Nestor på orgelkrakken

På trykk i Jul på Eidskogen 1975. Skrevet av Sverre Eier.
Publisert i Vestmarkaboka 12.11.2016


Gjennom nesten 40 år har Helge Tuhus og kirkeorgelet vært uadskillelige venner til glede for menigheten.
Gjennom nesten 40 år har Helge Tuhus og kirkeorgelet vært uadskillelige venner til glede for menigheten.

 

«Musikken er en av Guds skjønneste og herligste gaver. Med den kan man fordrive anfektelser og mange onde tanker,» har Luther sagt. Våre kirkelige handlinger er utenkelige uten musikk – uten tonene fra det mektige kirkeorgelet – i glade og tunge stunder. Orgeltonene utfyller og bistår ordene, som ikke alltid strekker til.

 

Trofast i snart en menneskealder har Helge Tuhus løst organistens viktige oppgaver i Vestmarka kirke. Han trakterer sitt instrumentmed glede og entusiasme.

Det nesten nye orgelet i Vestmarka kirke er et usedvanlig fint orgel – et instrument som er i stand til å gi mer enn hva jeg kan få ut av de, sier Tuhus i all beskjedenhet. Det ble innviet med en kirkekonsert i 1969, og domorganist Ragnar Røgeberg var da full av lovord. Orgelet kostet i sin tis 110.000 kroner. Midlene ble skaffet til veie storparten gaver.
Helge Tuhus har vær organist i Vestmarka kirke siden 1936, da han overtok plassen etter frk. Bekkelund. Den gang var lærer Arvid Nilsen klokker, og det var han som overtalte Tuhus til å prøve. Helge Tuhus besto prøven.

Orgelmusikken er Tuhus’ hobby. Som de fleste musikkamatører synes han at han får øvd for lite på sitt instrument. Men hver søndag når det er høymesse i Vestmarka kirke, er Tuhus å finne på orgelkrakken allerede i de små morgentimer. Når prest og menighet kommer, er «treningsøkta» over og orgelet «godt og varmt» – klart for dagens egentlige oppgave.

Johan Sebastian Bach er Tuhus’ yndlingskomponist. Brandenburgerkonsertene setter han høyest av alt. Bach’s mange små stykker spiller han selv. Av våre kjente og kjære julesalmer spiller og lytter Tuhus helst til «Deilig er jorden». Måtte den bare være det.


 Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Skolen «før i væla»

Trykket i Jul på Eidskogen 1979. Skrevet av Gunnar Sørbye.
Publisert på Vestmarkaboka 29.11.2016.


ET KORT, PERSONLIG TILBAKEBLIKK MED SPREDTE TREKK FRA MIN TID SOM UNG LÆRER I EIDSKOG

skolen-for-1Lærer Gunnar Sørby er født 1903 i Elverum, og kom til Eidskog i 1928. Han har undervist ved følgende skoler i bygda: Enderud, Holseter, Skotterud, Skjælåen, Magnor og var sist rektor ved Framhaldsskolen, Skotterud. Framhaldsskolen ble nedlagt 1973, samme år som Sørby gikk av med pensjon.

Gunnar Sørby kjenner bygda vår bedre enn de fleste. Som et kuriosum kan nevnes at Sørby i sin lærertid i Eidskog ikke har skoftet en eneste skoledag grunnet sykdom. En slik helse er ikke alle forunt. Sørby har hatt spredte vikariater helt til det siste.

De av oss som gikk ut av lærerskolen i midten av 1920-årene, hadde liten sjanse til å komme over i skolearbeid i første omgang. De seks lærerskolene vi hadde her i landet, kjørte for fullt, og ledigheten ble stor. Å søke en post var så å si nytteløst.

Fra Skjælåen 2-delte skole ved Skjærvangen. Bildet er tatt i 1953. Skjælåen skole ble nedlagt 1959.
Fra Skjælåen 2-delte skole ved Skjærvangen. Bildet er tatt i 1953. Skjælåen skole ble nedlagt 1959.

Verden hadde gjennomlevet en blodig krig. Etter en jobbetid med god fortjeneste, satte nedgangstiden inn vinteren 1920. Litt etter hvert fikk en merke dette i skolen. Men det er en annen historie og skal ikke omtales her.

Eidskog hadde på den tid sier og skriver 19 skolekretser. Hver krets hadde sin valgte kretsformann som sammen med tilsynsutvalget var skolens nærmeste kontakt.

Ved bistand av en skolekamerat som had’de I års permisjon for videreutdanning, havnet jeg i Eidsskog. Nærmere bestemt i Enderud krets. Noe jeg aldri har angret på.

Jeg må si at jeg ble gledelig overrasket over den gode standard ved Enderud 2-delte skole. Sammenligningsgrunnlag: Tidligere vikarjobb i Elverum og Lillestrøm. Noen overflod av hjelpemidler var det selvsagt ikke. Men det holdt fint. Dessuten var «det levende ord» det helt store i denne tiden. I skoleskapet lå en trykksak som vakte interesse: «Skoleplan for Eidskog folkeskoler».

Det viste seg å være et meget hendig hefte på 52 sider. Planen var til det ytterste nøyaktig og opplysende. Den inneholdt alt hva en ung lærer ønsket å vite om folkeskolen i Eidskog. En mesterlig pedagogisk publikasjon.

Formann i den første tiden var Brede Stangnes, og deretter kom Hans Dahl. Begge to var markante skikkelser, interesserte som de var for skolens framgang.

Eidskog hadde framhaldsskole fra 1903. I midten av 1920-årene ble ny, ruvende skolebygning reist. Et stort, økonomisk løft i nedgangstid. Framhaldsskolen har stått høyt i anseelse i bygda, og den er blitt godt vernet av kommunale myndigheter.

Gunnar Sørby blant skolebarna i Holseter. Trolig er blidet tatt i 1933—34. Dessverre har vi ikke kunnet oppspore elevenes navn, så å finne fram til kjente fjes, får bli julens lille «rebus». Holseter skole var på dette tidspunkt 3-delt. Nedlagt 1965.
Gunnar Sørby blant skolebarna i Holseter. Trolig er blidet tatt i 1933—34. Dessverre har vi ikke kunnet oppspore elevenes navn, så å finne fram til kjente fjes, får bli julens lille «rebus». Holseter skole var på dette tidspunkt 3-delt. Nedlagt 1965.

To ganger i året var det kombinert skolestyre- og lærermøte. Møtested var herredstyresalen i Herredshuset. Her møttes da skolestyret med lærerpersonalet fra hele bygda. Det var på mange måter hyggelige møter. Disse var helt åpne. Saker fra kretsene ble tatt opp, og hver som følte seg kallet, kunne delta i ordskiftet. Det var ikke til å unngå at det kunne oppstå pussige situasjoner. Et par muntre hendelser vil en gjerne ta med her. Dette sagt uten forkleinelse for de opptredende. De var respektable, staute norske borgere i offentlige verv.

En gang gjaldt det innkjøp av komfyr til en lærerleilighet. Kretsformannen anbefalte kjøpet på det beste. Men kanskje hans kjennskap til fremmedord ikke var hans sterke side: «Nå har vi fått en ung og trivelig lærer. Nå skal’n gifte seg. Omnen ryker verre enn smiubelgen hans Iver smed. Får vi ikke dette i orden, blir det rene koas». Da spratt en annen delegat opp. «Jeg kjenner litt til komfyrer som ryker. Vi må redde lærer’n fra å få ei surøgd, umulig kjerring. Jeg stemmer for». Komfyren ble innkjøpt enstemmig.

En historie noe utenom det vanlige, hendte noe senere. Hans Dahl var forresten formann den gangen. Det var ikke alltid det ble brukt høvisk språkbruk eller parlamentariske uttrykk. Ved en skole i bygda var det kommet en kjelke i veien da det skulle startes opp etter juleferien. Følgende brev ble referert fra en familiefar:

Hr. Skolestyreformann.
I går morges fikk vi beskjed om at skolen skulle begynne i dag. I går kveld kom det kontraordre om at det ingen skole skal bli. Hva betyr dette? Er Eidskog skolestyre blitt et galehus? Svar innen 24 timer!
                                                                                                                                       N.N.

Red. har tillatt seg å klippe følgende fra den nevnte «Skoleplan for Eidskog folkeskoler» (1927) :

Klasser og veketall.

