«Verp-Visen» av Anders Aastebøl

Trykket i Jul i Eidskog 1980. Skrevet av Thor Mastad.
Publisert på Vestmarkaboka 13.01.2017.


Følgende dikt er skrevet av Anders Aastebøl i 1934 hvor han beskriver livet på sagbruket ved Verpet, Tannsjøen, som nå har vært nedlagt og ubrukt i en mannsalder. Hit dro et mannskap med kjente eidskoginger, uten veg av nåtidens standard, oppover om Almenningen til Langsrud og videre de mange km til Verpet. De levde sitt liv i en trang brakke på tettpakkede sengebrisker, og hvor maten ble servert hvor plassen tillot. Vi lar Anders selv fortelle:

Melodi: På Sørlandsbanen nu frembryter.

På østre Almeng’ skogen Herr Nilsson har en sag,
Dit drar den 3. januar et livat arbeidslag.
Jon Lien han er fører, – og ‘n Nils han er med sjøl,
vi innom var hos «gubben», fikk drammer og litt øl.

Så stevner vi mot vester, – han Jon tar ikke feil,
Herr Taugbøls store «REO», den går for fulle seil,
På Langevannet der måtte vi ta skogen fatt,
Han Jon må dra tilbake, – vi sa ‘e ham god-natt.

Vår vandring den går langsomt, men omsider kom vi frem.
Vi øyner her en bolig som nu skal bli vårt hjem.
Vi får oss litt i livet, og reder så vår seng,
så sover vi og drømmer om saging og om peng.

Det hengår noen dager før vi er rett i sving,
for der må repareres nærsagt på alle ting,
men når som alt er ordnet, på Nilssons gamle sag,
vi skjærer tju-fem, ja tretti, alt på en enda dag.

Han Klaus er maskinmester, han Anton triller spon.
Han Arvid tuller tømmer, – han Syver kapper hon.
Han Karl han sjauer planker, – han Konrad hjelper te’,
iblandt så bar han planker, – iblandt så bar han ved.

Han Albert han drar bakhon, sjauing vil han ikke ha.
Han sier at i ryggen, han ei er riktig bra.
Han Einar han noterer hver stokk som kommer fram,
og hvis det er påkrevet han henter’n Nils en dram.

Han Lars og’N Ola/ kanter, – ja dom skraper barken tå,
– den der var rett så dårlig, men skitt vi lar den gå.
Han Kåre og’n Anders kløvde stokken ut i to,
– når Nilsson fikk se planken da smusle han og lo.

Ja, snakk de ei om kvinner, det ser så sjelden vi.
Det er jo bare hvergang ho – – – (?) drar forbi.
Ho søker ned mot bygden, hen til sin lille venn,
og ni på mandags-morgen, ho drar mot vest igjen.

Når sagingen er ferdig, da vi sier vi er klar,
da pakker vi vår ryggsekk og bort vi herfra drar.
Vi har det med å streife om fra sted til sted,
og hvis du er en sager, så veit du nok beskjed.

Hvis de nu vil vite hvem som visen diktet har,
så er han blott en sagar som engang ved Verpet var.
Det flyter i hans årer en dråpe rallarblod.
Han sang så mange viser som aldri de forstog.

NB. De nevnte personer er i rekkefølge som nevnt: Jon Lia, Nils Nilsson,       Taugbøl, Klaus Rambøl, Anton Evensen, Arvid J Rambøl, Syver Bjørneby, Karl I Skjærneset, Konrad Langsrud, Albert Johansen Rudsviken, Einar Evensen, Lars Gaustad, Olaf Arnesen Gaustad, Kåre Repseth, Anders Aastebøl.

Sagmannskapet fra Verp-saga. Foto utlånt av Anders Aastebøl. Fra venstre bakerste rekke: Anton Evensen -Karl I. Skjærneset - Einar Evensen - Olaf Arnesen Gaustad - Arvil J. Rambøl - Klaus J. Rambøl. Forreste rekke fra venstre: Kåre Repseth - Anders Aastebøl - Syver Bjørneby - Lars I. Gaustad - Albert Johansen.
Sagmannskapet fra Verp-saga. Foto utlånt av Anders Aastebøl. Fra venstre bakerste rekke: Anton Evensen -Karl I. Skjærneset – Einar Evensen – Olaf Arnesen Gaustad – Arvil J. Rambøl – Klaus J. Rambøl. Forreste rekke fra venstre: Kåre Repseth – Anders Aastebøl – Syver Bjørneby – Lars I. Gaustad – Albert Johansen.

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Fra Siljan sjø til Fjeldskogen

Trykket i Jul i Eidskog 1980. Skrevet av Edgar Høiby.
Publisert på Vestmarkaboka 13.01.2017.


Like etter forrige verdenskrig kom det mange svensker og fikk arbeide her i Norge. Helst var det skogsarbeide de var ute etter, men en del tok seg jobb hos de norske bønder også. Mange av disse «vandringsmenn» var barske og morske typer, og som regel noen hardhauser.

Tiden i Sverige akkurat da var dårlig for arbeidsfolk – det var lite arbeide – særlig i skogbruket. Her i landet var det arbeide mer enn nok å få, og det kjente svenskene godt til. Fryksdølingene kom innover de norske grenseskoger med sine gilde gamper og Moraklokka på skåla. Skjeggete hoggere med neverkont på ryggen og snus under overleppen. Og alle fikk de alltids noe å gjøre.

En av disse som kom traskende landeveien fra Värmland var Calle Clehn. Stuttbeint og akselbred kom han en dag omkring 1818-19 til Eidskog. Etter en liten stund som gårdsarbeider ved Skotterud-kanten, fikk han skogsjobb innved Fjellskogdelet  nærmere bestemt i traktene nord for Askerud. Folkene som den gang bodde i Askerud syntes synd på denne innvandrende skogskaren. Den første tiden fikk han losji i Askerud.

Men Calle Clehn ville være seg sjøl og alene. Med hjelp av nå avdøde Ole Askerud bygde Calle seg en diger barhytte i et tett grankjerr i Melbylia og her bodde han lenge mo alene. Calle Clehn var en kraftkar, men snill og godslig så lenge han ikke ble ertet eller skjenket full. Men ble han for full, kunne han være temmelig vrang og litt bråkete. Min far besøkte Calle en gang inni skogødet. Etter å ha fått noen drammer begynte Calle å fortelle om sitt karrige liv som «tramper» fra Dalarne til de norske skoger. Han gråt og sang sin yndlingsvise «Vid Siljan sjø». Etter dette pleide han å bli forbannet på alt og alle. Han brukte vifte i sine store hender – og gaule. Förbannat väre den dag jag rek inn i de norska skogar för att skala bark!

