- kr.

– Ja, vi har vært lykkelige, fortsetter Åse, som har fått ha arbeidet vårt blant barna. Og de har såvisst ikke forandret seg mye, men skolen er vel i forandring ja, nesten for mye, stemmer de i begge. Du vet bevilgningene var små til skolen som til alt annet, men jammen lærte barna mye i forhold til utgiftene . . . Og de ble ikke skoletrette; en dag skole og en dag praktisk arbeid hjemme. Når det gjaldt faget regning tror jeg nok de lærte mer med gråblyant og kladdeblokk og med tavle og kritt enn de gjør i dag med allverdens nye metoder og bøker, det er sant Åse! nikker Gudbrand, men skolerommene er blitt så mye bedre, stråler de begge. Her er jo så mye av det nye som er bra, bare ikke det nye kommer på bekostning av det gamle velprøvede!

Vi fikk så nye av barna, sier Åse og Gudbrand Sæther.

Mange nye arbeidsoppgaver er elevene tjent med; de lærer mer å samarbeide. Men hva skal det tjene til at en f.eks. i kristendomsfaget stadig skifter lærebøker, det virker forvirrende. Her er vi ved noe de er engasjert av — ikke så mye skifting — hverken av lærer eller lærebøker — det skaper bare usikkerhet. Forresten når det gjelder kristendomsfaget må det være et ufravikelig krav at læreren ser ansvaret med å lære rett og ikke så anfektelse og tvil i barnesjelen . . . Vi nikker med takknemlighet, — og vet at de som lærte bibelhistorie, kristenlære og salmevers under deres kateter, mistet ikke sin barnetro. — Ja, i vår tid på lærerskolen var norsk, regning og kristendom de sentrale fag — kanskje det ikke ville være så dumt å la dem fortsatt få være det . . .

Ellers er det fint at barna lærer engelsk i skolen. — Og noe som er så mye bedre det er elevenes helsetilstand og kosthold. Det er gledelig!

Der var mye vondt før og mye skral ernæring blant de små. Så vondt det var, utbryter Gudbrand, å se elever ta opp kålrotskive i stedet for brød under krigen . . . Men på tross av alt dette mener vi utholdenheten var bedre dengang enn nå. Samtalen kommer inn på de harde nødsårene 1940—1954. — Og stundom tenkte jeg, sier Åse, skal dette trellelivet i ufred og ufrihet fortsette, mon om livet er verdt å leve? — Og jeg — ja, vi er så inderlig takknemlige over friheten til å ha mening og å ytre seg. Vi blir aldri ferdige med å takke for friheten; begge fikk de merke «de nye forordninger for lærere i Norge fra 1942». Nå er vi takknemlige for vi er et av jordens frieste folk. Apropos takknemligheten. I dag er der så mye kravmentalitet — for ikke å snakke om all denne protestholdningen, og blant elevene arter det seg som «det er kjett eller vi gidder ikke», det smerter oss at den er på full fart inn i skolen. Skolen trenger arbeidsro nå! slår de bestemt fast. — Kanskje litt mer disiplin og orden — selvsagt forenet med kjærlighet og dyp personlig omsorg trengs i skolen, mener de nypensjonerte. Men jeg var nok for streng mang en gang, mente Gudbrand, du skjønner en kjente ikke alltid elevens bakgrunn godt nok. Det er så overordentlig viktig å kjenne hver enkelt elev. — Her på Vestmarka har klassene vært oversiktlige. Så var det Vestmarka som fikk nyte godt av de to tro skolemestere for hvem hver enkelt jente og gutt betød så mye. Om du var streng var du iallfall rettskaffen og lik mot alle, og mange elever du har hatt, takker deg i dag Gudbrand, skyter vi inn. — Apropos forholdene i skolen, har ikke du en historie? — Og med glimtet i øyet forteller «gammellæreren»: Det var gutten som snakket med moren sin før han skulle på skolen om morgenen. Plutselig sier han, «Nei, i dag har jeg ikke lyst til å gå på skolen. De sparker meg, de slår meg, de erter meg, jeg får ikke være i fred på noen måte.» Moren ser alvorlig på ham og sier: «Jo, jeg synes nok du må gå, for husk på du er 38 år og lektor . . .» Tidene skifter . . .

Var det lettere å samle folk om aktiviteter tidligere? — Du tenker kanskje på kristne møter? — Det også. — Iallfall husker jeg mange stappfulle hus på Skotterud bedehus i min ungdom, erindrer Gudbrand, og folk hadde mer trang til å komme sammen. Men i dag er jo alle så opptatt. — Ja, der var en som ba «Frels oss fra travelheten». Men om der samles lite folk i kirker og bedehus er der i hvert fall ingen annen aktivitet som samler flere, kvitrer optimistiske Åse til oss.