Kretsens navn             Antall klasser i               Antall veker i
små-        stor-                 små-        stor-
skolen     skolen              skolen     skolen

  1. Matrand …………………..     3              2                       40             36
  2. Skotterud …………………     3              4                       40             72
  3. Gaustad ……………………     3              4                       40             72
  4. Nevjen ……………………..     3              2                       40             36
  5. Finsrud ……………………     1               1                      18             18
  6. Enderud ………………….         Udelt                         (18)             18
  7. Brata ……………………….      1               1                      18             18
  8. Eidsbru …………………..      2               2                      36             36
  9. Holsæter …………………      1               2                      12             28
  10. Buholtet ………………….      1               1                      15             15
  11. Fjeld ………………………..      1               2                      12             28
  12. Tollefsbøl ………………..      2               2                      36             36
  13. Gransbråten ……………      1              2                      12              28
  14. Harstad…………………….     1               2                      36             36
  15. Grusjø ……………………..      1              2                      12             28
  16. Fjeldskogen …………….         Udelt                          (18)            18
  17. Bolfoss …………………….      1              1                      10              12
  18. Sjælåa ……………………..      1              1                      10              12
  19. Fjeldbu ……………………
Skolebarnskyss anno 1930. Elever ved Holseter skole på vei til Eidskog kirke, Matrand, en fin-fin 17. mai-dag. "Bussen" tilhører Martin Melbye.
Skolebarnskyss anno 1930. Elever ved Holseter skole på vei til Eidskog kirke, Matrand, en fin-fin 17. mai-dag. «Bussen» tilhører Martin Melbye.

Instruks for lærerne.

  1. Læreren skal ved den undervisning han gir, og ved gjennomføringa av bestemmelsene for skolen om tukt og orden gjøre sitt for opdra barna som kristne og som lemmer av det norske statssamfund, og han skal gjennom hele skolen stile mot det mål som loven har fastsatt for skolen.
  2. Han må sette sig godt inn i de bestemmelser som gjelder for yrket hans, og han må alltid følge de planer og instrukser som er vedtatt for skolen.
  3. Læreren må selv alltid være presis. Han bør også se etter at barna møter til rett tid, at de er rene og ordentlig klædd, at de har med de bøker og skolesaker som de har bruk for, at de lærer leksene sine og utfører skriftlig heimearbeid ordentlig og til bestemt tid.

Undervisningstia m.m.

  1. Skolen begynner og slutter hver dag med bønn og salmesang eller en av delene.
  2. Hver undervisningstime er 45 minutter. Mellom 3. og 4. time skal det være en fritid på 15— 45 minutter. Mellom de andre timene 10 minutter.

Tukt.

1a Barn som ikke opfører sig tilfredsstillende, skal læreren advare og formane. Hjelper ikke advarsel og formaning, skal han melde det til barnas foreldre eller forsørgere.

  1. Finner læreren en enkelt gang at straff på kroppen er nødvendig, bruker han ris. Læreren må i tilfelle alltid sørge for at det blir gått fram etter 74 i skoleloven.
  2. Ingen arbeidsgiver må beskjeftige et barn således at det hemmer barnet i dets skolearbeid. (Skolelovens 16.)
  3. Dersom vedkommende forsørger er så dårlig økonomisk stillet, eller steller sig så dårlig at det hindrer barnet hans i å søke folkeskolen regelmessig, skal en melde dette til skolestyret. 17, 61 og 62.)

Fra det standardiserte vitnemålet :

Merknad. Karakterene er: særdeles godt (sg), meget godt (mg), godt (g), antagelig (an) og uantagelig (ut).


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Gjeddetradisjoner på Vestmarka

 

Skrevet og filmet av Astri Kløvstad
Publisert på Vestmarkaboka 11. november 2016


Gjedderuse
Gjedderuse

 

På Vestmarkadagen 4. juni 2016 var to fastmonterte gjedderuser (også kalt «rusju») satt opp i Brustadvika – en til vanns og en på land – på Vestmarka Jeger og fisk sitt utstillingsområde.

 

 

I denne videon forteller Kai Ljøner om fisket med rusju etter gjedde, og Bjørn og Vidar Huse  tar opp rusjua fra båt. Denne gangen ble fangsten kun noen brasmer og ingen gjedder.

 

Her kan du se Kai Ljøner fortelle om gjedda og om overtro knyttet til den.


 

Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Fra grenselosenes saga

Trykket i Jul på Eidskogen 1975. Skrevet av Inga Dyrkorn Sæther.
Publisert på Vestmarkaboka 13.11.2016

Her kan du se  TV-programmet «Lørdagskveld med Erik Bye» fra 16. oktober 1971 hvor Lydia og Josef Bodding og Magna og Konrad Bergerud fortalte sin historie. Intervjuet med dem er innslag nr 10 som kommer 32 minutter ut i programmet.

 


Det eneste de "lemnat" var familiens gamle bibel.
Det eneste de «lemnat» var familiens gamle bibel.

Da Josef Bodding en vakker sommerdag i 1924 kom med sin brud fra Skjärneset i Sverige til Fisketjernmoen på Vestmarka tenkte vel Lydia knapt på at hun flyttet til «utlandet». I de store skogene på begge sider av grensen møttes grannene både i sorg og glede. Noe skille var det ikke i fredstid. Så kom krigen og folka på Fisketjernmoen oppdaget at de bodde ved en riksgrense.
En sen høstdag i år satt vi i Lydias stue og snakket om sist vi var der. Også da var det strålende sol og gul bjørkeskog som speilet seg i tjernet. Josef og Lydia satt i solveggen og sorterte kålrot. Nå var han borte. Et nytt kapittel av grenselosenes saga var endt.

— Jo du vet, sier Lydia, da hun hadde lovet å fortelle litt til «Jul på Eidskogen» , det var harde og spennende år. Men det var ikke noe å gjøre med det, slår hun fast. Vi hadde knapt summet oss etter okkupasjonen før det sto flyktninger ute på tunet her. Dette var en av de første losrutene som ble opprettet og i «början» var det kaotisk. Folk kom til alle døgnets tider, alle slags folk, men vi kunne ikke gi oss til å sortere dem. De bad om hjelp og vi hjalp så godt vi kunne. Det høres enkelt ut når Lydia forteller. Å, det var nok ikke så greit bestandig. Når nattemørket senket seg over storskogen og det tuslet rundt husa på Fisketjernmoen visste de lite om det var venn eller fiende, det kom så mange slags folk. Det var politikere og jøder, spreke karer som ville fortsette kampen og folk som rett og slett var redde. Og kanskje en og annen eventyrer.

Utover sommeren ble det mer plan i flyktningsarbeidet, men også farligere etter hvert. Mat ble det knapt om. Familien tellet første krigsvåren, foruten foreldrene, ei jente og tre gutter, utpå sommeren kom fjerde gutten. På småbruket hadde de fire kuer, hest og noen sauer, de var ved god helse og syntes de hadde det bra. Men nå da det ble mange flere munner å mette meldte problemene seg, hvor skulle de ta maten fra. Kjøttet fra saltedunken gikk med, melka, fisken fra Tannsjøen, alt måtte deles. Og ble delt. Noen måtte bli både en og to dager før grenselosen fant at veien var trygg. Ja, det var til og med noen som bodde der i tre uker en gang. Heldigvis leverte noen sine rasjoneringsmerker da de var velberget over grensen og andre hadde med en liten matpakke da de kom. Men de fleste var tomhendt, motløse og trette. Det var nok også Lydia ofte, men slikt ble ikke nevnt. Problemet var ikke bare hvor en skulle ta all maten i fra, den skulle stelles også. Det var ikke så mange knapper å trykke på som nå.

Dager og uker gikk i spenning og strev og det lakket mot jul i 1941. På Fisketjernmoen håpet de på en fredfull julekveld. Treet sto pyntet. Skogen lutet av snø under en stjerneklar himmel. Det var duket til høytid i skogsheimen. Så hørtes knirk i snøen og før de fikk summet seg sto 13 flyktninger og to flyktningeloser i døra. Vi fikk det ikke bekreftet, men kan tenke oss at det sto mange tomme fat på Fisketjernmoen den julekvelden. Ja, så måtte Josef og eldste sønnen ut i julenatta og tømmerveien over Tannsjøen var atter god å ty til. Om sommeren brukte de båt eller loset over skogen.

-Ja, ja, sier vi, det var hardt, men så fikk dere vel stor takk og bra erstatning. -Nei, erstatning, sier Lydia, -vi gjorde da bare vår plikt. Hun sa virkelig bare! -Og angående takk, så var det mange, kanskje de fleste, som ikke visste hvem vi var. De er jo helt unnskyldt. Noen har da vært her og takket, noen har sendt hilsner så vi ble da ikke helt glemt. Det skulle også bare mangle, tenker vi. -Av dem som har vært her og takket husker jeg i farten professor Wilhelm Aubert som jeg senere så bilde av da han ble æresdoktor ved Edinburg universitet. Han måtte rømme da hans bror, som en av de første, ble skutt av gestapo. En dag kom her en kar og bar på noen gammelt «tral» som han hadde rasket med seg i farten. Det var Aksel Sandemose, forfatteren. Han med Janteloven du vet. Men som sagt vet vi lite hvem de var, de fleste. To av kurerene som stadig kom her og var våre gode venner vet vi den dag i dag ikke annet om enn dekknavnene Baby og Hansemann. De lå i kammerset så det var lettvint å hoppe ut når elghunden varslet.