Men alt tar en ende, også Calle Clehns liv inne i Melbylia. En dag steg ingen røk opp fra den primitive barhytta. Han hadde tatt sitt pakk og ruslet videre på sin vandringssti mot ukjente steder. Barhytta sto der inne alene og vitnet om en hard kar og et hardt liv. Men mange Fjellskoginger nikker kan hende ennå gjenkjennende til navnet Calle Clehn og visen hans, «Vid Siljan sjø».

Lengere øst i Grusjøkretsen kamperte en gjeng tømmerkjørere fra Fryksdalen

Vinter på Nordre Fjellskogen
Vinter på Nordre Fjellskogen

ved Sunne. De bodde på en husmannsplass som var ledig. Disse svenskene var også noen omfram gilde arbeidskarer – og var godt likt. Om helgene supte de en slags sats av sukker – gjær og mye rosiner. Denne «blandingen» kunne bli temmelig sterk – og det ble vist di som drakk den også. I slike stunder var det klokest av «norrbaggar» å holde seg på avstand, for de var raske med tollekniven noen av svenskene. Men ble en skikkelig kamerat med dem – var de de beste venner av verden.

En av disse svenskene ble kalt for «magringen». Han var liten og bleik, men i tømmerskogen var han den beste av dem alle. Og ble det rigget opp til slagsmål, så var det nettopp «magringen» som satte tingene på plass. Det merkelige var at de andre som var store – kraftige karer, var livende redd denne tilsynelatende veike armingen. Det var «magringen» som var skogleirens høvding!

Når fryksdølingene kom etter veien med sine fine hester – og med sitt mangetonige orkester av forskjellige moraklokker på dragskåka – sto folk og spisset ører. Geitdoningen de brukte var bredere og større enn hva folk herover var vant til. Ofte brukte de truger på hestene og kjørte tømmer på skaresnøre om våren. Det var noe særskilt romantisk og trivelig over disse barske svenskene. Deres saftige uttrykk og med mulen full av snus. Folk likte dette innslaget i en ellers kjedelig hverdagstilværelse i de innestengte skogsgrender.

En gammel kone fra Vestmarka lå mange år senere og kjempet med døden. Hos henne brukte fryksdølingene å hvile under tømnmerkjøringen. Nå lå hun å hørte kirkeklokkene i Vestmarka kirke kalle til høymesse. De malmtunge klokkeslagene minnet henne om fordums dager og hun drømte seg årevis bakover i tiden. Med spedt – tonløst mål klynket hun fram: – Sett opp glaset gøttfølk – je hører fryksdølinga kommer!


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

En heim ved Steringen

Trykket i Jul på Eidskogen 1977. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 13.01.2017.


Stæringen bilde
Det lille tjernet «Stæringen» mellom Ingelsrud og Vestmarka

Som et blankt øye i skogødet ligger et lite tjern som kalles Steringen, og dit gikk mange stier i farne tider. Ennå er det en og annen enslig meiter som søker fred der en sommerkveld når fisken vaker og sola gyller tretoppene før tusmørket. Fra liene rundt høres av og til bjeller fra sau som beiter, men ellers rår den store stillheten.

En vårdag i 1850-årene kom et ungt par gående langs en krøttersti på østsida av tjernet. Han var mørk og middels høy med sterke blå øyne og et dårende blikk som jentene ikke kunne stå imot, ble det sagt. Hun var velskapt og vakker med åpent ansikt og høvisk ferd av god ætt, denne jenten. Eli het hun og var bare 16 år, Ole het han. Nå skulle de «brøyte seg rydning i svartaste skog», og de måtte ha stort pågangsmot som kunne tenke en slik tanke.

Disse to hadde det. De gruet ikke unge, sterke og nygifte som de var. Først måtte de tømre seg en liten stue. Når vinteren satte inn for alvor var den ikke nådig der oppe på høyden, og ved juletider ble de tre. Ole arbeidet om dagen hos bonden han fra nå av var husmann under, og i de sene kveldstimene og de lyse netter la han opp gråstein til grunnmur. Eli, den unge kona, hjalp trofast til. Han felte tømmer og økseteljet til vegger, hun spadde torv og flekket never til taket. Det var et kappløp med tiden mens det ennå var sommer, og ved høstjevndøger hadde de tak over hodet, hva mer kunne de ønske seg? Det var ingen storslagen bygning, men det var et hjem, og en dag fikk Ole til og med tak i en brukt dør som han bar på ryggen til skogs. Nå kunne stormen ule, de kunne lukke døren, de kunne åpne den og be folk se innom, og det var ikke så få. Snart var det en hesteleiter, snart noen som ville se etter sauene, og når det høstes og kuene rendte skogleies etter sopp kom konene nedi grenda i kveldingen for å få dem hjem til mjølking. Og da hendte det at de hadde med litt i et knytte som de stakk til den unge kona i Steringjordet, de skjønte at det ble heller smått med maten etter som flokken øket.

Inntil stua hadde de en liten sjå hvor de berget noen sauer, gras slo de bortetter alle tuer og i liene. De  tok lauv og bant kjerr, men mot våren ble det skral levemåte for dyra også. Ulla fra sauene var god å ha, ja uunnværlig. Eli karet og spann i lyset fra peisen om kveldene og utover lange nattetimer. Når tyrien på peisen sloknet, bant hun hoser og votter i skinnet fra et talglys. At hun ikke segnet under byrden! Og hun segnet nok ofte, men rettet seg opp igjen fordi hun måtte.
stæringen tegning

Som husmannsfolk hadde de pliktarbeide på garden, og for å tjene noen skillinger slet de lange, varme sommerdager i slåtten, og i vår- og høstonner. Verst var det å forlate de små når vinden ulte og frosten knaket i de gisne tømmerveggene, og otte for varmen gnaget. Senhøstes, i slaktestria, vasset Eli i snø og sørpe den lange stien til bygds og samme vei tilbake lenge etter at vintermørket sto som en mur rundt henne. Trøtt og sliten fomlet hun seg fram mellom trestammene, men tanken på at hun hadde med mat til de som ventet drev henne fram. Og ongekrokene trøytet tiden, og ble det for kaldt krøp de sammen rundt gråsteinspeisen og holdt små blåfrosne never mot varmen. De eldste rettledet og trøstet de yngste når det var smått med mat og snakket om hvor fint det var om sommeren når det var bær på tuene og fisk i tjernet, og så sang de salmevers som den eldste lærte i omgangsskolen. Når det led mot dugurdsleite og det fantes mel hengte den eldste gryte på skjæringen og kokte grøt, og i takknemlighet over matbiten slikket de treskjeene godt, som fattigfolk flest.