Ja, dere har hatt deres lange skoledag blant deres eget folk i Eidskog i forskjellige skolekretser Magnor, Tollefsbøl, Skotterud, Vestmarka. — Og det har vært en veldig fordel mener de begge, som er vant og veltilfreds med at hele bygda er på fornavn med dem — og det på en oppriktig og hengiven måte, det har vi erfart.

Her har vært gode arbeidsforhold. Det er godt for en lærer å kjenne det folk hun og han skal virke blant. Og samarbeidet med foreldre og myndigheter har vært fint og trivelig. Det er forresten mye gild ungdom i Eidskog, samstemmer de begge.

Så går høstkvelden, — den sene mørke mot tidlig vinter, som bringer tanken hen mot jul. — Jeg synes de gjør vondt, de som er redde for å vise barnet i seg — jeg gleder meg som en unge til den store høytid; nynner Åse. Tenk at vi skal få feire jul igjen, men i år blir juleforberedelsene mer på det hjemlige plan. I skolestua har nye tatt over. Tjenesten er den samme, men tjenerne skifter. Vi har fått så mye mer av barna enn vi har gitt, men du vet vi håper vi har gitt noe, sier de stille — så glade, men litt vemodige.

Vi vil helst tro de fikk gitt mye til mange små forat de når de ble store skulle ha god ballast i livet — til kommende slekter.

Åse kan så mange sanger og salmer bryter Gudbrand inn, ja, får jeg foreslå denne av Jørgen Moe, avslutter hun.

 

Barnas Julekveld
Til den gamle simple stuen vil min tanke gjerne gå. Ilden spraker høyt på gruen, røken stiger lett og blå. Og det lange furubord hvitt er skuret alt av mor; gulvet sopet er til festen, strødd med brisk for himmelgjesten.

Godt jeg minnes alt som hendte på den kjære julekveld, lysene som faster tente, og det blanke kobberstell. Hjertet barnlig var og bløtt, sang «En frelser er meg født», tenkte bak de lune vegger: «I en stall de Herren legger.»

Og var julegrøten ferdig, og vi satt om glade bord, reiste far seg opp og verdig leste høyt om englers kor. Og jeg syntes at jeg så lyse stråler fra det blå, og jeg hørte ganske nære skarens «Fred» og «Ære være».

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Trykket i Jul på Eidskogen1977. Skrevet av Knut Einar Rugsland.
Publisert på Vestmarkaboka 24.11.2016

---

-har så mye å takke for

HOS ET AV EIDSKOGS ELDSTE EKTEPAR:

Han går i sitt 97. år og hun i sitt 90. Om vi lever har vi vært gift i 60 år til våren 14. april, men vi har bare fått en dag om gangen, sier de begge så inderlig fornøyd.

Huset er velstelt, det hjelper å ha god hjemmehjelp, sier Karen, Randi Hornlie (av Karens slekt) steller svært godt for oss. — Men sannelig, Karen er nå ved full førlighet, bare øynene er ikke helt gode. Kaffen og kakene stelte hun til og fint duket hun på bordet, mens vi to snakket sammen om gammel tid.

Nei, nå har jeg vært for lenge, bryter vi inn. Hvem har sagt det? sier de begge, sitt litt til. Vi legger oss ikke før klokken 10—halv 11. Og det er godt å være hos disse livsfriske gamle med de unge sinn.

Det brenner så lunt i svartovnen, hvem har du til hjelp med veden.

-Hva sa du? Å nei, sannelig får en greie seg litt sjøl. Han hogger og frakter hjem hele vinterveden, og den er fint forseggjort. — Så sent som for noen måneder siden var Oskar på sykkel til butikken, men Karen liker ikke syklinga mi, brummer han mellomfornøyd. Syk har ikke Oskar vært siden 1923, da en blindtarmbetennelse holdt på å gjøre aldeles ved meg, sier han, men omsider fikk han hjelp på rikshospitalet. Karen har også hatt god helse og er så takknemlig. Tenk at vi to gamle kraker kan få være heime, det er stort!

. . I yngre år var Karen tjenestejente både her i bygda og i byen. Hun minnes vel den tida hun var i arbeid hos Olsen på Dal, i Fetsund og Oslo. Første tida hadde hun 10,— kr. måneden.

Da Oskar var 13—14 år var han i fullt arbeid med tømmer og planker. Og snekret og tømret gjorde han i mange 10-år, det vitner mange låver i Vestmarka om.