En kald vinterdag møtte Josef fjärdingmannen (underlensmannen) i Skillingmark sammen med en høyere svensk offiser nede på tjernet her. Han var ikke snauere enn han bad de to opp på kaffe og tross risiko for begge parter ble de med. Men Josef fikk en støkk da han så et par fine ski med stålkanter stå ved husveggen, for han kjente skiene. Svenskene spurte skarpt hvem som eide dem. Jo, sa han, uten å blunke, de tilhørte en slektning fra Strømmen som hadde skifabrikk og han var på besøk. Slektningen ble høytidelig presentert og de drakk kaffe sammen i beste forståelse. Men da måtte jeg ut på kjøkkenet og le, sa Lydia. «Slektningen» var flyktningelos og lege Per Wåge. En av dem som stadig kom hit med folk i ytterste fare. Så en dag var det hans tur til å flykte for livet, gestapo var på sporet. Sammen med sin kone tok de seg nom skogene og hit og videre til Olof på Mørkerud. Han var en av dem som var til stor støtte for oss. Uten gode granner og slektninger på svensk side hadde vi ikke kunnet hjelpe såpass mange. Som sagt, noen som ferdes her vet vi ikke mer om, andre har vi så og si råket borti gang på gang, personlig eller nom andre. 1 1959 dro svenske og norske FN-soldater som var stasjonert i Kongo, på elefantsafari. En kveld ved leirbålet kom to av karene i snakk. Jeg er fra Drammen, sa den ene, og du? Fra Värmland, en liten ort som heter Skillingmark. Men da kjenner du vel folka på Fisketjernmoen og Olof Olson på Mørkerud. Jo, Göte Adolfson kjente dem godt. Det er underlig hvordan sporene krysser hverandre, sier Lydia, for når vi denne gangen fikk hilsen fra Per Wåge var det fra Afrika.

Det gikk på et vis i to år, men angsten lå stadig på lur. Dagene i strev fra morgen til kveld med fjøs, hus og flyktninger var ingen ting mot nettene. De vonde nettene når mannen og de to eldste sønnene forsvant i mørket på sine farlige veier kunne hun aldri vite om hun fikk se dem mer.

Sommeren 1942 kom tyskerne til Fisketjernmoen, de var oppdaget. Olav, eldste sønnen, hoppet ut fra vinduet i annen etasje, og trenet som han var reddet han seg ved vill flukt over grensen. Etter en vinters skolegang kom han til Den norske legasjon i Stockholm hvor han arbeidet til en måned etter freden. Og det var den lengste måned i hans liv! Josef ble ført til Kongsvinger Festning hvor han satt helt uten klær i tre uker. Så var han innom Møllergt. 19, Bredtvedt og havnet til slutt på Grini hvor han var til krigens slutt. Lydia slapp fri ganske snart. De tenkte vel at en småbrukerkone i ville skogen ikke var så farlig. (Tyskerne burde ikke være så sikker på det.) Så satt da Josef sammen med mange andre i angst og sult. Tankene kretset vel for det meste om sine kjære, om de noen gang fikk se dem om de sultet og var redde. Det var en mengde tunge tanker å velge mellom der de lå på brisken. De har ikke fortalt så mye om det. Folk som arbeider illegalt er som regel ikke av den pratsomme sorten.

Nå ble Fisketjernmoen holdt under stadig oppsyn og det var ikke annen råd for Lydia og de fire barna enn å ta seg over til Sverige. En udramatisk flukt i forhold til mange andre, bemerket hun. Kuene tok hennes svenske slektninger seg av da de forsto at noe var hendt.

En vårkveld tre år senere, da kveldsol gylte de høyeste grantoppene, kom en liten buskap ruslende rundt tjernet. Og nå blinket en tåre i Lydias klare, blå øyne, når hun forteller at de fire kuene deres tok hver sin bås som om de ikke hadde vært borte en dag. Jordveien lå brakk. Huset var brukt til vaktstue av tyskerne og der fantes ingen ting igjen. Jo, en ting. Boddingslektens gamle bibel hadde tyskerne «lemnat».

Bitterhet og håpløshet måtte vel fylle familien der de sto tomhendt etter fem lange år? Tvert imot, det var en takknemlig og lykkelig familie som tok fatt. De var sterke og arbeidsvante. Alle var i live og de var hjemme. De syntes de hadde alt. Aldri hadde fuglesangen lytt så festlig som denne våren rundt Fisketjernmoen.

Vi satt og så på det friske ansiktet og det våkne blikket til Lydia Bodding, grenselosens hustru, 80 år til våren og vi tenkte at det er slike landet trenger når det røyner på. Vi nevnte det ikke. Skogens folk bryr seg lite om gromme ord, men hjelpe når det trengs det kan de.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

En tragisk ulykke på Vestmarka i førjulsstria år 1900

Trykket i Jul på Eidskogen 1976. Skrevet av Nils. O. Bakken.
Publisert på Vestmarkaboka 18.11.2016


I førjulstrias travelthet — har det vel alltid underforstått ligget en forventning om å gjøre seg forberedt til å gå en gledens tid i møte.

Derfor passer det vel ikke så bra å fortelle dystre ulykkestragedier denne tid. Likevel vil sikkert mange særlig yngre mennesker — ha grunn til bebreidelser mot meg, hvis jeg av beskjedenhet unnlot å nedskrive slike historier, som kanskje ellers snart blir glemt. Særlig da — som i dette tilfelle — ulykken inntraff hos en kjent familie, som bodde og fortsatt bor lett synlig fra Vestmarkas travleste sentrum. Det var hos tømmermann og husbygger ‘Hans Nilsen Sæteren og hustru Sofia — ulykken ‘hendte i skumring og mørketiden noen få uker før jul. Den tragiske ulykken — som da inntraff — og som rammet familien så brått og hårdt — var ekteparets datter, knapt 17-årige jenta Emma — og deres 14-årige sønn — Olaf druknet i en lumsk råk i isen like nedenfor deres hjem år 1900.

Slik vi gjerne ser Harstadsjøen en vinterdag.
Slik vi gjerne ser Harstadsjøen en vinterdag.

Denne forferdelige ulykken var den tristeste og sørgeligste hendelsen som noen vestmarking husket ha hendt i deres tid. Det hjelper lite å undres over at denne ulykken skulle ramme det så arbeidssomme, snille og hyggelige ekteparet, som var så omgangsvennlige og liketille fredelige mennesker, Hans og Sofia Sæteren.

Mannen og de to eldste sønnene, Emil og Tomas, henholdsvis 20 og 18 år, var borte på arbeide da ulykken hendte. Hjemme drev kona og datteren Emma med hjemmesøm såsom skjorter og annet undertøy av hjemmevevet lerret til de mange i familien, som alle skulle ha noe nytt til jul. Været utover høsten hadde holdt seg rått med regn og slaps, og først de seneste dagene hadde det blitt noen netter kaldt og barfrost.

Samtidig hadde også sjøen «lagt seg», som det heter — og det var blitt skøyteis. Dessverre var isen i tynneste laget ennå, og ujevn, og lite sikker noen steder. Men skøyteføret var førsteklasses, hvorfor alle gutter som hadde skøyter var ute og lekte seg på det fine føret.

En hvit tråsnelle nr. 24
Ute på isen var naturligvis 14 åringen Olaf, som forresten var konfirmert samme høsten. Likeså hans to yngre brødre Laurits 12 år og Håkon 10 år.

Hjemme i Sætren var på ulykkesdagen bare husmoren og datteren. Foruten husets vanlige gjerninger, drev de begge med sying. Det var om ettermiddagen — og denne tiden på året blir det jo tidlig mørkt. Men før mørket setter inn — hadde man før i tiden den såkalte skumringstimen — eller også skreddertime for skreddere. Før de tente parafinlampen brukte skredderne legge seg på bordet å hvile en stund. Denne hvilestund ville også Sofia Sæter benytte seg av denne dagen. (Noe som naturligvis skyldtes at hun følte tretthet.) Men akkurat da oppdaget hun at det var slutt på en snelle sytråd, og så bad hun datteren spenne på seg skøytene og løpe til butikken etter en snelle hvit sytråd nr. 24. Og Emma satte avsted. Det ble siste gang Sofia Sæter så sin datter i live. A. O. Klanderuds butikk var jo alltid åpen til kl. 7 om kvelden, så det var god tid for Emma å kjøpe trådsnella. Men på isen utenfor var det fullt av gutter som lekte seg. Blant disse var da også hennes brødre Olaf, Laurits og Håkon. Trolig var det av denne grunn at Emma drøyet en stund med å dra på heimvegen, slik at hun ble overrasket av mørket før hun nådde heim. Resultatet ble at hun uforvarende kom ut på tynn is, som ikke bar utenfor en liten bekk — like nedenfor heimen hennes. Hennes høye rop om hjelp ble hørt av Olaf, er det etterpå fortalt av kameratene han var sammen med. Om han på forhånd visste om at isen var svak straks nedenfor deres hjem, vet jo ingen. Men av ropene — og spesielt at hans navn hørtes om hjelp, forsto han at hun var i livsfare — og la iveg så fort benene kunne bære ham.