Men innimellom lysnet det. Når snille folk sendte flesk, klubb, lefse eller annen god mat med mor ble det test i stua. Motgangen måtte de bære, men de små gleder ruvet stort. De var ikke bortskjemte der i marka. Og på blanke soldager før snøen kom og isen lå trygg var det ingen sak, da gikk leken lystig på tjernet. De hadde ikke gromme skøyter eller kjelker, men de var oppfinnsomme og brukte alltids en råd.

Sist i 1860-årene grodde kornet på sneisene flere år på rad, så det ble lite igjen etter treskinga med slyull på låvene, og da ble nøden større også i de små grå stuene. Vintrene var harde med sterk kulde. Skogfolket som drev med snarer etter hare og storfugl sto tomhendte ved kjerr og skigarder og stirret sorgfulle på tom redskap i solrenningen.

En morgen så folk nede i grendene en rar lysning over skogen, og røk som grånet over tretoppene. Steringstua brant. Det var ikke noe gromt som gikk opp i flammer, men for mor, far og fem fattige barn var det stedet på jord hvor de hørte hjemme. Alt var borte. Småting som barna gjemte på, mors fine blomstrete silketørkle som lå i et skrin og søljen hun bar da hun sto konfirmant for presten Ole Gaarder Rynning i Eidskog kirke, og senere da hun sto brud. Så måtte de starte på nytt, men nå hadde ikke Ole det samme pågangsmot som før, skuldrene lutet og han hadde noe håpløst i blikket, lagnaden hadde stått for hard. Nå flyttet han så langt ned at de kunne se tjernet, han måtte kjempe videre. Så skriver vi litt om på prestens tale i Peer Gynt: «Og før den neste vintersne var føket sto reist for annen gang hans ringe hus.»

EN TRAGEDIE I VILLMARKEN
Midtsommers 1870 kom enda en jente til verden. Hun fikk i dåpen navnet Emilie. Da hun var tre år hendte noe som det gikk frasagn og gjetninger om i lange tider til det omsider dovnet bort. Men i stuene bortetter ble det pratet om hendelsen i årrekker når folk kom sammen. Ole Steringjordet kom ikke hjem en mørk kveld i 1873. Han kom aldri hjem. Hvor kunne han ha tatt veien? Såvidt folket visste var det ingen som ville ham til livs. Kanskje kom han i vilske og ble utsatt for en ulykke, eller orket han ikke mer? Og skogen suste sin evige sang rundt Steringen, som før.

Barnet, det syvende, som Eli ventet da mannen ble borte, fikk navnet Ragnhild. Nå ble det en kamp på liv og død for den enslige mor. En dag hun gikk ut i skogen for å drøye det vesle grøtmelet med bark, kom han som eide plassen forbi og han slo henne til hun segnet, for barkens skyld. Men denne rike mannen døde fattig og uten etterkommere. Hun krek seg omsider hjem til stua og ség ned på slagsbenken. Tok så en slitt salmebok med messingspenne ned fra hylla og sang med brusten stemme «Hvo ene lader Herren råde og setter all sin lid til Ham». En salme av Georg Neumaruck, d. 1681 . Hun lutet hodet i hendene og tårer dryppet mellom fingrene. Så rettet hun seg opp. Hun hadde tatt den tyngste beslutning en mor kan ta, å sette barna sine bort til fremmede, her var det ingen berging lenger. Alle fikk det bra dit de kom, og selv tok hun seg til Lillestrøm for hun håpet det var lettere etter fortjeneste så de kunne samles alle. For enda var hun en ung kvinne.

Og så undres en vel over hennes videre skjebne, som i korte trekk ble oss fortalt. Hun giftet seg etter en tid, men mannen ble syk og døde før hun fikk samlet familien. Som så mange andre på den tid bestemte hun seg for å fare til Amerika. Der, i ekteskap med en svenske, kom hun i romslige kår og ville ta sine over til seg, men årene hadde slitt båndene over og de ble i hjemlandet. Her slutter vi Eli’s saga og følger sporene etter en av småjentene.

MIDTSOMMERDAGEN 1970
Det var en varm og solfylt dag etter årets lyseste natt da ingen riktig har hjerte til å gå til ro før dagen gryr pånytt. På østsida av Harstasjøen sto svenske biler parkert denne dagen. Der steg vakre og velkledde folk ut, som sammen med kjentmann dro til skogs, unge og eldre. Det var familien Korp, etterkommere etter vesle Emilie. Nå ville hennes to sønner og resten av slekten hedre hennes gode minne ved å feire 100-årsdagen for hennes fødsel i gråsteinsmurene etter barndomshjemmet der ved tjernet. Og i takknemlighet over ættens gode arv stelte de istand fest der oppe, under en blå sommerhimmel.

Så satt vi ved løvfallstider i et koselig hjem ved Asksjøn i Skillingfors og pratet med Joel, Emilies sønn, en intelligent og hyggelig kar. Korp, sa vi, er et sjeldent navn? Ja, det hadde seg slik at da Spikerverket startet her inne trengtes spesialarbeidere, og disse kom fra Valonien i Belgia. Disse valonerne slo seg til og tok seg nye etternavn som Korp, Ugle, Ståhl, Jern o.s.v. Og snart kom praten inn på hans mors lagnad.

Da det lakket mot høst i 1873 gikk to jenter stien, som synes den dag i dag, fra Steringen mot Rasta. Det var Anne fra Austun, 17 år og vesle Emilie 3 år. Veslejenta holdt den eldste trygt i hånden, og fra denne dag var Anne en gild storesøster som tok seg av den ensomme småjenta og sammen med sine foreldre ga henne en god barndom, for det var så snille folk der i Austun. Emilie ble ei klok og vakker jente som svarte godt for seg da hun ble konfirmert 1884 i den nye Vestmarka kirke.

Årene gikk. En frostklar juledagsmorgen klang dombjellene lystig fra  hestene som kjørte til juleotte i Skillingmarks kyrka, som skikken var. En etterkommer etter valonerne, Anders Korp, kunne ikke få øynene fra en lyslett jente med rødt tørkle og roser i kinnene etter sledeferden. Og slik bar det til at etter at Emilie hadde vært «pige» noen år i Skillingfors mens Anders bygget hjem for dem, giftet disse to seg en vårdag i 1901 . Og på høyden, vest om kirken med utsyn over Bjørklången og blånene innover mot Koppom, fikk de mange og lykkelige år sammen. De fikk se en ny ætt vokse opp som hadde fått det beste i arv fra strevsomme forfedre. Men Norge glemte slektens mor aldri, og hun snakket og skrev norsk til siste stund. Kontakten med Rasta holdt hun alltid vedlike og stien til Steringheimen gikk hun ofte. Siste gang var i 1920, da følte hun kanskje var siste turen, og mens himmelen rødmet i vest satt hun på en sten der ved tjernet og gråt stille.