Det er underlig å høre en som ble konfirmert i 1895 fortelle om prost Ottesen da han hørte Oskar i fortellingen om Rut i det gamle Testamente, «han var streng Ottesen, men jeg kunne mine saker». Oskar la tidlig vekt på ikke å sluntre unna. Han og hun mintes 2. juledag da der var pakkfullt av folk og hester på kirketråkka utenfor Vestmarka kirke og fullsatt inne. Bare 2 år var Oskar da byggmester Johnsen og sønn reiste det prektige kirkebygg på Vestmarka, og husker ikke selve byggingen, men minnes folk fortelle om hvor leit det var at byggmesteren ble trukket 500,— kr. for ikke å ha gjort ferdig alle trappetrinn til sakristiet. Han fikk bare 18.500 kr., og enda holdt han eget virke.

Oskar var viden kjent i Norge og Sverige har vi fått oppspore, for sin kunst som kjører av lokomobil på sagene.

Helt til Hakadal drog han på tømmerkjøring rundt 1904— 1905 og husker som det skulle være i dag da et stort jordskjelv rammet Øst-Norge. «Jeg såg bort på buksene som begynte å gå på veggen i koia, og skjønte at noe var ekstra.»

Billig var det å leve den gang. 18 øre for et brød, — «men så tjente vi ikke mer enn ca. 3,— kr. dagen.» «Du var hjemme i Hornlia i 1905, husker du noe, Karen?» — «Vi var stad og såg på militærene som låg ved grensen, men det gikk fort over. Den gongen skal je seia deg at vi hadde stødig statsminister», bryter Oskar inn, «han satt itte klaka borte i Korlstad, han Mikkelsen, og etter han dog var det i flere år 2—3 minutters stille på dødsdagen hans.»

— 1 1918, godt vaksne, gifte vi Øss og sea har vi itte hatt stønner til å tenkje på skilsmisse», humrer de begge. Og at det er godt forhold der i gården, tviler vi ikke på. — Vi synes folk skulle være skikkelig vaksine før dom gifter se, mener de . . .

Mor til Oskar ble 105 år og var oppe til siste levedagen, Karen tok vel vare på henne har vi forstått. «Er det sant, Oskar, det folk sier at da din mor bortimot 100 år gammel fikk tilbud om skyss til kirken en dag, sa hun i det hun så på et par av sine sønner mellom 70 og 80 år gamle: ‘Je går, men smågutta kan vel få kjøre’!» — «Det er sanninga.»

Hester har alltid interessert n’Oskar, og sannelig lurte han på om han ikke skulle hatt en for noen få år siden, — «men du skjønner Karen mente je var for gammal til å ta på meg kjøring.» Folk bemerket alltid hestene til Oskar om våren, for de var så blanke og godt i hold. — «En lyt ta vare på det Vår Herre har gitt oss», kommer det bestemt fra Oskar.

«Men du er jo heller liten av vekst, kunne du greie de tunge tak?» — «Hva», — hogger han bestemt i, «je som dagstøtt har takka Gud for at je har vøri så sterk og frisk. De store har aldri tie løftet fra meg, og når andre hadde vondt i ryggen var min rygg like sprek.»

Det fortelles at en gang holdt noen sterke karer på med å løfte jernbaneskinner, et par av disse ble for tunge, selv for de største karene; de smilte nok av Oskar da han tok fatt, men da han løftet det de ikke greidde, ble det stille i flokken.

Så har vi godtgjort oss med Karens veldekkede kaffebord, vi har holdt andakt og sunget kjære salmer, det lir mot kveld. «Det eneste vi ønsker», kommer det i kor, «er fred, vei som er farbar og godt grannelag, men det er litt trist at det går lenge mellom hver gang noen banker på døra». Godt selskap har de dog i en fin vakthund. Disse mennesker bor ikke i sentrum, men om de får skyss, blir de så gjerne med til kirke. Begge er de glad i Guds hus, og sist vinter kom de regelmessig til kveldsgudstjenester i Vestmarka. Noen av oss fikk gledestårer i øynene da Karen og Oskar bokstavelig fulgte løftet i vigselsritualet om å hjelpe hverandre fremover mot det evige liv i sommer, da de knelte sammen ved Herrens Nådesbord og fikk del i Jesu Kristi fullbragte soningsverk.

Nå bor de trygt i Vestgar’n de to. Barnløse var de, men tok tidlig til seg en kjekk jente på syv år, Anna, som nå er overlatt den pene heimen, som for henne var den trygge barndommens dal hos «mor» Karen og «far» Oskar. «Men her skal vi bo om Gud vil til vi får flytte heim for evig til hans Nådes himmel», slutter de to i vår førjulsvisitt.

Gud signe livskvelden deres.

---

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.