Hvilke forholdsregler han eventuelt tok for sin egen sikkerhet — vet jo ingen. Dessverre gikk han i mørket selv i råka, og hadde da ingen mulighet for å hjelpe sin søster, som på dette tidspunkt allerede var gått ned — ble det antatt i omtalen etterpå. Olaf, som var en god svømmer, holdt seg naturligvis oppe lenger, men det tok så altfor lang tid før hans nødrop ble forstått. Rop og skrål blant ungdom på skøyter hørtes jo også overalt på isen om kvelden.

I nabohuset nord-Sæteren bodde ekteparet Anders og Marthe, begge over 70 år gamle. Sønnen Albert var borte på arbeide (vissnok som vanlig sammen med karene i sør-Sæteren). Det er fortalt at gamle Anders ‘lå på sofaen og dormet, da pleiedatteren Minda kom springende inn og ropte at noen må ha gått ned gjennom isen nedenfor jordet her. Begge sprang ut, og hørte tydelige høye rop om hjelp. Om Anders da hadde tanke på å besvare ropet er aldri nevnt. Men begge sprang så raskt de kunne ned til båten — og hvelvet den ut på isen. Men det fantes hverken årer eller andre hjelpemidler i farkosten, hvorfor Anders befalte jenta springe opp til låven og hente en fløterhake som hang på et nærmere angitt sted. Men dette måtte nødvendigvis ta noen tid, så når Anders og Minda kom seg utover isen i mørket, hørte de ikke ropene lenger. De kunne heller ikke se råka, hvorfor redning ikke lenger var muIig. Hvorvidt den ulykkelige barnas mor ble alarmert mens Olaf ennå holdt seg oppe, er det ikke mulig å ha noen formening om nå så lang tid etter. Men budstikken gikk raskt, så snart ble det folksomt ved sjøkanten i Sæteren.

Sokning fra båten med fløterhaken ble umiddelbart satt igang, og det lykkedes også å få tak i Olaf, men da var det gått så langt tid at livet ikke kunne kalles tilbake. Ved denne tid viste ingen av de tilstedeværende at søster til Olaf også lå i råka. Først da moren ble underrettet om at sønnen Olaf var druknet, ble hun forskrekket — og spurte etter Emma. Dessverre var det ingen av de tilstedeværende voksne som hadde sett noe til datteren. På dette tidspunkt var også sønnene Laurits og Hakon kommet hjem — og på morens engstelige spørsmål om de hadde sett noe til Emma, var svaret ja. Begge hadde sett at søsteren dro på heimveg østover isen ved mørkrets frembrudd. Og dermed sto det hele i all sin gru temmelig klart for den så hårdt rammede moren, at også datteren var gått igjennom og druknet. Sokning ble straks gjenopptatt i samme råka, men uten resultat. Dette ble fortsatt så snart det lysnet neste dag, og da ble også Emma funnet, og morens nesten sikre anelse og tro på at datteren også brutalt var revet vekk fra henne — ble bekreftet.

Det ble noen sorgtunge dager, ja netter også for familien i Sæteren. Og medfølelsen var naturlig stor hos naboer og bygdens befolkning for øvrig.

Naboene var som vanlig raske med å komme til hjelp ved slike anledninger. Sina Øverby, som for øvrig var forlovet med eldste sønnen Emil, kom først som rimelig kunne være. Dessuten Eli Bråtan, kona til maler og altmuligmann Martin Bråtan. Det første disse hjelperne fikk ta fatt med, var å kle av og stelle de døde. Under dette arbeidet falt en hvit tråsnelle ut av Emmas kåpelomme. Synet av tråsnella førte til at moren ble stående stiv og stirre alldeles redselslagen på gjenstanden, som om et spøkelse var dukket frem. Denne adferd hos Sofia virket kanskje litt uforståelig hos de to hjelperne, men da de ante at det måtte ha en sammenheng med ulykken, unnlot de å spørre. Den hvite tråsnella var for moren en ubarmhjertig anklage mot henne. En anklage som i høyeste grad minte henne om at det var hun som hadde sendt sin datter avsted i mørkingen i går — for å kjøpe en hvit tråsnelle. Synet av snella tålte hun ikke nå. Hun vaklet bort til sengen, kastet seg oppi og gråt bittert og lengde.

Da hun litt senere sto opp og satt benket rundt et kaffebord, ble det forsiktig ordet frempå om at Gud tilsynelatende rammer noen hårdt og brutalt. Ja, dette har jeg i hele dag tenkt på — ytret Sofia. Er dette som nå har rammet Hans og meg ment å være straff for begått synd — vi har gjort oss skyldig i — ja, da må den være meget grov etter mitt begrep. Det er dette jeg nå går og tenker på, når var det vi begikk så store synder, at straffen måtte bli så hård? Martha Fransrud — en annen nabokone som også var kommet til hjelp, ga kanskje det riktige svaret, når hun trodde svaret kanskje var å finne nærmere enn vi begrep og ante.

La oss tenke på alt maset og slitet vi alle husmødrene gjør oss skyldige i nå som alltid før jul. Alt vi maser og strir med er nesten bare for å leve materielt godt i julen. Julegaver til hverandre i vår familie forbereder vi, men hvem av oss er noe særlig rause med gaver til noen som vi vet har det dårligere enn vi? Og først og fremst, hvem tenker i alt maset på hvorfor vi har den glede å feire jul? Alle så ned og satte koppene stilt fra seg. Svaret var kanskje funnet.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Gammelvegen

Skrevet av N. O. Bakken i Jul på Eidskogen 1973.
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016.


I fjor hadde vi et stykke, kalt Gammelvegen – vi lovet fortsettelsen i år. Da kom vi frem til Vestmarka kirke ved Harstadsjøen.

Harstad skole som er omtrent like gammel som kirken, gjemmer på mange gode minner fra den legendariske skolelærere M. Nilsen’s tid. Neste sted er gården Harstad. Navnet har sannsynligvis tilhørt en mann som er kommet langveis fra. Kanskje var det en av kong Olav’s menn som under kongens ferd «Gammelvegen» til Sverige og Gardarrike 1028 ble tilbake på dette sted, når han nå forstod at det han var ut av landet. Mannen var kanskje fra Herstad fra Hov i Vestfold, hvor kongen fortrinnsvis rekrutterte sine stridsmenn fra. Og så har kanskje mannen blitt tilbake her med den vakre glitrende sjøen under. Vi går så «Harstadgutua» nordover og over Hagabekken hvor det en gang var vadested. Videre går vi forbi Hagastuene og ned til Bjuråa og bøyer av langs elvebredden nordover til rett vest for hovedbygningen på sør Brustad. Her var det i gamledager vadested. På østsiden av åa starter Jerpset grund. Først har vi gården Brustad, og navnet er som naturlig avledet av brustedet. Når Brustadgårdene er avdelt fra Jerpset er ukjent for meg, men etter hva der kan avleses av historiske beretninger var Brustad neppe bebygget så lang tilbake som 1643. Det heter nemlig i krigshistoriske skrivelser at sommeren 1643 var Norges statholder, den danske adelsmann Hannibal Sehsted på en inspeksjonsreise til Vestmarka, og da stakk ut et defensjonsverk, en skanse til vern mot de «grausambe» svensker, som til stadighet trengte inn over grensen fra Skillingmark. Det mest passende strategiske sted i terrenget for en skanse fant statholderen, i samråd med norske offiserer, bak, altså nord for Bjuråa, det nåværende Brustad. Oppsynet med skansens oppførelse ble overlatt til den kjente, energiske presten Kjell Stubb, som også ble tillagt myndighet til å utskrive arbeidsfolk, og alle slags materialer som  trengtes til arbeidet, samt det ikke  minst viktige, matvarer. Utpå høsten 1644 lå kaptein Mathias Hirsch i Jerpset skanse og i slutten av oktober bad han Kjell Stubb sende proviant til hans garnison, 117 mann. Eller  også penger til kjøp av proviant.  Samtidig bad kapteinen for sitt eget kjøkken om å få «en god Kalkunsk Hane, eller en fet Gås, til Martini aften, som jeg og min kone på Eders Gesundtheit måtte fortære». Mortensgåsen var altså også dengang et kjært begrep.