Så reiste hun seg og tok stien fatt som hun gikk 47 år tidligere, tre år gammel, med en uviss fremtid, som, tross alt, ga henne mange lykkelige stunder.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Alfred Buviken forteller fra krigen

Det følgende er et utdrag fra en lengre artikkel skrevet i Jul på Eidskogen 1976.
Publisert på Vestmarkaboka 02.12.2016.


Krigen ble ei vond tid for Buvikfolket. De begynte selvfølgelig, hadde vi nær sagt, å ta imot flyktninger straks det ble aktuelt. Og senere kurerer. Med fare for sitt eget liv hjalp de mange forkomne og redde mennesker over Sjærvangen, på isen vinterstid og om sommeren på krøtterstier. Det har aldri vært skikken at skogsfolk sier nei når noen ber om hjelp, og slettes ikke de i Buvika.

Lenge gikk det bra, alle gjorde en innsats både brør og søstre. Men en aprildag da våren så smått gjorde sitt inntog i skogene, slo tyskerne til. Alfred og lngvald kom fra skogen og på Ljøner sto politi og tok imot dem. Konrad og Rolf var arrestert, men slapp heim ganske snart. Broren Sigurd ble en kort tid innlagt på Sør-Odal sykehus for en nyrelidelse og senere fraktet til Møllergata 19.  Alfred og lngvald sendtes direkte til Oslo kretsfengsel. Etter noen dager der kom Alfred til Møllergata 19 og videre til forhør på den beryktede Viktoria Terrasse. Og som den «storforbryter» Buviken var satt han så ett år og to måneder på enecelle på Akershus. Det måtte være en tung skjebne for den som var vant å ferdes fri som fuglen, få se dyrene helt inn på skigarden og solnedgangen over Skjærvangen en sommerkveld når fisken vaket. Men klager han?  Han gjør ikke DET, han forteller det omtrent i samme tonefall som han fortalte om den hyggelige turen til Kongen. Den eneste gangen han hevet stemmen var da han nevnte en fryktelig gestapo der på Akershus som plaget fangene og spionerte på dem. En gang han var ute på permisjon var det noen som ga ham en svær omgang juling, bl.a. slo de ut tennene. Om dette sa Alfred Buviken, denne fredelige mannen, med dirrende stemme: «men de slo forlite». Og når HAN tok så sterkt i forstår vi hvilken type denne gestapo på Akershus var. Helst vil han nevne de gode sidene hos dem han møtte.  Om en tysker som drev forretning i Oslo før krigen og ble fangevokter på Akershus for å slippe tysk krigstjeneste, sa han at det var en bra kar som hjalp fangene det han kunne.

Siste etappe ble Grini. Det ble lettere da fordi de var mange sammen og tar vi ikke feil tror vi at skogsfullmektig og fange Alfred Buviken, holdt humøret oppe hos mange medfanger i deres tunge stunder.  I de gamle iulefortellinger dalet snøen ned og la seg som et hvitt teppe over skog og mark da sønnen i huset, som de trodde var borte for bestandig, plutselig kom hjem til jul.  Vi vet ikke om snøen dalte over Bolskogen jula 1943, men lillejulaften det året ble en stor dag for alle i Buvika, storebror kom hjem.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

To svenske skomaker-familier på Vestmarka i 1905

Skrevet av: Bjørn Gunnar Lindalen

Publisert på Vestmarkaboka 11. november 2016


Det har bestandig vært mye trafikk av folk over grensen mellom Vestmarka og Högsäter i Skillingmark. Det resulterte i mange giftemål over grensen. Litt før unionsoppløsningen i 1905, kom det to svenske skomakere til Vestmarka, Josef Janson, og Olaf Gunneriussen Judin. Det var sikkert ikke lett å være svenske i Norge sommeren og høsten 1905. Harald Rambøl nevner i artikkelen «Spionasje og livet ved grensen» i Årbok for Glåmdalen i 1954, gjengitt på nytt i Solør-Odal nr 2 – 2005 bl.a. disse to svenskene. Den 7. juni 1905 fikk han beskjed fra tollbetjent Engebretsen ved tollkammeret i Kongsvinger. Der hadde telegrafen avlest Stortingets vedtak om unionsoppløsningen. Rambøl skriver: «Da jeg fikk telefonen, var det ingen kunder i butikken. Jeg låste og gikk inn til en svensk skomaker som hadde verkstedet sitt i et lite rom ved butikken, og han arbeidet for kjøpmann Klanderud. Jeg fortalte om telegrammet. Han la bort sakene sine, reiste seg å sa: «Da har vi snart svenskene her.» Han gikk straks opp til kona si. De bodde ovenpå butikken. Om et par timer kom han inn til meg og sa farvel. Jeg ble med ut, og jeg synes ennå jeg ser han og kona og den vesle dattera han hadde på ryggen da de drog sørover til Sverige. Han var svensk soldat. En annen svensk skomaker, som bodde like ved butikken, drog også med familien til Sverige. Denne siste hadde jeg litt bry av lenger utpå høsten. Begge familiene kom igjen etter en tids forløp.» A.O Klanderud, står for Arnt Olsen Klanderud. Han startet som landhandler på Vestmarka. Sønnen Eiolf tok over etter faren. De siste som drev butikken var Eiolfs datter Åse, og hennes mann Birger Syversen.

Tilbake til de to skomakerfamiliene. Josef Jansson var født 8. desember 1872 i Högsäter. Han var sønn av Jan Andersson og Maria Andersdotter, som bodde i Högsäter. Jan var også skomaker. Josef giftet seg i Eidskog kirke 24. mai 1902 med Alma Olsdatter Harstad. Forlovere var Ole Olsen Harstad og E.P. Harstad. Josef var skomaker i Högsäter ved vielsen. Han flyttet virksomheten til Vestmarka. Alma ble født på Harstad 14. oktober 1878, og ble døpt i Eidskog kirke 2. søndag i advent, 8. desember 1878. Hun var datter av Ole Amundsen Rambøl og Karen Olsdatter Kjensmo. Foreldrene hadde kjøpt gården Berget under Harstad på Vestmarka ved tgl. skjøte av 10. juli 1886 for kr. 1.000,-. Det var mye trafikk over grensen på den tiden. Almas far, Ole Amundsen, var «dräng» i Hångstad i Skillingmark før han ble gift. Han hadde attest til fältjägare av 12. september 1870. Det var mange gutter fra Vestmarka som var fältjägare i Skillingmark på den tiden. Josef og Almas førstefødte ble datteren Margit Konstanse. Hun ble født 3. september 1902 på Harstad, og døpt i Vestmarka kirke 26. desember 1902. Deres andre barn ble sønnen Johan Oddleif, som ble født 16. februar 1904 på Harstad, og døpt 12. februar 1904 i Vestmarka kirke. Til slutt fikk de datteren Astrid Mathilde født på Harstad 11. september 1905, døpt i Vestmarka kirke 5. november 1905. Astrid ble boende på Vestmarka. Søsknene flyttet ut. På 40-tallet var posthuset på Vestmarka i huset til Helge Tuhus på Norgarn/Arstun Rambøl. Astrid gikk med posten fra Helge Tuhus og ned til Forbrukeren. Det er mulig hun leverte post til andre også. Dessuten heklet hun briketter/duker som hun solgte. Hun døde ugift 11. november 1968, og ligger gravlagt på Vestmarka kirkegård.  Josef Jansson bygde seg hus og verksted like ved sjølandet til Harstadsjøen i det som i dag er sentrum av Vestmarka. Forbrukeren, tidligere Samvirkelaget, er nærmeste nabo. Huset blir bare kalt «Jansson huset», og har bnr. 41, og er utskilt av bnr 4, Berget, på Harstad. I Panteboken har eiendommen navnet Sjøstrand. Eiendommen ble skylddelt fra bnr. 4 12. mai 1934, (tinglyst 1. desember) fra Ole Harstads dødsbo (Almas far). Josef Janson fikk skjøte på eiendommen 26. november 1934, tinglyst 1. desember. Han betalte 50 kr for eiendommen.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Vestmarka Idrettslag 75 år

Trykket i Jul på Eidskogen 1976. Skrevet av Sverre Eier.
Publisert på Vestmarkaboka 16.11.2016.


Idrettslaget på Vestmarka har nådd den respektable alder av 75 år, og en behørig markering av jubileet vil finne sted på nyåret.

I et julehefte som dette er det ikke meningen å komme inn på lagets historie i detalj, men for artighetens skyld har vi «gravd» fram et par bilder fra tidlig i 50-åra, da vestmarkingene herjet som verst i orienteringsløypene. Bildene er tatt ved premieutdelingen etter KM i budstikke, og de to edleste medaljene gikk til Eidskog.

Orienteringen er fortsatt Vestmarkas største idrettsområde, og som kjent er klubben såkalt «spesialklubb» for bygda i denne grenen — en idrettsgren som setter strenge krav både til «hue» og beina.

"Sølv-laget" - fra venstre: Kaare Kraft, Ivar Brustad, Ragnar Halvorsrud.
«Gull-laget» – fra venstre: Erik Kraft,     Efraim Halvorsrud, Odd Øisjøfoss.
"Gull-laget" - fra venstre: Erik Kraft, Efraim Halvorsrud, Odd Øisjøfoss
«Sølv-laget» – fra venstre: Kaare Kraft,     Ivar Brustad, Ragnar Huse.

 

 


 

 

 

 

 

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Svenskelinjalen fra Bolfoss

Trykket i Jul På Eidskogen 1975. Skrevet av Svein Hjerpset.
Publisert på Vestmarkaboka 15.11.2016.


svenskelinjalen-bildeI ufredsåra 1808—09 lå det svenske tropper flere steder i Eidskog, og mangt et drabelig slag ble utkjempet. Gjennom søndre del av bygda gikk en gammel vinterveg over Krokfoss fra Skillingmark i Sverige.Den vegen ble mye brukt som innfallsport når svenskene tenkte seg fram til Høland eller nord over Mangenfjellet til Aurskog, og videre mot Oslo.

Også i 1809 ble vegen benyttet av svenske tropper. Kommet fram til Godtjernet, ble soldatene en gang skremt av Godnesgubben med at nordmennene lå lenger nord og ventet på dem. En offiser svingte da sverdet sitt og truet med å hogge hodet av gubben i fall han for med løgn. Men Godnesgubben var ikke skvetten og bad dem dra videre og se etter sjøl. Svenskene hadde forresten alt sett spor etter nordmennene, for straks sønnafor Godneset var det felt tre i vegen som stengsel og vern. Det heter Svenskefallet der den dag i dag.

Svenskene dro nordover til Bolfoss, der de slo leir. Den unge kona hans Lars Fossen, ho Anne, var aleine heime. Lars var innkalt til krigstjeneste og lå på Kongsvinger, men svenskene for sømmelig fram.

Soldatene lå i leir rundt et stort bål, offiserene holdt seg for det meste inne i stua. Når de skulle hente ved til leirbålet, gikk hele flokken bort i skogen og hogg seg digre tørrgraner, som de bar fram hele. Iblant skjemtet de med kona og sa: «Nu skall vi fara till Kongsvinger og skjuta gubben, och så skall ni få kvar en av oss i ställe.»

En av offiserene var en gudfryktig mann, som syntes det var ille å ligge ute i krig, og han sa ofte: «Herre Jesus, geve att kriget snart tok slut, och att jag kom levande åter till mina kära i Malmö.»

En dag behøvde den svenske offiseren en linjal til noe han skulle sette på papiret. Han fant seg et rettkløyvd furuemne og spikket seg linjal. Linjalen forærte han Anne som et minne, og han skrev med prydelig skrift noen minneord på den ene sida, og på den andre sida tid og sted og navnet sitt:

FOSSEN PÅ EIDSKOGEN DEN 8DE SEPTEMBER 1809. De første bokstavene i navnet ser ut til å være HAW.

Den 14. september 1809 ble en på Magnor enige om våpenhvile, og svenskene forlot Bolfoss. Men da de hadde reist, var linjalen også borte.

Mange år seinere da Anne og Lars var blitt gamle og stua deres revet og flyttet, ble linjalen funnet. Den svenske offiseren hadde gjømt den i veggen mellom tømmeret og bordkledningen i det låge stuerommet. Svensken hadde sikkert ment at fredsminnet om han skulle ligge godt bevart til kommende ætter.

På den gamle stuetomta hans Lars Fossen ble skolehuset i Bolfoss reist. Den store dørhella der svenskene gikk inn og ut, ble ikke flyttet sammen med stua. Den ble liggende jordfast foran skoletrappa, og de yngre generasjoner på Bolskogen benyttet steinhella som mål når de lekte i friminuttene.

En brevveksling fra 1940, utlånt av min slektning Hans Harstad, mellom hans far og lærer i Bolfoss 1895—96, Andreas Haavoll, har ført til at dette glømte minnet fra ufredsåra 1808—09 nå er blitt hentet fram fra glømmeboka Ved å søke   skolestyrets gamle arkiv, er den 166 år gamle linjalen funnet vel bevart i et etui. I etuiet er også et brev fra Haavoll, der han forteller at han i midten av 1890-åra kjøpte linjalen av gamle Håkon Fossen, sønn til Anne og Lars, og at han av samme Håkon fikk høre historien om «svenskelinjalen».