Gården Jerpset er en av de eldste på Vestmarka, og han som bosatte seg der hette Jarpi. Navnet lyder fremmed, og mannen var kansje en nomadiseende veidemann fra vestre Dalarne, eller nordre Finnskoga i Sverige, hvor Jarpi navnet finnes på kartet. Sannsynligvis var det også her at pelsdyret beveren som sterkest bidrog til fast bosetting. Enkelte har fundert på om endelsen «set» i navnet Jerpset skulle ha noo med «seter» å gjøre, men så er sikkert ikke tilfelle. Navnet kan komme av noe så enkelt som at veidlemannen Jarpi «satt» på et bestemt «sete» i lyse netter med pil og bue og voktet på beveren, som arbeidet i bekkeoset like utenfor hans bosted. Siden kan dette ha blitt utvidet til åsetet Jerpset.  Krigsmonumentet som står her, minner om kampen her, natten til 25. april 1808. Vi forlater nå Jerpset og begir oss «Gammelvegen» østover høgda mot Rastaddalen, som danner grense mellom Eidskog hovedsogn og Vestmarka anneks. Straks søndenfor Vestmarka’s idrettsplass (Måsamyra) overstiger vi «nyvegen» og på østsiden av høgda i den bratte nedstigningen til Rastaddalen passerer vi den nedlagte jernbanelinjen. Bekken i dalen her danner rådelet mellom Jerpset og gårdene Stangnes og Tobøl på østsiden. Her på østsiden hår vi  Rastadgrenda med 8 småbruk, samlet  i klynge. Fra den lille steinbrua fortsetter vi rett østover til «Rastestedet» en stor flat stein, ca. 4 m i firkant, som nok opprinnelig var et hvilested for pilegrimene på sin ferd til og fra  Nidaros. Vi fortsetter herfra rett mot nord, og igjen over jernbanelinjen, deretter langs denne til tunnelåpningen. På venstre side har vi her fjellet Høgåsknappen som skiller seg godt ut og synes langt øst i bygda. Den 17. mai 1895 var jeg sammen med min mor og andre mødre og smågutter og feiret dagen med bål og lek på toppen av «Knappen». Der ved bålet fortalte mor at for lenge siden hadde en konge som het OIav HelIig kommet ridende nordfra i spissen for en hærstyrke, og strevet seg opp de bratte kleivene på nord-østsiden av berget.  Og så, antagelig der vi satt, hadde soldatene bundet hestene og satt seg til å hvile og spise. Men ikke kongen.  Nei han klatret opp i ei høg furu, satt der og speidet lenge. Det var nok Andreas Grasmo, skolelærer på Matrand og TollefsbøI, fra 1870, som var min mors beretter fra Olav den Helliges saga, om hans flukt fra Norge.

Ved nordre ende av jernbanetunnelen delte «Gammelvegen» seg før i tiden i to grener. Den vestre grenen som kanskje var den eldste gikk rett mot nord vestenfor Nordparadis og vestenfor Tempelberget og til gårdene Tobøl. Den østre grenen derimot gikk forbi eiendommen Høgåsen, over «Nyvegen» likeså over jernbanelinjen ved «Vesleparadis». Deretter fulgte den rett nord og parallelt med jernbanen, omtrent tl der Olof T.  Nllsson’s hus står. Her bodlde til 1898 den meget omtalte smeden Syver Trondsen. Denne Syver var sønn til den navngjetne Trond Jerpset. danebrogsmann og med heder omtalt etter slaget på Jerpset i 1808. Her bøyde «Gamlevegen» av rett mot øst til gården Stangnes. Denne gården er en av de eldste i Eidskog. Skolelærer Gunnar Mandt sa i et foredrag for bondeungdomslaget «Varden» på Skotterud engang i tredveårene at gårdene Ljøner, Stangnes, Gaustad og Magnor, bevislig var bebodd så langt tilbake som før kristendommen ble innført på våre kanter i Norge.  Stangnes gård tror jeg vi trygt kan betegne som en av do vakreste i Eidskog, og mange andre bygder. Den ligger ikke så svært høyt i terrenget, men likevel med en så dominerende utsikt til alle kanter. Vender vi først blikket mot syd over den glitrende, blide Stangnessjøen, så ser vi først Ingelsrud, nå kommunegård, stor og ruvende, og videre en halv mil lenger mot sør den høye skogsåsen, Læsserudskogen, på svensk side. Mot øst over sjøen det vestvendte smilende ÅstebøI, og lenger nord det like vakre Tollefsbøl, begge med ryggen mot de grønneste granlier østenfor.  Mot nord som nærmeste naboer ligger de veldyrkede Tobølgårdene, med solid og vakker bebyggelse ruvende i solskinnet. Lenger mot nord helt ut i synsranden skogåser i Vinger og med brannvakttårnet på Hornkjølberget som siktepunkt. Jo, fra Stangnes er det utsyn til alle kanter. Ennå har vi ikke nevnt det nærliggende Tempelberget. Hvordan kan dette forholdsvis lave berget ha fått navnet «Tempel». Det ligner nærmest en båt med kjølen i været, bevokst med furuskog. En pekepinn kan vi kanskje ha deri at en arm av «Gammelvegen» mellom Tobøl og Rastad Jerpset går langs foton av det langsmale berget. Det kan kanskje ikke utelukkes at kong Olav Haraldsson kan ha ridd denne vegen på sin ferd til Sverige, enten på sin første tur år 1015, eller kanskje andre gangen, år 1028 da han også brukte «Gammelvegen», over Eidskog, Vestmarka til Sverige.  Tempelberget er lett å bestige fra vestsiden der vegen gikk, og går, så kanskje han kan ha tatt en visitt opp på berget og uttalt noe som at «her skulde det passe å bygge et tempel».  Et slikt utsagn fra en konge ble sikkert lagt merke til og husket, og selv om det vel aldri ble bygget noe tempel, kan likevel navnet ha festet seg til fjellryggen. Hva navnet Stangnes kommer av, har til dels vært omstridt. Min teori er at de mennesker som fra først av bosatte seg ved bredden av den gang så fiskerike sjøen, mer levde av fisk og fangst enn av jordbruk. Det stikker et langt smalt nes utover sjøen bevokst med gras og siv, hvorfor fisken alltid har søkt hit for å finne si næring. Jeg antar derfor at det var her ved dette neset at folket plasserte sine faststående remedjer, som var slik innrettet at fisken lett kom seg inn, men ikke ut igjen. Navnet på denne fiskeplass har så med tiden blitt «Stengneset», og så etter hvert til Stangnes. Fra Stangnes gård gikk «Gammelvegen» nord over jordet til Nordgarn Stangnes. Denne gård er der ikke lenger.  Husene ble i sin tid flyttet opp på berget til det nåværende Nystuen Stangnes. Men vi vet hvor vegen gikk over en bekk til Tobøl grunn. Det naturlige ville da være om vegen hadde gått rett til Bjarne Taugbøl’s hus. Men i stedet svinger den i nord-  vest retning til gården Tobølhagan. Herfra gikk den i nordøstlig retning gjennom et bjerkehag rett til brua over Tollefsbølbekken. Her løper «Gammelveger» sammen med gårdsvegen opp til Nordstuen TobøI, og de andre tobølgårdene. Vi går nå over brua og fortsetter vår veg nordover til Børrud (egentlig Børgerud). Ved kjøpmann Grønnerud’s butikk svinger «Gammelvegen» rett til venstre, vestover et stykke, men går deretter igjen mot nord og over den nedlagte jernbanen fram til brua over Børrudåa og videre herfra fylkesvegen nordover til Bjørnstad, Rudberg, Skulstad og Matrand. Og hermed får vi anse oss ferdig med gjenoppdagelsen av den delen av pilgrimsvegen fra Skillingmark til Børrudåa, som mange steder er nesten forsvunnet i terrenget. Men «Gammelveg»navnet  vil likevel bli husket lenge.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

60års jubileum for Bedehuset

Trykket i Jul i Vestmarka 1970. Skrevet av Gun.
Publisert på Vestmarkaboka 01.09.2016


«I forbindelse med årsmøtet holdtes fest til indtekt for bedehuset. Huset var fyldt til siste pladts, og festen indbrakte brutto kr. 49,48.

Den 6/1 – 1910. M. Nilsen. Elise Ruud. D. Omberg. B. H. Hansen».

Slik er utdraget fra et ark i den gamle, slitte møteprotokollen fra 1892. En interessant bok. Her finnes mange kjente, kjære navn. Det aller første styret i 1892 besto av: O. T. Rosenlund, O. Johannessen, H. H. Rambøl, L. L. Svendby, A. O. Ruud, O. Svarthaugen.
Og vi blar videre og finner så mange andre navn. Navn som ikke til daglig er på folkemunne i Vestmarka for utført Stordåd. Likevel var de med og gav oss en arv og et arvestykke. De gav oss en kristenarv og et gudshus, – et bedehus.
Boka forteller videre om små beløp i form av kroner og øre og om en stor, trygg og sterk tillit til vår himmelske far.
Når de da i 1908 fikk tomt til bedehus av Gunhild og Syver Rambøl, var det med optimisme og «gå­på­mot» de satte i gang. Tomten fikk navnet «Gaven». Og det var gaver i form av tømmer og frivillig arbeidsinnsats det mest ble basert på.
Sikkert var det mange tunge tak, men så var nok gleden også stor når de etter knapt to års arbeid kunne innby til det første samvær.
60 år er gått siden da. Og mange samvær av forskjellige slag har det vært i tidens løp. Mye arbeid er utført både åndelig og timelig. Og her kunne nevnes så mange navn. De sto sammen i arbeidet. Her ble løftet i flokk.
I dag er vi med i dette arbeidslaget. Vi skal ivareta den arven våre fedre gav oss. En stor og rik oppgave.
Søndag den 10. januar 1971 feirer vi jubilet. . Det blir julefest i bedehuset, hvor vi bl. a. får besøk av distriktsarbeider Kurt Nielsen fra Kongsvinger. Pastor Rugsland blir med. Og vi sier til unge og eldre, vel møtt til å feire jubileet!