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Reisingen av Vestmarka kirke

Skrevet av N. O. Bakken, I Jul på Eidskogen 1972.
De to bildene er ikke originalt fra artikkelen. Berit Ljøner/Vidar Hansen har latt oss avfotografere de.
Artikkelen er publisert på Vestmarkaboka 11.11. 2016.


vestmarka-kirke-trolig-nybygdDet hadde i mange årtier, for ikke å si århundreder, vært et ønske blant befolkningen på Vestmarka å eie sin egen kirke. Det var naturligvis ikke liten påkjenning for folket, for de lengst borteboende mennesker sørvest mot svenskegrensen og vest mot Akershus – samt nordover på Fjellskogen – å gå den lange vegen til kirken på Matrand.
Nå i bilalderen er det ikke lett for oss å sette seg inn i hvordan de mennesker måtte slite for å komme til kirken, vinterstider i dyp snø, uten veier. Ikke var det så lett om sommeren heller å vandre etter hverandre over to mil på smale, kronglete skogsveger – ofte over lange myrstrekninger i bløyta.
Selv om vestmarkingene – og da særlig de som bodde på skogen, hadde ord på seg for å være tålmodige, så er det lett å forstå at påkjenningen med en kirkegang, 2 1/2 mil frem og like langt tilbake, kunne være hardt mange ganger.
Først etter at Vestmarka var adskilt fra hovedsognet som anneks i kirkelig henseende i 1880, kunne vestmarkingene få sitt ønske om egen kirke til å gå i oppfyllelse. I den anledning ble en komité nedsatt til å finne ut hvor kirken best kunne plasseres.
Som formann for komitéen ble prost Laurits Ottesen tilsatt. En av de som var mest begeistret for å få kirke på Vestmarka var Gulbrand Askerud og frue Dorthea. Og i den anledning tilbød de gratis tomt til kirken, samt gravplass, på betingelse av at kirken ble bygget på Finnlandsmoen. Etter besiktigelse av plassen fant dog komitéen at de måtte avslå tilbudet, da Finnlandsmoen lå altfor «avsides» til kirkeplass for Vestmarka. Etter en kort visitt til Vestgarn Jerpset, i samme ærend, dro karene til gården Brustad – og der ble de gående en lang stund å bese seg.
Brustad ble ansett sentralt nok å bygge kirke på, men det var mye berg og stein der – hvorfor det i tilfelle ville bli nødvendig med mye påfylling av jord eller grus for gravplass på østsiden.
En annen ulempe var at Brustad bestod av to gårder som begge hadde husene samlet der kirken eventuelt måtte stå.
Av de her nevnte grunner fant komitéen at det ville bli altfor kostbart, både kjøp av grunn av to eiere – samt selve byggingen på dette sted. Neste sted som ble befart var Øgarn på Rambøl – nærmere bestemt jordstykket vestenfor Rambølshaugen, der «kirken» (selehuset) fra 1122 engang stod. Men også her ble det gjort innvendinger. Eieren av eiendommen var ikke særlig villig til å gi avkall på det fine jordstykket til kirketomt og gravplass.
Av andre ble det innvendt at kirken på dette sted ble stående altfor nær svenskegrensen. I tilfelle ufred kunne svenskene med sine kanoner skyte kirken i grus – uten å behøve å overstige grensen, ble det hevdet. Endelig var det et lyst hode som nevnte at «Veslestujordet» kanskje kunne egne seg til formålet.
Stedet ble deretter befart og funnet vel egnet – også av komitéens formann.
Eiendommen ble kjøpt til omforenet pris, som både selger og kjøper var tilfreds med – heter det i beretningen.
Reisningen av kirken ble så bortsatt til kirkebygger Johnsen, som påtok seg å fullføre bygget for en pris av 19 000 kroner.
Mange penger dengang, men da var det også innbefattet alle materialer, inventar, samt maling såvel ut­ som innvendig. Unntatt var dog de grove stolpesøylene i skibet, samt mastene til tårnet, som ble gitt som gave av bønder på Ljøner. Etter hva Arvid Nilsen mener, var visstnok utsprengning av stein til grunnmur også unntatt fra anbudet.

Og dermed kunne «Veslestugutta», brødrene Ole og Karelius, forlate sin fedreneheim for godt. Begge var nylig kommet hjem fra underoffiserskolen, med hver sitt eksamenstestemonium i kofferten til å bygge sin framtid på.

vestmarken-kirke-1910_0001
Postkort: «Vestmarken-kirke 1910»

To år senere – altså 1882 – sto kirken der nybygd og høyreist – samt innviet til å spre lys blant den menighet den siden har vært et midtpunkt for. Og nå i år har Vestmarka kirke stått der i 90 år.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Posten skal frem

Sto på trykk i Jul på Eidskogen 1972. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016


Posten skal frem og det har a’ Menny sørget for i snart 50 år.
Posten skal frem og det har a’ Menny sørget for i snart 50 år.

Den 1. februar 1973 slutter fru Menny Tuhus som poståpner på Vestmarka etter 42 års tjeneste. I den anledning slår vi av en prat med henne om poståpneriets saga, i en liten grend, fra 1883 til nå. I 1973 er det altså 90 år siden den første poståpner ble tilsatt her. Det var Hans Hågensen Rambøl i Nystu’n som hadde posten de første år. Det var nok ikke så stor postmengde dengang. Aviser var det få som holdt, men noen var det, for 93-årige Einar Rambøl kan huske at da han var så stor at han mestret skrivekunsten, hjalp han til med å merke aviser. Da det etter en tid ble bestemt at posten også skulle utdeles i helgene, sa Hans Hågensen opp stillingen, og naboen, Ludvig Syversen Rambøl i Nestu’n, overtok. Imidlertid døde han få år etter og postkontoret kom atter til Nystu’n, hvor det var fram til 1. april 1903, da Karelius A. Rambøl, eller K.A. som han kaltes, ble tilsatt. Han hadde da gått underoffiserskolen i Halden. Så når Menny Tuhus går av med pensjon etter nyttår, har poståpneriet vært i samme familie i 70 år. K.A. hadde mange kommunale verv, så det ble barna som tok seg av postarbeidet etter hvert som de vokste opp, og da ’a Menny, som hun populært kalles på Vestmarka, overtok etter farens død i 1930, var hun godt forberedt. Hun ble konstituert i stillingen, 19 år gammel, av postmester G. Larsen i Kongsvinger, fram til hun fylte 21 år. Da måtte hun, ifølge reglementet, søke om fast ansettelse, og hun var da landets yngste poståpner.