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

En dramatisk redningsdåd

Sto på trykk i Jul på Eidskogen 1972. Skrevet av N.O. Bakken.
Publisert på Vestmarkaboka 11.11.2016


Denne hsitorien er skrevet av NN, og sto på trykk i Juli på Eidskogen 1972. Publisert i "Vestmarkaboka" november 2016.
Denne historien er skrevet av NN, og sto på trykk i Juli på Eidskogen 1972. Publisert i «Vestmarkaboka» november 2016.

 

Været høstmånedene utover mot jul kan ofte være meget omvekslende med regn og snøslaps, – og med kuldeperioder innimellom. Slik var det visst også førjulsvinteren 1881, da dette hendte som denne historien handler om. Ved elvelandet nedenfor husene i Nord-Mangen holdt et arbeidslag på med kølabrenning. Laget besto av tre mann, nemlig Nils Johannesen Bakken og sønnene Johannes og Ole. Den siste som senere ble min far, og som fortalte denne historie noen år før århundreskiftet.

Nesten alltid var det i forbindelse med beretninger om at noen hadde gått seg ned gjennom den usikre høstisen og druknet, at far gjentok denne historie som han med en viss stolthet mintes å ha vært aktiv med på. Hendelsen det her berettes om foregikk en søndag omtrent en måneds tid før jul i 1881. Familien i Nord-Mangen hadde nettopp spist middag, da mannen i huset, Hans Kristiansen var gått ut et nødvendig ærend. Været som i lengre tid hadde vært grått og ustabilt og med usikker is på sjøene, hadde nå slått over til en kaldere type. Mannen sto ute på gårdsplassen og myste mot sola og den gnistrende isen sørover Mangen-sjøene, som var hans kjære heimtrakter. Nede på kølatomta ruslet «kølarn» Ole Nilsen og inspiserte at mila oppførte seg som den skulle, det var nemlig hans tur til å holde vakt utover ettermiddagen. Han la også merke til at mannen der oppe ved huset oppførte seg litt uvanlig. Med begge hendene bak ørene sto han med ansiktet vendt ut mot sjøen og lyttet spent, som om han anstrengte seg til det ytterste for å oppfange lyd der utefra. Plutselig rev han armene fra ørene, trakk pusten og ropte alt han orket, så det ljomet, ja-ja-ja-a: Hjelpen kommer. Samtidig ropte han til Ole som ennå var ute, at han øyeblikkelig måtte bli med og redde en som har gått gjennom isen og ligger å roper på hjelp.

Hans N.-Mangen hadde sikkert kjennskap til hvor nødvendig det er for en som er i livsfare og roper, at han får svar. Et svar da, har sikkert reddet manges liv. I full fart bar det ned til sjøen med begge to. Mangen-mannen fata med seg et langt rep og ei øks, og Ole sine skøyter som han raskt tok på. Vær nå forsiktig, ropte han til meg idet jeg gikk forbi ham. Det var jo klart at jeg kom til å være før ham dit ut, jeg som hadde skøyter på bena. Men Hans sprang fort, så han brukte ikke lang tid på den over to kilometer lange isflaten sørover mot Haveråtangen, der den forulykkede, Hans Haveråen, var gått igjennom. Det første Mangen-mannen gjorde da vi nådde fram var å si noen oppmuntrende ord til den ulykkelige som lå der å «trog vatten», og med bare armene og hodet over iskanten. Og så, med kraft hugg han øksen i isen, tok så raskt et halvstikk helt oppe ved skafthullet på øksa, hvorpå han kommanderte meg å sette meg nedpå, og nå ikke under noen omstendighet stå opp, så lenge dette står på. Andre enden av repet knyttet han deretter om seg selv, hvoretter han med forsiktighet nærmet seg mannen som nå tilsynelatende var mere død enn levende. At vottene hans var frosset fast i isen, var kanskje medvirkende til at han ble reddet. Når vi i fellesskap hadde dradd mannen opp fra råka, meldte andre vanskeligheter seg.  Den gjennombløte, stivfrosne mannen kunne da hverken stå for seg selv eller gå. Men da fikk jeg en ny ordre, sa far. Du som har skøyter, gå så hurtig du kan tilbake og hent en kjelke, og si samtidig til dem hjemme at nå må de fyre kraftig på peisen, samt varme tepper. Og jeg var ikke den som sparte meg, sa far.

Det tok ikke lang tid før jeg var tilbake med kjelken. Om ikke lenge hadde vi mannen i hus, og rev av ham de stivfrosne klærne, som raskt ble erstattet med varme tepper. Men vi var jo ikke ferdig med dette. Så snart mannen var noenlunde tørr, var det å ta fatt med massasje for å få blodsirkulasjonen igang igjen. Mannen kom seg likevel merkelig fort. Det varte ikke lenge før han kunne sitte på soffelokket foran peisen, og drikke noen slurker varm melk. Frost- riene hang likevel lenge i, og det låt rent uhyggelig hver gang skjelvende utstøtte hubroens hu- hu-hu-lyder, så det rent grøss i oss. Nå da det verste var over var vi alle så glade for at vi greide å redde mannen. Og gleden og takknemligheten hos den reddede var naturligvis størst. Men hadde jeg ikke hørt svarropet ditt Hans, da jeg lå og kavet i råka der ute, så tror jeg ikke jeg hadde greid å holde meg fast til du kom og drog meg opp, var det første Hans Haveråen sa, da han igjen fikk måIet tilbake.

Rykte om denne redningsdåd kom også avisene for øre, hvor redningsmennene ble omtalt med heder. Hvem det var som berettet hendelsen til Carnegie’s Heltefonds styre, kjenner jeg ikke til, men da Hans Nord-Mangen tilhørte, og bodde i Aurskog, er det sannsynlig at det var myndighetene der som besørget dette. Året etter ble da ganske riktig Carnegie’s redningsmedalje med diplom, sammen med en passende sum penger, ved en tilstelning tildelt Hans Kristiansen Nord-Mangen. Hjelpemannen ved redningen, Ole Nilsen Bakken var visst glemt, han ble i alle fall ikke nevnt.

Da Vestmarka kirke var ferdig og innviet i 1883, var Hans Nord-Mangen ofte å se der. Da bar han alltid medaljen.  I mange år, på kirkesøndager, det være seg sensommer eller solblank vår, kunde der i flokken ved porten til kirken plutselig bli tyst. For derborte på «Tråkka» med lange seige skogmilsteg, og framstrakt hånd, til hilsen, kom han, Nord-Mangen- mannen, med Carnegies redningsmedalje i sølv på sitt bryst.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Fra sti til kjerreveg på Bolskogen

Trykket i Jul på Eidskogen 1974.
Publisert på Vestmarkaboka 12.11. 2016


Lærer på Bolskogen i 1895-96, A. Haavoll, gjorde opptaket til å få laget kjørbar veg fra Bolfoss langs Godtjerntet og søretter til Uglevika og Sjelåa. Han forteller om dette i et brev til Karl Harstad, skrevet da Haavoll var tilsatt i Norsk Barneblad i 1941:
«Det fyrste møtet eg fekk saman, var på Godneset i 1895. Den våren døydde det ein gamal mann på Sandbakken, i verste vårløysinga. Eg var i jordferda. Dei bar og drog kista ned i ein pram og kom seg til sist til Skjelåa, nytta så slede- og hjulreiskap til Uglevika. Der laga dei «slep», to lange’ granstenger, surra kista oppå, sette hesten for og tok seg fram skogleies mot Buvika og fram til Godneset. Myrane bar ikkje lenger. Over Godtjernet slo dei seg råk til Bolfoss, og endeleg fekk dei kista på ei arbeidsvogn og kunne køyra til Vestmarka. Det var mest middag før likferda for frå Bolfoss, endå folk samlast i Sandbakken i 7-8-tida om morgonen.
Dett var visst helst denne jordferda som sette skot i meg, og eg fekk folk saman på Godneset. Men det var så mange omsyn og særinteresser. Dei frå Skjelåkrinsen ville plent ha vegen over Buvikdammen. Det vart mykje stuttare for dei å nå Vestmarka om Ljøner. Ljøner’n i Skjelåa ville ha vegen til si stovedør, gamle Falstad’n og. Krokstadkarane og Uglevikgrenda ville ha stuttaste vegen til Grasmoen. Og så kom vi ingen veg. Buviklina fall bort tolleg snøgt, for ei bru over dammen var ein kostesam plan, og gamle Øiset’n (Anders?) ville ikkje vita av kluss nedved saga si på Buvika. – Ferdig med det!
Eg prata med folk og la planar. Fekk til eit nytt møte i Uglevika våren 1896 etter at eg hadde rådført meg med vaktm. Haneborg. Det yar visst ein grunneigar som heitte Nordbye og, i søre Bolskogen.
I Uglevikmøtet gjorde eg framlegg om å rydja ein kjerreveg så ein kunne taka seg fram med hjul mel- lom Bolfoss og Uglevika. Då stod ein ikkje heilt fast, meinte eg, og så fekk dei sidan dryfta større planar om vegen til Grasmoen, Buvikdammen og alt slikt. Når Bolskog-folk skulle til Oslo, glekk dei ofte over Haugrim. Den vegen kom det mang ei tung brennevinsbør. Eg lokka med at fekk ein stelt på vegen nordover der, kunne ein køyra fram til Aurskog, radt frå Skjelåa.
Endskapen på Uglevikmøtet våren 1896 vart at kvar gard og plass skulle giera nokre dagsverk og bryta seg frå Bolfoss til Uglevika. Eg gav pengar til like mange dagsverk som dei andre ville gjera. Det hjelpte elles godt at eg kunne leggia fram løyve frå grunneigarane, og eg trur mest at Haneborg påla bror Dykkar, Alfred, å svara dagsverk frå Fossen og.
Då eg reiste frampå hausten 1896, var vegen rundt Godtjernet farande. Kva som sidan hende veit eg ikkje.  Men eg hugsar at ein av Krokstadkarane var strid på å få fastslegi at vegen skulle om Krokstad. Men det fekk eg snakka bort med at fyrst måtte grunnspørsmålet der vera ordna, og mannen gav seg. Men han sigra til slutt, skjønar eg no!

Eg har så ofte hatt hug til å sjå oppatt på Bolskogen, sjå vegen og gamle tufter; men no må ein ha pass og!»


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.

Hans Børli, Poesi tegnet med kvist og kvae

Trykket i Jul på Eidskogen 1979. Skrevet av Juel Stubberud.
Publisert på Vestmarkaboka 29.11.2016.


Hans Børli er eidskogingen som er i ferd med å få sitt navn kjent langt utover landets grenser.

Hans iherdige kamp har gitt resultater han får høste fruktene av også mens han lever. Mange geniale kunstnere oppnår ikke det.

Årsaken til hans seier er å finne i hans absolutte lojalitet, hans usvikelige tro og tillit til det som er sant og ekte.

hans-borliDet siste året har på mange måter vært en springflod for dikteren vår. Han feiret 60 år den 8. desember 1978 og ble behørig feiret med fest av kommunen og store oppslag. Det ble utgitt stor antologi til jubileumet i både innbundet og heftet utgave, «Dag og drøm» ved Geir Vestheim. «Kont-Jo» kom i nytrykk på Tiden, «Det small et skott» i nyutgivelse på Arbeidernes Forlag og «Hvem drepte den lille blå fuglen», et lite 20-siders særtrykk av Axel Ekvall. Videre arbeides det med en oversettelse til svensk. En LP-plate med 22 dikt hvorav 19 er tonesatt og sunget av Svein Ole Rundgren og Juel Stubberud, mens Hans sjøl leser 3 av diktene.

Vi som har fulgt med i Børlis utvikling har opplevd noe nytt de senere år. Det er blitt en slags konkurranse om hans diktning. En rekke komponister og visesangere har tonsatt diktene hans.

Til og med kunstverk har han gitt tittel til med «Skogens sang», som Edwin Maria Steindl malte til Flyktning —79.

Og nå i høst utkom han med sin 17. diktsamling, «Kvelden står rød over Hesteknatten». Selv om dette ikke er ment å være en bokanmeldelse, er det riktig å ta utgangspunkt i denne boka, fordi den på mange måter er en slags vareopptelling, eller et testamente om vi vil. Det er i alle fall et slags stille oppgjør vi er vitne til og trekkes med i, og nettopp dette syns jeg det er riktig å røre ved. Tonen i denne samlingen er en annen, en dypere liksom. Som om den bærer en stille sorg i seg.

«Kvelden står rød over Hesteknatten» vil kanskje for mange bli oppfattet som et poetisk påfunn, men her dreier det seg ikke bare om realiteter, men blodig alvor. Blodig i ordets sanne mening. Det er sant at det både ved pinsetider og ellers er en helt spesiell sjelden rød himmel i vest fra kjøkkenglaset hans Hans som gjør Hesteknatten til noe mye mer enn en lurvete bergskalle. For dere som har sett boka og ser Kåre Tveters tegning på forsiden vil se Hesteknatten. I nærheten av de to enslige granene til høyre på bildet var det Hans en gang satte hele økseviggen inn i benet «og blødde som en støkkin gris», så han måtte rive tøystrimler av skjorteflaket for å få forbundet såret. Her har han slitt mange usle dager med silregn, blautsnø og sprengkulde.

Ingen av Børlis dikt er lettfødt. De er tilkommet under de ugunstigste forhold man kan tenke seg. Alle som skriver om hans diktning er opptatt av hans utvikling og modning, men de færreste spør seg eller tar opp omstendighetene diktene er tilkommet under. Det fantastisk fine diktet «Louis Armstring» er tilkommet på heimtur fra skogen en gang under det styggeste høstvær en mørk kveld, blaut til skinnet. Mange av diktene har tatt form sittende på en stubbe i skogen under en hvileløs rast, med klaka kaku og 30 minusgrader. Diktet «Detalj fra et liv» fra hans siste samling vil mange oppfatte som overdrevent dikt, men Hans kan fortelle at han har brent av fire livremmer fordi han har «tåkka» seg for nære bålet i sprengkulda.

En kritiker gjorde en gang et nummer av at Hans skapte et dikt mens han krabbet heim fra skogen med kuttet hælsene og voldsomme smerter. Men han sa ikke hvorfor og hvordan det gikk til. Opplysningen er riktig nok. Det dreier seg om diktet «Svarttrosten synger i regnet» fra boka «Kyndelsmesse». 1971 hadde Hans noe vindfallhugging, og ulykka var ute, farlig som dette yrket er. Rota falt tilbake, og innhugget i stokken tok mot hælsena med hele treets tyngde, med den følge at sena og leggbeinet rauk, og hele foten holdt på å gå. Den dagen kunne han blitt i skogen hvis han ikke med en kraftanstrengelse hadde kommet seg løs og begynte på den smertefulle krabbingen heimover, alene som han var. Det var ikke fordi han var så inn i alle skoger tøff at han tenkte diktet om svarttrosten, men fordi smertene var så intense at han måtte tenke på noe annet for å døyve smertene.

Ingen annen norsk lyriker har diktet så lenge under ekstreme forL hold som ‘n Hans Børli. Både Hesteknatten og andre døss og bergskaller har i sannhet vært en realitet for han.

Da jeg sa at jeg ville ta utgangspunkt i Børlis siste diktsamling, så er det ikke for å gå så mye inn på de enkelte dikt. Det har så mange førsteklasses anmeldere gjort i løpet av høsten, til eks. Arve Lillevold, Thorbjørn Bakke og mange andre. Mitt utgangspunkt er at nettopp denne samlingen som er blitt Børlis absolutt beste, ikke er blitt det bare fordi han stadig blir en bedre forfatter, men fordi de nære ting i dette miljøet han kjenner så uendelig godt både på godt og vondt, har gjort denne boka bedre enn noen av hans tidligere. Men heller ikke dette alene er avgjørende. Det er også en annen aftenrøde vi synes å spore i dette bildet, hans egen høst.

I tillegg har samlingen alle disse ordene og ordbildene som bare er Børlis. Heller ikke de kommer seilende på ei fjøl. Han får ikke noe gratis. Det er arbeid og arbeid.

Da et nytt uttrykk eller ordbilde fødes, er det som oftest etter kamp. Det nytter ikke å gå på leting etter dem eller tro at de kommer av seg sjøl. Visst kan selve bildet, ordet, komme fort, men da er det som oftest etter lang «ruging».

Børli er ingen modernist. Derfor kan han ikke fuske i faget. Det han lager må stå på egne bein  og stå for angrep og kritikk. Hadde han vært maler ville vi karakterisert ham som en moderne naturalist. Og han er jo en slags maler. Ikke fordi han ønsket å bli tegner eller maler som ung, men fordi han skriver sine dikt i bildespråk. Hans yrkesattributt er nok øksa, men bildene tegner han med kvist og kvae. Den kunstneriske opplevelsen får vi ved det poetiske strøk. Han er ikke bare forfatter, dikter, men fram for alt poet.

Jeg har innledningsvis subjektivt nærmest antydet at Hans Børli er Eidskogs største sønn, og storheten ligger ikke bare i hans genialitet som forfatter. Storheten ligger i hans absolutte lojalitet. Han har vært lojal mot skogen og skogsarbeidet siden han begynte sin fulle dag i skogen og brakka som tolvåring. Alle fristende tilbud om buksebak-jobber på en kontorkrakk har han avvist.

Han har også vært lojal mot det miljø, den gruppering og de menneskene som formet ham.