«Posten skal fram», heter det, men sannelig kom den fram i gamle dager også om ikke så lettvint som nå. Oskar Vestgar’n Rambøl, snart 92 år, forteller at en kar ved navn Herman Rosenberg bar posten fra Matrand over Rudberg og helt fram til Högsäter i Skillingmark, der poståpneren hette Kyllander på den tid. Denne Rosenberg måtte være en kjempe. Postsekken var så stor at den dekket hele ryggen, og lange stykker småsprang han for å komme fort fram, alt mens han tutet i posthornet for å meddele at her kom han. I alt slags føre, i varmt solskinn såvel som i djupsnø, tok han seg fram på øde stier hvor det ofte kunne føles utrygt å ferdes. Frykten for postrøvere var nok ikke liten bør, den heller, og for uten postsekk og -horn bar han alltid bandolær og revolver. Han skulle nok ikke være god å komme nær.

«Je huser’n væl,» sier han Oskar. «Han kom til øss iblant og bad ’n Josefus, en eldre bror av meg, om å gjøre turen for han inn til Skillingmark. Joda, bror min tok imot hele utstyret, inklusiv bandolær og revolver og la i vei, fire kilometer hver vei. Imens fikk han Rosenberg hvile seg før tilbaketuren. Det var «hårda bud», som grannene våre sier. Første avisa vi holdt i Vestgar’n var «Ugens Nytt» som kom ut i Kristiania fra 1889, men det var først etter at je var vaksin.»

Minda Arnesen er også et postbud det går frasagn om. Hun bor den dag i dag, snart 83 år gammel, alene på ei lita øy ute i Skjærvangen, men har slektninger på fastlandet som hjelper henne. Mens broren Andor levde fôret de to kuer og hest foruten at han drev i skogen og hun var postbud. Om vinteren når isen lå trygg på sjøen var det bra lettvint, verre var det vår og høst. Da måtte Andor slå råk foran båten. Etter morgenstellet i hus og fjøs dro hun den lange veien ned til Vestmarka etter posten som hun delte ut på hjemveien. Når høstmørket sto som en mur eller når snøen drev og kulda bet var det hardt mange ganger, men Minda minnes bare de gode stundene og snakker med glede om at folk var så hyggelige mot henne.

Høydepunktet i hennes liv var dengang hun var i audiens hos kong Haakon på Slottet og takketfor Kongens fortjenstmedalje. Kongen snakket livlig med henne, og eneste skår i gleden, fortalte hun til Menny Tuhus som fulgte henne til Oslo, var at hun for anledningen hadde kjøpt seg for små sko som klemte. Nei, Mindas jobb som postbud gjennom 37 år var ikke slik at det nyttet med sko som passet på Slottet og det ville vår gamle Konge vært enig i, om hun hadde fortalt det.

Rundt 1890 ble postruta fra Matrand avløst av hesteskyss fra Skotterud. Hos Amund Tuhus drev de skyss-stasjon og han kjørte også post tre dager i uka til Vestmarka og to av dagene helt til Skillingmark. Da poståpner Kyllander sluttet ble det kjøpmann Olofson som overtok og Tuhus-karene kjøpte ofte med seg varer derfra, som var billigere i Sverige, minnes Karl Tuhus. Det var ikke akkurat noen autostrada de kjørte på, nei! Brøytinga gikk på omgang og hesteplogen klarte ikke de store skavlene når snøen føk som verst. Og i vår- og høstbløyta sank hjulene nedi. Men posten kom fram. Etter faren overtok Hans Tuhus i 1908. Så kom 1913 som ble et merkeår i distriktet. Da skjedde den «historiske begivenhet» at Hans Tuhus tok sertifikat nr. 1 på Kongsvinger. Bilens tidsalder var begynt. Vi har hørt eldre folk fortelle at i oppveksten ofret de gladelig en middagshvile i travleste slåtten og gikk til hovedveien for å se om det kom en bil forbi! Senere ble det Karl Tuhus som overtok, så fra ca. 1890 og 70 år framover hadde familien Tuhus postkjøringa, avbrutt av tre år da et privat buss-selskap kjørte (1934– 1937). Da kjøpte Karl Tuhus bussen og så var det hans tur til å formidle kontakten mellom «Nerbygda» og svenskegrensen, til han gikk av med pensjon i 1960. «Jo, mange ting har nok forandret seg gjennom disse årene,» sier Menny Tuhus, «men den gode kontakten mellom folk i grenda og postkontoret er den samme. Og ikke bare i bygda her har vi forbindelse, men også over en landegrense. Enten det er svenske eller norske er de selvfølgelig like velkommen til å bli ekspedert av oss og mange er det i årenes løp fra grannelandet som kommer innom for å sende «vykort», brev eller pakker til slekt og venner i Norge. Vi er gode naboer her i grenseland. Det var nok litt vemodig den februardagen i 1960 da vi flyttet fra Rambøl, etter 77 år i tre forskjellige tun der oppe, men kunder, postbudene og poståpner, alle syntes vi det var hyggelig i det nye kontoret som ligger så vakkert ved Harstasjøen.

Du vet, fra 1883 til nå har det gått mange både gode og triste bud gjennom posten. Men en vil helst minnes de glade tidene. Tenk bare på da alderstrygden kom, det var vel et framskritt. Der satt så mange gamle med krøkte rygger av slit og gikt rundt om i stuene og ikke visste sin arme råd til livberging. I deres øyne var de få kronene de med skjelvende fingre kvitterte for en formue. Og kaffekjelen kom fort på vedkomfyren etter turen til posthus og kremmer.

Nå stunder julen til, årets travleste, men hyggeligste tid for oss, for da får vi være kontakt mellom alle dem som, mer enn ellers i året, tenker på hverandre og sender en hilsen «fra fjord og fjære, fra fjell og dyben dal».


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

På Mathisbråten

Trykket i Jul på Eidskogen 1972. Skrevet av Knut Einar Rugsland
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016



Skjermbilde 2016-04-06 kl. 19.53.45

Der to fylker og tre bygder møtes har det trauste søskenparet Julia og Lars Mathisbråten levd tett opp til den levende natur. -Her er de omgitt av noen av de fuglene Lars har stoppet ut, og noen av de premier han har vunnet ved skarpskyting.

Vel 2 mil inn på skogen, ved bunnen av Børen sjø, blinker det i vindusruter i husklyngen på gulnende grasvoller. Det er sist i november, og vestsola flammer over glidende åsdrag.Her hvor to fylker, Hedmark og Akershus, og tre kommuner: Nes, Odalen og Eidskog møtes, her har mennesket ryddet seg grunn og hustufter i århundrer.