Romsligheten hos ham er enestående og uten reservasjoner. Finner han noe som er bra utover det alminnelige, så sier han det. Bl.a. har han sagt om sin kollega Martin Vestliens dikt «Skogsarbeider», at det er det beste som noen gang er skrevet fra skogsarbeidermiljø. Eller da han sier om den ulykkelige Carl Vestaberg fra Sør-Odal (i dag en nesten glemt forfatter) at «ingen norsk forfatter har noen gang skrevet så fint og riktig om skogen og dyrene i skogen. Han har maktet det alle forfattere drømmer om, — å gjøre ordene overflødige. Selve hendelsen, situasjonen står fram av seg sjøl».

Det er dette jeg kaller storhet, og som gjør ham stor også som menneske, og ved en avgjørelse eller et vendepunkt er kanskje det vel så viktig.

Mange er i dag interessert i Børli på en ny måte. Ikke bare for å lese hans bøker, men for å kjenne personen. Noen er forskere og er i behov av konkrete og autentiske opplysninger.

Hans Børli er født i Børli på Fjellskogen den 8. des. 1918. Foreldre Bollette og Nils Børli. Heimen en steinete og bakkete oppsitterplass under Stangeskovene, med finnskjegg som den omfangsrikeste vekstligheten. Hans er nr. 5 av 6 søsken, med 5 gutter og ei jente.

Skolegang, folkeskole med 14 dager skole og 14 dager fri. Han «sleit ut» 16 lærere på den vesle skolen under primitive forhold i Fjeldbu. Senere underoffisersskole.

Var med under krigsdagene i 1940 og var en kort tid i fangenskap. Senere under krigen sammen med sin bror Ole (eller Ola som vi sier i det daglige) en betydelig flyktningelos med hundrevis av fylktninger av de mest forskjellige slag fulgt til Sverige. Ingen har gitt noen påskjønnelse for dette, og heller ingen annen form for oppmerksomhet til noen av dem, selv om, særlig Ole ødela helsa si i denne trafikken hvor han stadig risikerte livet. I dag har han en snau uføretrygd, uten krigspensjon som så mange andre har oppnådd etter dette vanskelige og krevende oppdraget i en vanskelig tid.

I dag er Hans bosatt på Børrud i eget hus. Gift med Magnhild 1946. En datter i ekteskapet, Beathe-Kristin, f. 24.09.48, nå gift på Austmarka og har to barn, Ellen Margrethe og Ole Christian, henholdsvis 9 og 7 år. Bestefarunga må nevnes, for de er hans stolthet.

Det siste året har vært «en springflod for dikteren vår» sier jeg innledningsvis, noe som er myntet på alle utgivelser og all aktivitet omkring Børli. Ikke alt er positivt, og noe er ikke nevnt. Hans har fått et varsel. Han «ok inn» på sjukhuset i all hast i høst. Nå har han gått som rekonvalesent resten av høsten. Legene var ikke «snille» (men sikkert flinke). De sier det er slutt med skogsarbeidet for ham, og de skjønner ikke hvordan han har klart å gå til skogs med så utslitte og smertefulle hofteledd.

Dette er en diagnose — det er et preta compli, men hva med dikteren, mennesket, inspirasjonen, hva med ordblomstene og de sanne og nye uttrykkene og bildene, hva med vilje, vekst og ny kraft?

Forresten har jeg sjøl så mange ganger brukt Børlis egne ord fra diktet «Louis Armstrong» hvor han sier: «hvor hentet du kraften fra – -»

Ja, hvor hentet Hans kraften fra til så rik vekst fra et skrint  miljø? Og denne veksten synes ikke å avta. Den dypere tonen og pustet fra en «annen virkelighet» gjør spennvidden større og opplevelsen sterkere. Hos Børli finner vi ikke spennvidden mellom hans forskjellige dikt, men i hvert enkelt dikt.

Litteratur om Børli:
Geir Vestheim fra Eidskog har skrevet særoppgave på Hans Børli, noe tre andre norske studenter også har gjort til embetseksamen. Ellers utallige artikler og omtaler i aviser og tidsskrifter. Videre i leksika og andre oppslagsbøker.

 Oversettelser:
12 dikt utgitt i Budapest, Ungarn. 4 dikt i «Norsk lyrikk», Universitetet, Wisconsin, USA.
Flere dikt i tidsskriftet «Stjernen», Sovjet.
Diktsamling under arbeid med oversettelse til svensk.
England har flere oversettelser, antallet ikke stadfestet.
Jugoslavia det samme.
Oversettelser til en indisk dialekt som snakkes av 70 millioner mennesker.

Medarbeider i:
«Vers fra skogen», 1975, diktantologi.
«Skogsarbeiderdikter», 1978, anto• logi utgitt i Sverige.
«Jul på Eidskogen», kommer årlig.
«Kvekua», kulturtidsskrift utg. i Kongsvinger.
«Arbeidern», litteraturtidsskrift utgitt i Askim.
«Finnbygden», kvartalsstidsskrift som ble utg. i Torsby, men nå inngått.
«Vinduet», norsk litteraturtidsskrift.

Bidrag i en rekke aviser og ukeblader, samt i en rekke fagtidsskrift.

Han har ellers bidrag i mange andre sammenhenger. Bl.a. i bokverket «Norge vårt land», i flere lærebøker, visebøker, diktantologier o.l. Har skrevet teksten til «Eidskogsangen».

Grammofonplater:
«Hans Børli» leser egne dikt på en singelplate, utgitt av Bokklubben.
«Skogenes Sang», LP 1975, viseplate Børli/Vestlien av Rundgren— Stubberud, EMI Forlag.
«Ved kvilvarmen», LP 1979, 22 dikt hvor Børli sjøl leser 3 av diktene. 19 tonsatt av Rundgrenstubberud. Flere melodier har vært sunget inn på div. p later av bl.a. Erik Bye, Thorbjørn Tangen, Ivar Simastuen, Finn Kalvik, Alf Cranner o.a.

Hans Børlis forfatterskap:
«Tyrielden», 1945, dikt.
«Han som valgte skogen», 1946, roman.
«Villfugl», 1947, dikt.
«Det small et skott», 1948, noveller.
«Men støtt kom nye vårer», 1949, dikt.
«Sølv og stål», 1951, roman.
«Likevel må du leve», 1952, dikt.
«Under lomskriket», 1953, roman.
«Ser jeg en blomme i skogen», 1954, dikt.
«Kont-Jo», 1957, dikt (Tiden).
«Dagene», 1958, dikt.
«Jeg vil fange en fugl», 1960, dikt.
«Ved bålet», 1962, dikt.
«Hver liten ting», 1964, dikt.
«Brønnen ved Nacors stad», 1966, dikt.
«Som rop ved elven», 1969, dikt.
«Isfuglen», 1970, dikt.
«Kyndelsmesse», 1972, dikt.
«Vindharpe», 1974, dikt.
«Vinden ser aldri på vegviserne», 1976, dikt.
«Når kvelden står rød over Hesteknatten», 1979, dikt.

Nytrykk :
«Kont-Jo», 1978, dikt.
«Det small et skott», 1979, noveller (Arbeiderns Forlag. Tidl. Aschehoug).

Antologier:
«Når menneskene er gått heim», 1969, dikt, Bokklubben v/Harald Sverdrup.
«Av en sliters memoarer», 1978, dikt, Arbeiderns Forlag v/Rolf Opås.
«Dag og drøm», 1978, dikt, Aschehoug, v/Geir Vestheim. Innbundet. «Dag og drøm», 1978, dikt, Aschehoug, v/Geir Vestheim, som heft. billigbok.
«Hvem drepte den lille blå fuglen», 1979, dikt. Særtrykk v/Akels Ekvall.

Komponister til Børli-lyrikk:
Bjarne Amdahl
Alf Cranner
Finn Rallvik
Bjørn «Barney» Larsen
Finn Luth
Svein Ole Rundgren
Ivar Simastuen
Juel Stubberud
Svensk folkevisemelodi
Øivind Vestheim
Johan Øian
Dette er de som hittil er registrert som tonsettere.

Utmerkelser og priser:
«Aschehougs jubileumspris», 1951. «Sarpsborg Arbeiderblads kulturpris», 1962.
Gunnar Larsens Minnepris», Dagbladet, 1963.
«Eidskog kommunes æresgave», 1963.
«Glåmdalens Kulturpris», 1964.
«Eidskog kommunes æresgave», 1965.
«Kritikerprisen», 1970, for «Isfuglen».
«Landslaget for Språklig Samlings pris», 1972.
«Doblougprisen», 1972, utgis av Svenska Akademin.
«Mads Wiel Nygaards Minnepris», 1974.
«Ønskediktprisen», 1977.
«Eidskog kommunes kulturpris», 1978.

Han har vært Norges kandidat til Nordens Litteraturpris. Videre har han fått Statens Kunstnerstipend 4 ganger, d.v.s. tilsammen 12 år.


Kommentarer kan sendes til redaksjon@vestmarka.info.