I dag vil vi møte to av disse: Julia og Lars Mathisbråten. De er søsken, hun 86 år og broren 84. For noen år siden var her flere; Lars kan aldri glemme sin bror Peder. «Men tia hass var itte lengre. Je ber tel Gud hør kveld at vi må møtes igjen i himmelen.>

De har tid til himmeltale også disse sliterne, som har fått kjenne kampen for tilværelsen.

Julia har ikke så lett for å springe fort lenger, men i tanken er hun klar, og verre er ikke beina enn at de bærer ned til naboens 50-årsdag. Lars sykler eller går fremdeles til Vestmarka og/ eller Skotterud og tilbake igjen. En tur på tilsammen 6 mil. Denne høsten skjøt han en stor elgokse. Hele 213 elger har han vært med på å felle. Foruten å skyte elg uten å bruke briller, leser han også tydelig uten hjelpeglass, men hørselen er nesten borte.

– Den knekte dom under forhør på Kongsvinger i krigens tid. Dom slo med batonger i hue mitt. Balansenerven kom også i ulage. En blir så ensom når hørselen svikter.

Hadde det ikke vært for Julia og ungfolket, en nevø og kona og ei deilig lita tulle, og de få naboene, ville Lars vært helt alene mellom mennesker her inne i de store skoger.

Men så tar han seg ut for å se livet utenfor den vesle grenda. Gjennom årene har mange fått greie på Lars. Han er så umåtelig flink til å stoppe ut og preparere dyr.. Over hele landet er de sendt, de utstoppede fugler og dyr. I dag kom akkurat noen borte fra Årnes med en villmink, et fælt rovdyr. – Ellers er det lite utstopping, nesten ikke vilt igjen. Men je teljer på noen smørbutter.

Og han maler dem også, med de herligste roser. Knivene hans Lars er så forseggjorte, at lykkelig er den som får bære et slikt redskap.

– Har du tall på alt du har gjort av utstopping?

Han blir ivrig og forteller at helt fra skoledagene da en fetter lærte han kunsten, har han holdt på. Mer enn 160 elghoder og tusentalls fugler er det i hvert fall blitt.

– Men nå hogger dom skogene reine for vilt. De store hogstfeltene rensker alldeles. Sprøyting og unaturlig nedbryting tar resten. – Og så kommer de grådige villdyr. Ikke bjørn og ulv og mår. De dreper byttet og eter det opp, men disse blodtørstige ilderne, eller villminkene, dreper og dreper og suger bare blodet. Den gang naturen og mennesket sammen regulerte, gikk det bra. Jeg husker far ba så tynt: «Spar noen råtastubber til småfuglene!» – Alt skulle jevnes. Barken blir heller ikke i skogen mer, og det blåser goldt over de vide flatehugster.

– Men der plantes, Lars. – Tja, dom sa der skulle bli skog att om 25 år. Hva er det? Bare noen krufser . . .

Han vet en del om tømmerdrift, Lars Mathisbråten. Hele sitt liv har skogen vært hans virke både på hogst og i sagbruk. En tid var han sagmester i Sundsvall i Sverige. Men meste av tiden har han vært en tro tjener for A/S Stangeskovene, om hvem han sier: – De har vært en god arbeidsgiver å tjene.

Særlig liker Lars å snakke om major Anker og alle de trivelige jaktturene, ikke så mye for viltet, men all hyggen som fulgte med.

I løpet av samtalen kommer det fram at Lars hadde hug til skolegang, men inne på skogen fikk de ikke mer enn 9 uker skole hvert år i fem år. Han var kommet helt til opptagelsesprøvens siste avsnitt på underoffiserskolen, brøkregning.
— Det hadde vi aldri lært. Senere lærte han brøk, men da kom andre ting i veien.

Bitter er han ikke, men husker med vemod da alle sparepengene rauk da banken gikk over ende, selv om de fikk forsikring om det motsatte. – Vi hadde spart møysommelig ører og kroner gjennom mange år, for å hjelpe mor og far da de ble gamle. – Ja, er det noe som er typisk for disse folka, så er det hjelpsomhet og vennskap og samhold.

Under krigen hjalp Lars flyktninger, men ikke alle kunne passe munnen. Lars ble tatt, men sa intet, selv ikke forhørene knekte ham; imidlertid fikk forfølgerne tak i mer løsmunnede. Det ble Grini i mange og lange måneder. Julaften på Grini kan Lars fortelle om: – Julaften fikk vi ekstraforpleining: hirsegrøt. Det var godt! Og så stjal vi oss til å sjunge glade jul og lese det gode budskap. Vanligvis var det tynn kålsuppe, 4 stk. brød og en bitteliten smørklatt hele dagsrasjonen besto av. Stundom hendte det vi fikk organisert noe bytting ettersom vi hadde arbeid til. En potet eller en tomat eller kanskje litt tobakk.

– Folk var hjelpsomme på Grini. Etter en tid kom jeg over på treskjærerverkstedet, holdt på med en bolle et helt år, humrer han, men lærte mye fint håndverk. Det hendte nok jeg stakk bort mang en gjenstand, og at de var nydelige, fikk vi bekreftet.

– Du kunne ha sluppet over til Sverige før du ble arrestert, Lars?

– Ja, men hva med de heime? Bror og søster, mor og far?

Nei, når en har talt med denne hederskaren, forstår en at han ikke ville etterlate noen av vennene sine i vanskeligheter.

– Mor døde mens jeg var borte, men de andre fikk jeg feire fred sammen med på Mathisbråten. Far gråt den kvelden jeg kom heimatt. Det er pent i kveld, men den maikvelden i 1945 var nok den fineste og mai’este av alle vårkvelder.

Julia minner oss om at det stunder til helg.

-Før i verda var der ikke veg til grenda vår på skogen, men da var hele folket på kirkevei 1. juledag til Vestmarka. Sommerstid hente det til og med at vi tok oss over skogen til hovedkirken i Matrand.

Julia og Lars gikk til konfirmasjonsforberedelse i all slags føre da presten var på Vestmarka, dørgende våte kunne de være, men det var ei rik tid, og fram slapp vi for presten. – Og dugande folk ble det av dem.

Lars har akkurat vist interesserte den gamle og nesten gjengrodde kirkevei.

Folket her oppe er oppvokst under Herrens tukt og formaning. De har slitt og kjempet i krig og fred. Så lever de også i håpet om at en gang skal Herren selv tørre av hver tåre på deres øyne, – om vi bare tek i mot ham, kommer det trygt fra den høyreiste adelsmann i skogen.

-Det er fredfullt i Mathisbårten, men vi skulle så gjerne hatt telefon, sier Julia i det vi sier forvell og ønsker god jul. -Om noe skulle komme på, legger hun til.

-Og i det dette skrives, får vi greie på at Julia er kommet på sykehus. Må Gud velsigne dere der oppe i skogen.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.